- Fantasien er min velsignelse og min forbannelse

Året er 1975, «Flåklypa Grand Prix» har premiere, alkohol- og tobakksreklame blir forbudt i Norge, USA trekker seg ut av Vietnamkrigen, Nixons tidligere justisminister John Mitchell blir dømt i Watergate-skandalen og FN erklærer 8. mars som den internasjonale kvinnedagen. 

Hege Schøyen er nyforelsket musikknerd og raddis med frynsevest. Det er musiker hun skal bli. 

– Jeg var en veldig fri sjel som ung, men når det kom til kjærligheten var jeg forbausende reaksjonær, smiler Hege når vi møter henne hjemme i Oslo. 

Vi sitter ved spisebordet der Taras stylist har brettet ut alle sine remedier. Akkurat nå er hun i gang med å ordne håret til Schøyen med føner, børster og ruller. Det lange, vakre, blonde håret børstes plutselig til en side, så til en annen, før en dott samles midt på hodet så føneren skal få tak under. Sammen med det levende ansiktet når hun forteller, er det som en parade rollefigurer rulles ut foran oss med vekslende grimaser og hårfasong: Stælken Gundersen, Bitten, skikkelser og Florence Foster Jenkins i «Nattens umusikalske dronning», for å nevne noen. 

Les også: Karoline Kruger: Diagnosen fikk meg til å våkne

Det blir til at man smiler veldig mye når man snakker med Hege Schøyen. Det bor så mange morsomme minner i ansiktet hennes. Men kjærligheten, den tok hun på det største gravalvor da hun var 18. 

– Ja, når det kom til kjærligheten var jeg veldig sånn sjelevenn-fokusert, at det finnes bare en som passer perfekt. Så da jeg fikk mitt første alvorlige forhold med en mann som var komponist og dirigent, var det du og jeg for alltid og vi flyttet sammen på ett rom og kjøkken i tredje gym. 

Det gikk fint i tre år det, vi er fortsatt gode venner, men mitt syn på kjærligheten har nok modnet noe med årene, smiler Hege som i dag er gift med musikeren Arild Andersen. Etter gymnaset begynte Hege på musikkhøgskolen. Så langt hadde musikken vært noe av det viktigste for henne i livet. 

– Jeg ville være i musikken og med folk som drev med musikk. Det var det eneste jeg var opptatt av. Jeg ville vel egentlig utsette voksenlivet. Evig musikkstudent, det var nok det jeg ville bli, ler hun i dag. 

Noen har sagt at det var uunngåelig at Hege Schøyen skulle ende på scenen siden hun vokste opp med kulturelite på alle kanter. Onkelen hennes var Jon Skolmen, moren hennes Eli var regissør og ellers besto slekta av veldig mange kunstnere, men det er ikke Hege enig i. 

– Det var ikke noen følelse av kulturelite hjemme hos oss altså, det vil jeg bare ha sagt. Mamma startet som en av de første hallodamene i NRK, så det var ikke noe sånn at wow, her skal vi inn i teateret, liksom. 

Hege setter opp et ansiktsuttrykk som minner mistenkelig om en skeptisk Stælken Gundersen. Humoren var bare noe hverdagslig hun vokste opp med, mener hun. 

– Det at jeg er flink til å være morsom, kommer nok fra flokken min. Både Skolmen-slekta og Schøyenslekta er glad i humor, saftige replikker og har alltid vært slagferdige. 

Alle rundt meg var glad i å gjenfortelle ting, tulle ved bordet, smake på rare ord, snu på uttrykk og herme etter folk på en godlynt måte. Alt det jeg ikke så på som et fag i det hele tatt, før onkelen min plutselig sto på scenen og var sånn der. Åja, man kan leve av det altså, tenkte jeg da. 

Så det har nok alltid vært en familiekultur rundt det å tulle og le. Men aldri å stå på stolen og lese dikt for andre på en sånn se-på-meg-måte. Det var mer en måte å være sammen på, rett og slett. Å tulle sammen. Så det var Yngvar Numme i Dizzie Tunes som etter først å ha hyret henne som korist, måtte overbevise Hege om at hun kunne bruke dette i profesjonell sammenheng på scenen.

 – Selv hadde tanken aldri slått meg. Jeg var jo veldig alvorlig. Jeg var en friker på 70-tallet som ikke skulle tulle i utide. Underholdningsbransjen var jo også veldig annerledes da. Jeg lengtet ikke akkurat etter fjærboa og høye hæler. 

Men så dumpet jeg inn i det, først som korist og så i større roller med Dizzie Tunes. Der lærte jeg å sette den hverdagslige humoren fra familiekulturen min i system. Men det tok lang tid før jeg skjønte at det var en gave som det på en måte var min fordømte plikt å ta vare på. Men nå er jeg der at, ja, dette kan jeg stå for. Jeg synes man skal sette litt mer pris på omveiene og sidesporene i livet, samle erfaringer og verdsette dem. Ikke tro at toget går fra deg, liksom. Alle dine erfaringer er det som til slutt skal skape deg

Men det var ikke bare humoren Hege fikk med seg hjemmefra. Hun mener at hun ble oppdratt med gode verdier som hun selv har videreformidlet til sine barn. 

– Vi lærte å være selvstendige og at musikk og teater er like verdifullt og viktig som andre ting i livet. Og så lærte vi at det er viktig å tenke selv. Det var aldri noen følelse av at man burde mene det ene eller det andre hjemme hos oss. Det var stor åpenhet for nye tanker.

Moren min er fortsatt et godt forbilde for meg. I dag er hun 83 og reiser rundt med ryggsekk til de utroligste steder. Nysgjerrig og interessert i mennesker og ideer. Sånn er jeg også. Jeg er veldig interessert i hva som rører seg i andre mennesker. Meryl Streep sa en gang at når hun skal gå inn i en rolle, så gjør hun det med innstillingen «jeg lurer på hvordan det er å være deg». Og den nysgjerrigheten kjenner jeg meg utrolig godt igjen i. Det eneste vi vet her i livet, er at vi er på jorda sammen med andre menesker, og da slutter jeg aldri å interessere meg for hvem de andre er og hvordan de har det. 

Denne nysgjerrigheten til Hege har gitt noen snodige utslag, som for eksempel da hun gikk på skolen: 

– På skolen var jeg faglig helt midt på treet, for jeg hørte jo ikke på hva lærerne sa, jeg bare studerte hvordan de beveget seg, hva slags lyder de laget og hvilken dialekt de snakket. Og så hermet jeg etter dem i friminuttet. Men min første drøm var å bli ballettdanserinne. Jeg danset ballett på privaten, kan man si. Vi ungene i gata visste nemlig om en ballettdanserinne som bodde litt lenger opp og hun gikk så grasiøst. Så da begynte jeg å gå som henne sånn at folk skulle tro jeg var ballettdanser. Det å herme har nok alltid ligget for meg. 

Les også: - Livet er en direktesending

Hege har imidlertid alltid vært en engstelig type, og er det fortsatt, mener hun. Men som barn var det overraskende nok gamle damer hun var mest redd for. 

– Da jeg var liten, var jeg livredd for gamle damer. Mamma mener det var fordi en gammel dame i gata skremte meg en gang da hun holdt på å falle, og slo mot meg med stokken. 

Men kom det en gammel dame gående, gikk jeg over på den andre siden av gata. Der andre barn var redde for ungdomsgjenger eller motorsykler og sånn, var jeg redd for gamle damer med hatt og stokk. Det er jeg ikke lenger, men jeg er fortsatt en engstelig pyse, sier hun bestemt og mener det har med fantasien hennes å gjøre. 

– Jeg har på en måte fantasi til å se for meg verst tenkelig utfall av det meste. Gjennom jobben min har ikke fantasien akkurat blitt tøylet heller. Tvert imot har den fått næring. Vi jobber jo ut fra fantasi hele tiden. Vi ser spøkelser på høylys dag fordi vi hele tiden lager situasjoner i fantasien vår. Og det smitter over på hverdagen på en måte. Derfor har jeg et veldig stort repertoar av fryktelige ting som kan skje. 

Fantasien er min velsignelse og min forbannelse. Den er hele verktøykassen min, så jeg ville ikke vært den foruten, selv om den gjør meg engstelig. Men jeg er i hvert fall ikke redd for gamle damer lenger, smiler Hege som jo er i ferd med å bli en gammel dame selv. I hvert fall sett med barneøyne. Hege liker å bli eldre.

– Jeg føler en veldig ro med det at jeg har fått et fag jeg liker og er glad i. Jeg samler på gode venner og er veldig bevisst på at jeg ikke blir kjent med folk bare for å bli likt. De gode vennskapene betyr mye for meg. Jeg har et godt ekteskap og fantastiske barn. Jeg ville aldri vært 18 år igjen og forstår ikke dem som lengter etter det. 

Det tar jo mange, mange år å sette sammen sin egen personlighet, og jeg har mye mer fred i sjelen nå når jeg virkelig vet hvem jeg er. Jeg har ingen følelse av rotløshet og føler meg veldig på plass. Alt det tror jeg har med alder og modenhet å gjøre. 

Selvsagt er jeg fortsatt både skjør og følsom, men det synes jeg nesten man skal være. Jeg tror noe av det viktigste i livet er å ha noen nære rundt deg som har plass til hele deg. Jeg er veldig glad i å møte mennesker, men trenger krefter og overskudd til å møte de menneskene ordentlig, og da må jeg ligge litt på lading i hverdagen. Og så flagger jeg for nytelsen! 

Ansiktet til Hege Schøyen lyser opp som en euforisk Bitten med splitter ny tyggis, idet håret hennes fluffes til værs av stylisten som står bak henne og sier at nå er hun klar for foto. 

– Nytelse trenger ikke være så voldsomme greier. Det kan være å smake ordentlig på maten, lukte på kaffen, virkelig bruke øynene og se rundt seg. Det er noe å fryde seg over hver dag. 

Les også: Pernille Sørensen - jeg har aldri drømt om å redde verden