Tja, sier Elisabeth mens hun ser seg rundt i kafeen der vi har funnet oss en stille krok.
– Det er ikke tydelige faser for meg. Jeg vil heller kalle det glidende overganger.
Elisabeth er brun, blid og snakker gjerne. For i løpet av ti år har livet hennes forvandlet seg radikalt. Fra den hjemmeværende firebarnsmoren til en offentlig person. Ikke lett når man er en introvert som trives best i eget selskap.
– Livet har tatt en helomvending
Det var på Facebook det dukket opp. Leiligheten til Elisabeth, den hun hadde kjøpt et knapt år tidligere, lå ute til salgs.
Hva skjedde?
– Muligheten til større personlig frihet. Å ikke ha alle midlene mine bundet opp på ett sted. Jeg skal nok alltids ha et hjem til barna, hvis de trenger det, men nå begynner også mine behov å vokse frem.
Eldstesønnen studerer på tredje året i Australia. Der blir han til masteren er i boks. Elisabeth har vært og besøkt ham to ganger allerede, og blir drømmende i uttrykket når hun snakker om det: – For et fantastisk land! Synd det er så langt borte.
Men reising skremmer ikke Elisabeth. Ingen ting er bedre enn når hun hører lyden av sine egne hæler mot marmorgulvet på Gardermoen og er på vei. Til noe. En jobbreise, et foredrag, en ferie. Hva som helst, egentlig. Nå er det reise og uavhengighet som er frihet. Livet har sannelig tatt en helomvending.
Elisabeth gleder seg stort til å bli 50 til neste år, og håper på nye eventyrer da.
© Ken IngwersenNår barna forlater redet
Tilbake til livsfaser. De klassiske er barndom, ungdom, 20-årene å leke seg og studere på, etablering, barn og karriere – og til slutt: livet uten barn – og alderdom.
Når barna flytter ut er en tøff tid for mange, det såkalte «tomt rede-syndromet» er et kjent fenomen.
Elisabeth innrømmer at det var som et slag i ansiktet da eldstesønnen fylte 18, og hun forsto at han, mentalt og fysisk, var på vei ut. Bort. Utenfor hennes kontroll. Som hun sier i sin og prinsesse Märtha Louises nyutgitte bok «Født sensitiv»: – Klumpen i magen var plutselig enorm. Jeg fikk en kjempesorg. Løsrivelse handler om at vi som foreldre må omstille oss og gi slipp. Barnet skal bli selvstendig. Utenfor vår favn, utenfor vår kontroll. Noe er ugjenkallelig over, og den navlestrengen er hardere å kutte enn jeg hadde trodd (red. anm.: ikke ordrett sitat fra boken).
– Alle overganger virvler opp følelser, fortsetter hun:
– Jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv. Men da han flyttet ut, to år senere, hadde jeg bearbeidet det. I dag er Elisabeth et annet sted. Hun slår seg sakte, men sikkert til ro med livets gang, og trekker lett på skuldrene.
– To er ute, og to bor fortsatt hjemme. Som jeg sa, glidende. Det er naturlig og riktig at de etter hvert skal flytte ut og skape seg sine egne liv. Så får jeg håpe jeg har bidratt til å gi dem de verktøyene de trenger. Jeg har i hvert fall gitt dem – og gir dem – ubetinget kjærlighet. Det finnes ingen bruksanvisning på livet.
Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng har et enkelt budskap: Vær sann mot deg selv.
Utradisjonelle veier
Elisabeth har ikke fulgt de tradisjonelle livsfasene. Som 16-åring begynte hun på en utdannelse som skipsmekaniker. Som eneste jente i gruppen. Å jobbe på sjøen er en del av Elisabeths familietradisjoner, en tradisjon hun følte hun hadde behov for å følge. Den festende og knisete videregående skole-perioden fikk hun aldri oppleve, og ingen jentegjenger hadde hun å henge med.
Men det var greit for Elisabeth. Hun hadde aldri helt funnet et sted hun følte seg hjemme. Hun var den stille, forsiktige, tilbaketrukne piken. Det hendte at hun ble oppfattet som usynlig.
Som ferdig utdannet skipsmekaniker begynte hun å søke jobber. – Ingen ville hyre meg. Ingen ville hyre en jente, til tross for fullført utdannelse, og dette var på 80-tallet med en nedgang i norske sjøfolk.
Det farer en skygge over Elisabeths ansikt, men så smiler hun igjen. – Det som skjedde var at jeg ble gravid. Valget tok seg selv.
Brikkene falt på plass
Og da Elisabeth lå på sykehuset med nyfødte Ulvar i armene, da hun så inn i øynene hans, da visste hun. Dette var hennes mening. Brikkene falt på plass. Nå visste hun hvorfor hun var her på jorden. Følelsen var nesten utenomjordisk.
Så i livsfase tre, mens andre i 20-årene festet og raste fra seg, gikk Elisabeth og trillet barnevogn etter barnevogn, noe som innebar at familien måtte snu på hver krone. Det spilte ingen rolle for Elisabeth. Aldri hadde hun vært lykkeligere. Dette var meningen, dette var hennes rolle.
Så skjedde ting igjen. For sin egen personlige utviklings skyld – et ønske som hadde ligget og ulmet i henne siden barndommen – begynte hun på en treårig utdanning i holistisk lære. Hun hadde ingen planer om å bruke det aktivt. Hun ville bare bli mer kjent med seg selv, synene, drømmene, energiene hun følte rundt seg.
Der møtte hun som kjent prinsesse Märtha Louise, og etter en øvelse på slutten av kurset «klikket» de uventet. I løpet av noen få dager var Astarte, nå kalt Soulspring, oppe og gikk, med fullbookede kurs. Medieoppstyret ble enormt – på godt og vondt.
Personlig frihet og mulighet til å reise er viktig for at Elisabeth Nordeng skal trives. Og
begge deler har hun nå.
Kjent over natten
Det ble kurs. Etter kort tid bøker. Det ble nettundervisning og foredrag. Over natten ble Elisabeth den som alltid var ved Märthas side, på «Skavlan», under intervjuer, på scenen.
Man kan nesten kalle det en Askepott-historie. For Elisabeths tidligere stille og rolige liv endret seg enormt.
Fra usynlig til sceneopptredener, den overgangen gikk sømløst. Elisabeth oppførte seg som om hun aldri hadde gjort annet. Media, ofte skeptiske og negative, måtte de forholde seg til. Engler og hvite fjær? Hva i all verden var dette? Fra en prinsesse og hennes foreløpig ganske ukjente samarbeidspartner? Tospannet ble latterliggjort så det holdt. I dag håper Elisabeth folk skjønner hva det dreier seg om: Å finne sin egen vei. Å lytte til sin egen stemme. De er ikke de første til å forkynne dette budskapet. Men de er definitivt de mest glamorøse.
– Livet går ikke alltid som du tror
Midt oppi dette ble Elisabeth skilt. I dag har hun vært singel i sju år. Alle samlivsbrudd oppleves som knusende nederlag. Også dette. Elisabeth var i en periode overveldet av følelsen av savn, sorg, og meningsløshet.
– Men i hjertet mitt visste jeg at det var riktig, sier hun.
For barnas skyld ble det hus på Nesodden. Så begynte Elisabeth å føle på reiselysten, utferdstrangen, nærheten til bylivet. Det åpnet seg muligheter til å gjøre alt hun ikke kunne gjøre som hjemmeværende firebarnsmor.
Det var da hun kjøpte seg leilighet sentralt i byen.
– Jeg trivdes godt, men gjelden begynte å plage meg. Frihet og mulighet til større økonomisk uavhengighet lokket mer.
Leiligheten, en lekker toppleilighet, ble solgt på første visning. Akkurat nå er Elisabeth husløs, men installert hos gode venner. Hun er rolig. Sommeren har vært tilbrakt på hytta i Valdres, der er hun offline og utilgjengelig. En deilig følelse. Til høsten dukker nok drømmeboligen opp. – Den skal ligge midt i byen, i et gammelt hus med en liten hage fylt med sjenerøse busker av syrin, sjasmin og roser. Det skal være en grønn oase, med buede vinduer, tregulv og peis. Og med plass til meg og de barna som måtte trenge det. Det skal også være et godt sted for Kenay, hunden min, han er stor og trenger litt boltreplass.
Kenay? Jeg har møtt ham, han er snill og vennligsinnet. Men navnet – jeg må spørre, og Elisabeth svarer:
– Navnet kommer fra filmen «Min bror bjørnen», som handler om reinkarnasjon.
Elisabeth leter etter drømmehjemmet og boltreplass til både seg og den storvokste hunden Kenay.
© Ken IngwersenFor at det finnes et liv etter dette, det er Elisabeth overbevist om, og hun er ikke lenger redd for å spre vingene og fly. – I løpet av de siste ti årene har jeg måttet bearbeide mye. Kjendistilværelse, skilsmisse, barn som flytter ut. Det har vært tre livsfaser på ti år. Men sånn er det noen ganger. Livet går ikke alltid som du tror, eller planlegger. Men jeg har det godt med meg selv, barna mine er på plass i seg selv, og ingenting er viktigere enn det.
– Neste år er jeg 50 år og det er spennende. Jeg venter på den nye fasen i livet med undring og glede. Jeg er helt sikker på at den fasen også kommer til å bli fylt med forandringer og nye eventyr. Det passer godt for en rastløs sjel som er underveis.
