© Svein Finneide

– Jeg vil ikke at folk skal dømme meg utifra utseendet. Jeg er så mye mer enn det.

Forfatter Lucinda Rileys liv er som tatt ut fra en av hennes egne romaner.

10. mars 2016 av Lisbeth Skøelv

Lucinda Riley solgte brudekjolen for å få råd til pc, var fattig alenemor, og skuespiller med sceneskrekk. Hun møtte mannen sin gjennom en kontaktannonse, og er i dag mangemillionær som bor i et herskapshus. 

I din siste bok, «Stormens søster», følger vi adopterte Ally på sin jakt etter røttene og forfedrene sine. Hvorfor tror du det er så viktig for folk flest å vite opprinnelsen sin?

– Noen ønsker å vite bakgrunnen sin, andre har ikke noe behov for det, folk er forskjellige. I begynnelsen av boken er det ikke viktig for Ally å finne røttene, men når hun etter hvert føler at hun har mistet alt og står ved et veiskille i livet, blir hun nysgjerrig. Men hun overrasker seg selv også da hun sier at hun vil reise til Norge for å finne ut hvor hun kom fra. For henne er nok jakten på røttene likevel underordnet at hun trenger å komme seg bort en periode.

 

Er røttene dine viktige for deg?

– Jeg er blitt spurt av BBC om å delta i slektsforskningsdokumentaren «Hvem tror du at du er?», naturlig nok siden jeg skriver mye om temaet selv, men jeg tør ikke. Jeg er redd for å bli skuffet. Og jeg er ærlig talt ikke så voldsomt nysgjerrig heller. Kanskje jeg vil gjøre det når jeg er ferdig med å skrive de sju bøkene i serien, for det er veldig mye om familien min i Irland som jeg ikke vet noe om. Kjennskapen min til forfedrene mine stopper ved besteforeldrene, og jeg vet ikke engang hvor de kom fra.

 

Hvorfor vet du ikke mer?

– Jeg tror ikke at min generasjons foreldre var spesielt interessert i fortiden, de tok ikke vare på så mange minneverdige gjenstander fra sin oppvekst heller. Men i det siste har jo slektsgransking tatt helt av, internett gjør det jo mye enklere nå enn tidligere.

 

Allys jakt på opphavet fører henne til Norge, hvor hun ble adoptert fra. Hvorfor Norge?

– Fordi Lucinda hadde lyst til å dra til Norge, ha-ha. Da jeg bestemte meg for å skrive serien, var Norge et av de første landene jeg plottet inn i handlingen. Jeg hadde drømt om å besøke Norge siden jeg var liten jente, så å få bo i Oslo og Bergen i perioder mens jeg skrev «Stormens søster», var stort for meg.

 

Hva fikk en liten jente i Irland til å drømme om å besøke Norge?

– Jeg var bare fire år da pappa kom tilbake fra en reise og fortalte at han var blitt forelsket i et land som het Norge, det vakreste stedet på jord, og at hvis jeg fikk sjansen, så måtte jeg reise til landet med de mange fjordene. Så det var rent egoistiske grunner til at jeg skrev Norge inn i boken. Men da jeg satt på flyet hit for første gang, rant tårene da jeg nærmet meg landet pappa hadde kalt «toppen av verden». Dessverre var pappa gått bort da jeg besøkte Norge første gang, det hadde vært spesielt å få dele dette med ham.

 

Ibsen-skuespillet «Peer Gynt» med musikk av Grieg spiller en viktig rolle i boken din. Hvorfor nettopp det stykket?

– Jeg fikk en plate av pappa med Griegs musikk da han kom hjem fra Norge, som jeg fortsatt har. Det er Peer Gynt-suitene. Jeg har kjent Griegs musikk siden jeg var helt ung, men jeg har ikke kjent historien bak «Peer Gynt», den skriver jeg om i boken.

 

© Svein Finneide

Du måtte gi opp karrieren som skuespiller på grunn av sceneskrekk?

– Ja, jeg jobbet som skuespiller, men fikk så voldsom sceneskrekk at jeg måtte slutte. Jeg begynte i stedet å skrive bøker, giftet meg med Stephen, og fikk masse babyer. Nå som jeg er blitt en såkalt kjent forfatter, må jeg stadig stå på scenen. Er ikke det ironisk? Og jeg, som har hatt sceneskrekk i over 15 år, ble faktisk kurert for noen år siden under en opptreden i Den norske operaen da jeg bare bestemte meg for å nyte sceneopptredenen i stedet for å frykte den. Er det rart jeg elsker Norge?

 

Hvordan forholder du deg til berømmelsen og kjendislivet?

– Jeg er ingen kjendis, jeg er en forfatter som bor langt utpå landet i England, langt fra rød løper-fester. Jeg får gå i fred, det er ingen som kjenner meg igjen. Jeg har dette sitatet av Fran Lebowitz ved sengen min: «The best fame is a writer's fame. It's enough to get a table at a good restaurant, but not enough to get you interrupted when you eat.» Det er bøkene mine og navnet som er kjent, ikke ansiktet mitt. Og det passer meg i grunnen fint.

 

Du har ikke alltid vært rik og berømt. En av dine tidligere jobber var å selge dopapir, du har vært så blakk at du har fått avstengt telefonen, komfyren din er blitt konfiskert, og du har solgt brudekjolen for å få råd til din første pc. Det er stor kontrast til livet du lever i dag, i et herskapshus og med millioner på bok?

– Det stemmer, jeg solgte brudekjolen min for 16 pund. Jeg har i perioder vært veldig blakk, også da jeg giftet meg med min første ektemann, som var en fattig skuespiller. Jeg har aldri vært materialistisk, jeg har aldri gjort noe i livet for penger, heller ikke valg av yrke. Sjansen for at jeg kom til å forbli en fattig, ukjent forfatter var mye større enn at jeg skulle tjene meg rik på skrivingen. Men det morer meg at folk sier at jeg bor i et herskapshus. Ha! Huset skaffet vi oss gjennom familien, og det var et totalrenoveringsprosjekt. De fleste av pengene jeg har tjent, har gått med til å fikse opp huset. Jeg vet ikke engang hva jeg tjener, selv om jeg vet at det er ganske mye. Jeg handler fortsatt på salg, denne kasjmir-jakken kjøpte jeg på halv pris nylig i en butikk som lå vegg-i-vegg med legen min. For jeg har aldri tid til å gå i butikker lenger, det meste kjøper jeg på netthandel. Hvordan skal jeg få tid til det? Jeg har jo sju barn, for svarte! Ha-ha.

Du gjør mye research til bøkene dine, og da bor du i perioder borte fra familien. Hvordan takler du det som mor?

– Det er grusomt å være borte fra barna, det er derfor de av og til blir med meg på promoreiser. Men jeg greier ikke å skrive fortidsdelen av bøkene med nåtidsfolk rundt meg, verken barna, Stephen eller venner, jeg må være helt alene, så da må jeg dra bort for å skrive i noen uker.

 

Ditt eget liv ligner mye på en roman. Jeg leste at du møtte din nåværende ektemann Stephen gjennom en kontaktannonse. Hvordan gikk det til?

– Moren min var bekymret for meg som var nyskilt og med to små barn, så hun utfordret meg til å kontakte en av mennene i kontaktannonsene i søndagsavisen. Litt på fleip aksepterte jeg utfordringen, og valgte meg ut én mann som jeg avtalte å snakke med på telefonen. Han het Stephen, og vi snakket sammen fra klokken 23 på kvelden til kl. 6 om morgenen. Jeg forelsket meg i ham under den samtalen – uten å ha sett ham. Seks måneder senere giftet vi oss, og har nå vært gift i 16 år.

 

Hvordan trives du med å bli eldre?

– Det har gått helt fint hittil, jeg har ikke tid til å ha en midtlivskrise. Forskjellen på meg i 30-årene og meg i 40-årene er at jeg er eldre og slappere i huden. Jeg nekter imidlertid å gjøre noe drastisk for å se yngre ut, jeg er ikke typen. Jeg ville ikke latt noen gjøre noe med ansiktet mitt. Denne dama har bare tatt manikyr én gang, og det var til bryllupet. Jeg har ikke en gang vokset meg. Har jeg tid til overs, bruker jeg den på barna eller leser en bok, jeg ville aldri prioritert å bruke tid i en skjønnhetssalong.

En sak som opprører meg, er den enorme summen som skjønnhetsindustrien «lopper» usikre kvinner for. Får dem til å føle at de trenger å fikse på ting, og i tillegg nesten gjøre dem ugjenkjennelige etterpå. Det plager meg at flere og flere kvinner, inkludert døtrene mine, blir nesten sykelig opptatt av utseendet sitt. Min holdning er at det er innsiden som er viktigst. Det er ikke om jeg har lakket neglene eller har mange rynker i pannen som avgjør om jeg er en interessant person. Jeg vil ikke at folk skal dømme meg ut fra utseendet, jeg er så mye mer enn det.

 

Kanskje er du også interessert i...