Dette er Vivi Stenbergs superkraft

– Hva engasjerer deg og hvorfor? 

– Rasisme i alle dens stygge former får meg til å tenne på alle plugger. Slik har det vært siden jeg var liten, og jeg mener oppriktig at det å frykte eller hate andre fordi de ser annerledes ut enn deg selv, er den mest ubrukelige og bortkastede energien jeg kan tenke meg. 

Jeg har tatt til meg budskapet om at det ikke er nok å ikke være rasist, men at vi alle har et ansvar for å være antirasister. Jeg gjør mitt beste for å være bevisst på det. 

Jeg tipper at det er en del venner og familiemedlemmer som ser på meg som et gnagsår, men sånn får det være! 

Hvis jeg hører én gang til fra noen på min egen alder at «Men hallo, JEG mener jo ikke noe vondt med å si n*#*r til folk», så klikker det for meg. Representasjon, synlighet og respekt er noe vi alle trenger, og jeg gjør mitt beste for å bidra der jeg kan. 

– Hva er det mest superheltinne-aktige du har gjort? 

– Siden jeg ikke har født, kan jeg jo ikke dra det kortet. Jeg kan nok ikke påberope meg de store superheltinne-aktivitetene. Men jeg håper at det at jeg har vært til stede for mange mennesker – både familie og venner – og sett dem, virkelig forsøkt å se dem når de har trengt det, har vært viktig. Jeg håper og tror at det kan ha gjort en og annen forskjell i livene til noen av de jeg er glad i. 

Og så er jeg oppriktig stolt av at jeg kom opp med ideen til «Festen etter fasten» og ikke ga meg på tørre møkka før pitchen ble god nok til at vi fikk støtte til å produsere det som ble den første direktesendte feiringen av id al-fitr vist av en vestlig kringkaster. 

– Hva er det beste som har skjedd i livet ditt? 

 – Her tillater jeg meg å være litt nærsynt! For det er mye vondt å si om pandemien, men i denne rare tiden har jeg hatt min kanskje aller beste periode profesjonelt. 

Jeg har fått jobbe med prosjekter som føles veldig givende og som har blitt tatt godt imot. 

Og så er jeg uendelig glad for å ha møtt en strålende fin mann og blitt samboer på mine gamle dager!

– Hva er det verste som har skjedd i livet ditt? 

Det er et halvt liv siden, så den rå sorgen har heldigvis gitt seg. Men det å miste min mor og min søster i brystkreft i løpet av seks måneder, var brutalt. Særlig det at min nydelige storesøster Kate, som bare var 32 og nylig hadde født sitt første barn, døde fra oss. Det er fortsatt nesten umulig å tro. 

– Hvordan jobber du deg gjennom motgang? Har du et konkret eksempel eller råd til andre? 

 – Jeg bruker god nordnorsk bannskap som første instans! Men helt ærlig så tror jeg opplevelsene jeg gikk gjennom med min søster og mors død, har gjort meg godt rustet til å sette ting i perspektiv. 

Og det er kanskje mitt beste råd også: ikke la motgangen knekke deg, det vil alltid være nye utfordringer på lur. Så spar kreftene til det virkelig røyner på, og prøv å riste av deg motgangen. Fokuser på det som er godt og verdifullt rundt deg her og nå. 

– Hvordan vil du beskrive deg selv som menneske? 

– Temperament som et lemen, hissig og kortsint her, altså! Men det er på mitt verste. På mitt beste er jeg ganske så analytisk og klok. 

– Hva er din superkraft, det du henter energi fra når du virkelig trenger det?

 – Ikke noe gir meg så mye glede og selvterapi som å stå på kjøkkenet og lage mat mens venninner skjenker meg vin og skravler rundt meg. 

Å lage og servere god mat er min «safe-space», ikke noe slår det når det gjelder å få tilførsel av ny energi. 

Men siden jeg er så privilegert at jeg har en stor vennekrets med så mange kloke damer og noen menn, vil jeg nok si at jeg henter superkreftene mine fra disse vennskapene.

– Hva er din kryptonitt, det som kan få deg til å miste motet og gnisten? 

 – Tanketomme samtaler og omorganisering. 

– Hvis du skulle valgt deg en superkraft fra Marvels univers, hvilken ville det vært og hvorfor? 

– Jeg får prestasjonsangst av å tenke på de fleste superkrefter og hva slags ansvar de ville gi på vegne av hele menneskeheten. Tror jeg hadde «begrenset» meg til å kunne bedrive litt teleportering for å se hvordan de som har gått foran oss har levd og tenkt, og så ville det gitt mulighet til å se verden uten å etterlate seg gigantiske karbonavtrykk. Håper jeg da! 

– Hvis du skulle se tilbake på livet ditt som 90-åring, hvordan håper du det vil se ut da? 

– Jeg håper det ser ut omtrent som nå. At jeg kan glede meg over et liv fylt av spennende prosjekter, gode venner, interessante menneskemøter, heftige diskusjoner, kjærlighet og tullete mye god mat og vin. 

Jeg tror jeg også kan glede meg over at flere av de folkene som jeg har bidratt til å gi nasjonal scene og oppmerksomhet opp gjennom hele karrieren, har blitt nasjonalskatter. 

Har jeg i tillegg klart å være en positiv kraft i noens liv gjennom de 90 årene, skal jeg lene meg tilbake og være veldig godt fornøyd.