Silje Nergaard: – Jeg vil aldri være popete nok, aldri være jazzete nok

Jeg får lønn! Jeg har aldri fått lønn før. Jeg går og venter som andre folk. «Å, er det ikke snart lønningsdag?»

Silje Nergaard, født i Steinkjer en sommerdag for 54 år siden og oppvokst på Hamar, sitter i hagen hjemme på Ekeberg og skuer utover Oslofjorden. Solen lurer usikkert bak skylaget over oss, men i Siljes smil har den for lengst tatt plass – naturlig, uanstrengt og entusiastisk. I mars i fjor, da Norge ble stengt ned som følge av korona-pandemien, fikk hun det glade budskap om at hun er mottaker av Statens kunstnerstipend i hele ti år. Årsbeløpet i 2020 er pålydende 276 805 kroner, så det er ikke snakk om noen formue, men likevel betydelig hjelp. 

– Veldig få av oss i denne bransjen er stinne av gryn, så enkelt er det. Det er ingen av oss som driver med dette for å bli rike, da hadde vi gjort noe helt annet. Men vi artister vil jo også realisere drømmene våre, pluss at det blir en del utgifter med å bli voksen og få familie og hus. Jeg blir ikke helt fri av å få de pengene inn på konto, men det hjelper. Dette er et ustabilt yrke, og da er det fantastisk å vite at det ligger noe i bunn. Alt koster, og jeg jobber på en veldig gammeldags måte. Jeg går i studio, jeg bruker ordentlige musikere, ordentlige orkestre, jeg får det miksa, jeg får det mastra – jeg vil gjøre alt ordentlig. Det koster penger å lage sånne plater, men jeg blir stolt av dem, da. 

Huset på Ekeberg deler hun med artistektemannen Heine Totland og barna Karla (17) og Jonah (11). Eldstejenta Erle er i London for å «bli smart», eller mer presist for å studere ved London School of Economics.

 – Hun kom hjem en dag i andre gym og sa «jeg har tenkt å bli smart, jeg, dere», forteller Silje, etterfulgt av en hjertelig, trillende latter som Taras utsendte får gleden av å høre jevnt og trutt gjennom vår halvannen times lange samtale. Man skal likevel aldri si aldri. På sangen «Lullaby To Erle» fra 2001-suksessen «At First Light» hører vi henne babypludre og «spille» på vindklokker. Hva det innebærer av musikalitet er selvsagt et åpent spørsmål. Også de to andre barna har bidratt på mammas plater. Karla synger en egen sekvens på «Wonderful Christmastime» på juleplaten «If I Could Wrap Up A Kiss» fra 2010, mens Jonah snakker amharisk på «Hush Little Bird» fra «For You A Thousand Times» (2017). 

Vi besøker et bohemsk utseende, smått kaotisk kunstnerhjem. En alarmerende stor stabel oppvask truer med å flykte fra kummen og løpe av sted inn i salongdelen av det store, lyse rommet. Oppvaskmaskinen er gått i stykker, og det er lett å få inntrykk av at Silje, som overlater til ektemannen å lage mat, også lar ham ivareta andre kjøkkenoppgaver. Heine er på jobb i Stavanger, og Silje må vaske en kopp for hånd for å kunne by på kaffetåren hun har lovet. Et annet blikkfang er det svarte flygelet Silje fikk av Heine i 40-årspresang, og veggene er fulle av kunst. Spesielt ryddig er det heller ikke, men bopelen til familien Totland Nergaard bærer preg av liv som leves. 

For tiden er Silje i studio for å arbeide med det som litt avhengig av tellemåte blir hennes 17. album. I fjor ga hun ut det 15. og 16. – «Japanese Blue» med akustiske nyinnspillinger av gamle låter, og «Hamar Railway Station» eller «Hamar Stasjon», et konseptalbum om barndomsdrømmer og ambisjoner som hun spilte inn både på engelsk og norsk. Den nye platen heter «Houses» og skal utgis til høsten. Den har også et overordnet tema, ikke overraskende inspirert av at verden har saktnet tempoet kraftig det siste året. 

– Jeg har jo sittet her mens verden ble litt nedstengt, og ikke kunnet gjøre så mye. De historiene jeg har skrevet er i hundre meters radius herfra, inspirert av folk i husene her. Jeg er blitt inspirert av å gå gatelangs, rett og slett. Jeg går mye og kikker og fantaserer, forteller hun. Vi har forflyttet oss til den lille skrivehulen i hagen der instrumenter og gullplater kniver om plassen. Her trekker hun seg tilbake for å jobbe når hun trenger litt ekstra fred, men som regel komponerer hun ved klaveret i stuen. «Noen hus gir trygghet og ro, andre oppleves nærmest som fengsler og skaper ubehag. Jeg har skrevet sanger om ensomhet og sorg, om kjærlighet og glede, om avstand og nærhet, relasjoner og drømmer», står det å lese i presseskrivet til den første singlen «A Long Winter». Vi må derfor spørre om radiusen fra huset hennes er noe lenger enn hundre meter, for ikke å henge ut alle naboene rundt henne. 

– Ikke så veldig mye lenger, nei, ha-ha-ha. Om sangene rommer oppdiktede historier, er bakteppet virkelig nok. 

– Vi ble så veldig plassert inne i husene våre, det kjente nok alle på. Jeg kjente jo på det selv, å være inne i mitt eget hus. Disse husene ble så tydeliggjort, med menneskene i sine egne hus, og det inspirerte meg til å skrive historier, sanger. Det var også en måte for meg å være litt i magi på.

Elske du også Silje Nergaards kule klesstil i Tara? Her tipser vi om hvordan du kopiere stilen på budsjett!

Hva mener du med det? 
– Det å skrive musikk, å skape noe, er å være i kontakt med en litt magisk verden. 

Så kult sagt!
– Den er fortsatt magisk for meg. Det har jo ikke vært muligheter til å komme ut og synge og nå ut til folk og kjenne på ting. Når vi holder konserter, er det noe med øyeblikket som er større enn oss selv. Vi lever veldig for det, å være i et rom med publikum. Det er en veldig viktig del av det å være artist og musiker. Når det ble borte kunne jeg ikke helt se for meg at jeg skulle stå og rydde en bod, så jeg tvang meg nesten inn i skrivingen først, før jeg forsvant helt inn i det. 

Det er forskjellige måter å reagere på en sånn nedstengning på. Noen går veldig opp i arbeidet, mens andre blir apatiske, mister helt futten.
– Jeg vet det, og jeg skjønner det. Ingen kan vite hvordan man reagerer. Jeg tør nesten ikke si det høyt, men for min del var det veldig inspirerende at det ble så stille. Det var noe med å kunne tenke disse lange tankene som bare kunne fortsette mens jeg gikk en tur. Jeg kunne tenke videre på en frase. Det var liksom ingen store avbrudd, eller avbrytelser. Jeg fant min plass i det at det lengste jeg gjorde var å gå til Lambertseter Senter. Verden skrumpet inn, og samtidig blomstret det. Jeg fikk ro til å fantasere. 

Det har åpnet seg muligheter fordi man rett og slett ikke har kunnet gjøre de vanlige tingene?
- Ja, hvis du tar dem, hvis du ser dem. Men det er klart, hvis gardinen går ned og du mister energi, så er det ikke lett. Vi er så forskjellige, og det er så forskjellig hvordan vi henter energien, hva slags personligheter vi er. Hva henter vi fra andre, hvor mye skjer der ute som gir meg energi? Jeg tror det er veldig mange historier som spenner bredt fra dette året. 

Og det handler platen om?
– Det er det den gjør. Den foregår i en gate, i et nabolag. Hvis du setter sammen noen hus, så er det alt mellom liv og død, alt dette finnes i alles hus.

De fleste fortellingene om Silje Nergaard starter med at hun 16 år gammel, som lyn fra klar himmel, dukket opp på scenen under en jamsession med Jaco Pastorius Band på Moldefestivalen, men hva skjedde forut for det? Platen «Hamar Stasjon» gir et delvis svar, men hva var hennes første musikalske oppdagelser? 

– Det første møtet med musikk var mine foreldre. Pappa spilte gitar og sang, og mamma sang. Det var mye jazzplater, men også annen slags musikk, så jeg vokste opp med alt fra Cornelis Vreeswijk-viser til Stan Getz til ABBA. Det var bare masse musikk. Det var en veldig stor del av min oppvekst. 

Når og hva begynte du å spille selv?
– Jeg begynte å spille piano. Da ble jeg sendt til fru Noodt, en noe spesiell pianolærerinne på Hamar. Jeg hadde selvfølgelig ikke lyst til å gå der, men den gangen ble man tvunget, ikke sant. Jeg husker vi hadde sånne elevavslutninger der du ble plassert etter hvor god du var. De beste kom alltid til sist, mens jeg spilte helt tidlig. Jeg var aldri noen pianist, men senere gikk jeg over til å lære akkorder så jeg kunne flette det mer inn i min opplevelse av musikk, som var litt mer åpen. Jeg tror jeg begynte å komponere da jeg var 11 eller 12, sier hun og spretter opp fra setet. 

– Denne boken som jeg fant forleden, må du se. Her skrev jeg ned de første sangene mine. «Spring Is Coming», «I Love You», ha-ha-ha, «Breakaway». 

Du er sånn som tar vare på ting?
– Jeg er akkurat som alle andre artister som ikke har tatt vare på alle utgivelser og sånt, men mamma gjør det. Jeg har sånne special editions fra Japan, gamle CD-singler og sånn takket være henne. Silje begynte tidlig å synge harmonier. Hun forteller om en frihet hun bevilget seg, der hun ga blaffen i teksten, og lagde sine egne harmonier. 

– Jeg fikk boltre meg i musikk. 

Begynte du å spille i band?
– Jeg begynte i Ten Sing. Første gang jeg holdt en mikrofon i hånden var jeg kanskje 15 og skulle synge solo med Ten Sing. Det er ting man ikke skal kimse av, Ten Sing og korps. Senere ble det band.

Du hadde kanskje ikke noe valg, det måtte bli musikk på deg?
– Jeg har aldri tenkt at jeg valgte det. Det ble bare en måte å være i livet på. 

Silje debuterte i 1990 med platen «Tell Me Where You’re Going», som i datidens klima låt tydelig unorsk. Da hadde hun i lang tid strevd for å komme seg inn i musikkbransjen. 

– Jeg sendte en demokassett rundt til plateselskap som ikke tok kontakt tilbake. Det lærte jeg ganske fort, at her kan du bli møtt med dundrende stillhet. Men det var én som ringte og svarte nei, og det var jeg så takknemlig for. Han fortalte at han likte dette veldig godt, men dessverre ikke kunne gi meg ut fordi han ikke ante hvilken knagg han kunne henge meg på. Da dro jeg til England. 

Hvordan gikk du frem da?
– Jeg har alltid brukt den menneskelige kontakten. Jeg har aldri tenkt at det er galt å spørre folk, ikke nødvendigvis om hjelp, men om de vet om noen eller kjenner noen eller om de har en idé eller noe. Det var faktisk Pat Metheny som anbefalte en produsent i England som jeg sendte kassetten til, og han ringte meg og sa «hei, det er Richard Niles, dessverre må jeg jobbe med deg». Med det mente han at dette blir ikke lett. 

Om det ikke ble lett, var det på grunn av Siljes åpenbare sjangerblindhet, men platen ble en vellydende suksess, ikke minst i Japan der hun nådde førsteplass på radiolistene med tittellåta «Tell Me Where You’re Going». Dette var i 1990, i en platebransje som var ekstremt mannsdominert, men Silje kom på en måte inn bakveien ved at hun sammen med Niles og en tredje partner startet sitt eget selskap, Lifetime Records, som ga ut platene hennes.

Du var ikke prisgitt andres avgjørelser slik du kanskje ellers ville vært?
– Det er sant. Jeg har alltid hatt veldig klare ideer og alltid deltatt i alle prosesser, også i og med at jeg er komponisten. Det er aldri noen som har sagt at jeg må høres ut som den og den. Jeg har blitt påvirket av de jeg jobber med, men jeg har aldri hatt noe plateselskap som har sagt at nå må du lage en sånn plate eller en sånn plate. Det har jeg sluppet helt unna. Jeg står for alt jeg har gjort, men vi blir jo påvirket av hverandre. De som har påvirket meg mest, er vel musikerne, og jeg har alltid hatt de aller beste rundt meg. De har også gitt meg motstand, og det er bra.

Husker du hvilke ambisjoner du hadde da du startet? Hva ville du?
– Det er litt sånn at jeg går der vinden blåser. Jeg har alltid hatt mye entusiasme og tror det er nøkkelen. Det er ingen andre som har den på vegne av deg. Det er også de aller færreste som blir plukket opp av noen som fikser og ordner alt. Jeg husker jeg så med veldig misunnelse på Sissel Kyrkjebø. Hun fikk manager, ha-ha-ha, mens jeg booket min egen turné. Men jeg øvde opp en muskel som trengs den dag i dag. Det ble tre plater i London før hun vendte hjem, og i 1995 og 1996, til enkeltes overraskelse, ga ut to plater på norsk. Men det var med den neste troikaen av plater – «Port Of Call» (2000), «At First Light» (2001) og «Nightwatch» (2003) – hun ble profet i eget land med det som var langt mer jazzorienterte låter enn til da i karrieren. «At First Light» nådde førsteplass på VG-lista anført av singlen «Be Still My Heart» og strålende kritikker, og i 2003 fikk hun omsider sin Spellemannspris. Det var utenfor kategori, men den like ærefulle Årets spellemann. 

– Jeg vil aldri være popete nok, aldri være jazzete nok. Det vil bare sitte folk og si «dette ække jazz», «dette ække pop», og jeg like slukøret hver gang: «Jammen, det var jo den beste plata!» I ettertid har jeg tenkt «hvorfor maser dere så fælt om det?» Det som er fint, er jo at jeg har lagd noe eget. Det er derfor jeg ennå har en karriere. Jeg kom meg ut i verden fordi jeg ikke høres ut som noen andre. Silje har spilt og sunget med internasjonale størrelser som Pat Metheny, Al Jarreau og for den saks skyld Morten Harket. Det er fint å ha på CV-en, men på plate og scene holder hun seg med fantastiske norske musikere som Arve Henriksen, Audun Erlien, Espen Berg, Helge Lien, Knut Reiersrud, Bendik Hofseth og Tord Gustavsen, for å ha nevnt noen få. Med tanke på at de i slike sammenhenger har større anledning til å gå inn i musikken enn hva en kjapp guest spot kan oppnå, er det kanskje minst like givende? 

– Jeg synes det er to vidt forskjellige ting. Det har vært veldig stort for meg at mine sanger har berørt mine helter. Noen er mer berømt enn andre og selger mer enn andre, men jeg har alltid tenkt at i musikken er vi like. Det handler om å bli berørt eller ikke berørt. Å komme i kontakt med de som har betydd noe og spille sammen med dem og at de har villet bidra, har vært stort for meg. Men når det er sagt har jeg vært ekstremt opptatt av og glad i musikere med veldig sterk personlighet, med en egen signatur, og i Norge bare ruler vi på det. Silje forteller entusiastisk om hvordan musikere som Jon Christensen og Jan Garbarek satte Norge på kartet på 70-tallet, og om hvordan jazzen har blomstret i alle år siden, og stadig gjør det.

Du skrev mange tekster selv i starten, men ikke nå lenger?
– Etter hvert traff jeg Mike McGurk, som er blitt en slags hanske på hånden. Ham har jeg gått denne veien med i 25 år, og det er et unikt samarbeid. Jeg bruker mye tid på at ord og musikk skal møtes, virkelig smelte sammen til det perfekte øyeblikket, og vi er blitt som et gammelt ektepar, ler Silje. – Jeg har så nært forhold til historiene, som på platen jeg lager nå. Det er mine historier som jeg formidler og som han lever med og som blir til disse nydelige tekstene som er så virkelige at jeg nesten tror jeg skrev dem selv.

Tekstene dine antyder at du, eventuelt også Mike og de andre tekstforfatterne dine, er over gjennomsnittlig interessert i dans og kanskje særlig vals? «Buckle Her Shoe», «The Dance Floor», «The Waltz», «The Last Waltz», «Waltz For You», «Vals til deg», «Danse danse», «Jeg danser, alene», «Pappas vals», «Dance Me Love» … listen er lang. Benytter du dansen som metafor eller er det noe du virkelig bryr deg om?
– Det er veldig bra observert, og det er interessant. Som de aller fleste musikere er jeg ikke en danser, men det er noe med vals spesielt som tiltrekker meg. Jeg bruker lang tid på å lage musikk, og gjerne måneder på hver sang, og det lever og utvikler seg. Men vals? Når jeg sitter og jobber, kommer det ofte gående en vals. Det er som den sier «hallo, jeg er den nye valsen din». Den ligger litt klar. Jeg synes det er så utrolig vakkert med vals, det er noe lett og vemodig på en gang. Jeg har selvfølgelig en vals på den nye platen også, som handler om ... dans. Du er en åpen person? – Ja, og i og med at mitt språk er musikken, kan jeg ikke stå og beskytte meg der. Det er jo i kunsten vi er frie. Jeg er litt less is more også, jeg er tryggere jo mindre som skjer rundt meg.

Deg og et klaver er helt fint?
– Det er mer enn nok. 

Hører du ofte på din egen musikk?
– Ha-ha-ha, bare når det kommer noe på radio. Men det hender jeg prakker på ungene mine noe. Jeg spilte den første platen igjen for et halvt år siden. Jeg har en datter som er veldig inne i musikk og som er veldig musikalsk, og hun satt og humret godt da. Men jeg setter veldig, veldig sjelden på gamle plater. Jeg tror ingen gjør det. Det er litt kleint. 17 plater på 31 år betyr at Silje Nergaard har sett noen endringer. Hun er ikke i tvil om hva som har vært mest avgjørende. – Det er digitaliseringen. Vi har gått fra å ha en vare som vi legger veldig mye arbeid og penger og tid i, som ikke lenger er et produkt vi kan selge. Det er blitt et visittkort. Vi fulgte ikke med i timen, vi ble ikke beskyttet. Noen tjener veldig mye penger, og fordelingen er så skeiv at det er en vits. 

Det er et veldig dyrt visittkort?
– Det er egentlig bare utgifter med det. Våre barn er jo vant til at musikk er gratis. Vi kjøper ikke en sang, den bare hører vi på. Det er en kunstform som er blitt tilgjengelig uten kostnad. I husholdningen på Ekeberg er de altså to som lever av musikk, og om det ikke gir den store inntekten, er det andre fordeler som at den ene parten har full forståelse for den andres arbeidssituasjon og omvendt. – Det er mange fordeler og noen ulemper. Av og til er det litt komplisert at begge to har ulik rytme på arbeidet. Det flyter litt mer. Jeg tror barna våre vokser opp med litt andre spilleregler, men som for dem har blitt normale, som de er trygge i. Det er ikke så A4. Det er ikke nå er det helg, da er det fredag og taco. De får jo aldri taco, ha-ha-ha, men alt blir jo bra, hvis det er det du kjenner til, tror Silje. – Jeg har vært veldig mye hjemme. Jeg er veldig homey, jeg liker det, men det er jo litt både og for barn. Det er fint når de er små, men når de blir litt eldre synes de det er utrolig irriterende at mamma sitter hjemme på dagen. Da er det liksom ikke lov å sette på tv-en. Det er sånn «Åh, kan du ikke få deg en ordentlig jobb ’a?», ha-ha-ha. «Hva er det du har gjort i dag ‘a?» 

Julen 2004, var familien Totland Nergaard på ferie i Thailand da katastrofen inntraff og en enorm tsunami knuste feriestedet de befant seg på til pinneved. Det var en åpenbart heavy episode der tusenvis av liv gikk tapt og hele familien var i livsfare. Erle var sju år gammel, og Karla bare ett. Hvordan har de det med den hendelsen i dag? Er det traumatisk å gå tilbake i det sporet? 

– Jeg opplevde nok ikke at vi ble traumatiserte, men det kunne gått galt, så det vil alltid henge ved. Det var en ekstrem, men også veldig surrealistisk opplevelse. Det er så sterke naturkrefter i spill at jeg i ettertid ikke helt kan skjønne at jeg var der.

Du føler at det ikke tilhører din historie?
– Jo, men jeg greier ikke å se for meg noen øyeblikk i den historien som jeg kan huske. Det er mer gjenkjennelig at vi satt på det fjellet og at det var blitt stille igjen. Jeg husker at jeg våknet opp dagen etter og ikke hadde noen klær, altså da alt var trygt igjen. Hvis du står opp og ikke har klær, hva gjør du da, liksom? Tar på morgenkåpen og går i butikken, faktisk. Og kjøper klær. Det var det vi gjorde. Vi gikk rundt i hvite morgenkåper og folk pekte og sa «tsunami», og så lo de. Det var en syk form for humor. Jeg kan huske sånne små, veldig spesielle opplevelser som jeg kan sette i sammenheng med noe nå, men jeg kan ikke helt se for meg disse sterke kreftene som jeg plutselig var en del av.

Du drømmer ikke om dette?
– Jeg gjør ikke det, men det er en annen her i huset som gjør det. Heine var sammen med barna. Det var ikke jeg. Jeg var bare i bølgene med min søster, men han opplevde å ta vare på dem. Det vil nok alltid ligge i minnet. I 2015 deltok Silje i «Hver gang vi møtes», men det blir neppe mer reality på henne, som for eksempel Stjernekamp. – Jeg vet det er en stor del av folks hverdag å se på konkurranser og underholdningsprogrammer, men jeg har aldri følt meg hjemme i det og er glad jeg slapp å gå den veien selv. Jeg har brukt hele livet på å bli mer og mer meg, og jeg vil ikke være middelmådig. Det må jo være magisk.

For du er mer opptatt av musikkens kraft, av det som bor i musikken?
– Det er jo det det dreier seg om.

Du bruker ordet magi på en naturlig måte, og det hører ikke hjemme i en konkurransesetting?
– Det kan nok være magiske øyeblikk i en konkurranse også, og jeg sier ikke at det er noe gærent i å være med på det hvis du er en type som kan gå i forskjellige rom og har et bredt talent, men jeg føler at det arbeidet jeg har lagt ned, handler om å gå dypere og dypere inn i en verden som jeg kan kalle min. Da vil jeg naturligvis bli veldig utrygg hvis jeg må gjøre noe veldig annerledes. Ikke at jeg ikke kan gjøre det på gøy, jeg er ikke selvhøytidelig heller, men jeg føler ikke noe behov for å konkurrere. Du kan ikke konkurrere i musikk. Å konkurrere om å kunne mye er ikke bra for meg. Mine helter er ikke gode på mange ting, men de er kjempegode på det de er gode på. Det er det som interesserer meg, avslutter Silje Nergaard.

Les også: Sonia Henie - det som aldri ble fortalt