Prinsesse Märtha Louise og makker Elisabeth Nordeng har skrevet sin femte bok sammen, «Født sensitiv. Våre historier». Etter at de offentliggjorde sin sensitivitet for snart to år siden, har Norge nærmest eksplodert i diskusjoner rundt temaet. For hva er det egentlig, hvis det ikke kan måles og veies?
Fra første foredrag på Litteraturhuset tidlig i 2015, da prinsessen «kom ut av skapet» og erklærte seg høysensitiv, og til nå, virker det som om det har gått veldig fort – spesielt for to damer som er usedvanlig travle. I tillegg til å sette opp en nettskole, reiser de på turneer land og strand rundt, og ett av temaene de tar opp, er høysensitivitet.
- Les også: Møt Märtha Louise og Elisabeth på Tara-vår-weekend i Strømstad!
– Da vi oppdaget Elaine Arons forskning og fant ut at det fantes et ord for slike som oss, ble vi så lettet. Vi slapp å gå rundt og føle oss annerledes. Derfor har vi faktisk lenge hatt lyst til å skrive denne boken. Det er så mange av oss, opp mot 20 prosent, og det er medfødt. Vi har sett responsen fra publikum, at her er det mange som kjenner seg igjen. Det er viktig å forstå hva høysensitivitet er, så kan man ta noen enkle grep og få vesentlig bedre livskvalitet. Det er en ensom greie å gå gjennom livet og føle seg annerledes.
Livet er rikere når man er høysensitiv, mener mange. Man tar inn mer, opplever alt sterkere og dypere.
Høysensitiv? Test deg selv
Elisabeth understreker at høysensitivitet ikke er – som mange tror – en diagnose. Det er et begrep for dem som kjenner seg igjen i punktene i for eksempel Elaine Arons selvtest, som du finner her.
– Vi kaller det «sansevarhet». Jeg opplever at mye faller på plass når man får kunnskap om høysensitivitet. Vi har reist mye rundt og snakket, og oppdaget at det er et behov for formidling av informasjon. Vi har en stemme som noen vil gjenkjenne seg i. Jo flere som skriver og deler, jo flere mennesker vil det favne. Derfor deler vi våre historier.
Boken har en sterk og levende fortellerstemme, den forteller om barndom, oppvekst, ungdom og voksen alder frem til Märtha og Elisabeth, etter et toårig kurs på Holistisk Institutt i Oslo, bestemte seg for å begynne å jobbe sammen. Akkurat den biten er vi godt kjent med, og nesten alt etter det.
Men historiene i boken gir glimt om hvordan det er å vokse opp som prinsesse av Norge, datter i en av Norges mektigste og profilerte familier, i kontrast til livet i en helt vanlig A4-familie på 1970-tallet i Oslo. Elisabeth var stille, innadvendt og holdt tankene, følelsene og meningene sine for seg selv. Hun var det stoiske og fantasifulle barnet som aldri gråt. Märtha var ganske motsatt. Sosial, blid og utadvendt, adrenalinjunkie, en av Norges beste sprangryttere, hadde lett for å gråte, men enda lettere for å le. Men så hadde de dette til felles: en følelse av å kunne fange opp det som ble børstet under et teppet eller skjult bak stramme lepper – og lett for å rødme. Flere fellestrekk er en dragningen mot dyr og natur. Et sterkt behov for hvile- og egentid – det som Märtha i dag kaller «ladetid».
Det er lett å bli sugd inn i boken. Det har kanskje noe med tonen å gjøre, nesten som om du leser et eventyr.
Märtha snakker åpent om foreldrene sine og sitt forhold til dem, også om lillebror Haakon, som alltid var hennes allierte og aller, aller nærmeste helt frem til hun stiftet egen familie.
Hvilke avveininger gjorde de før de bestemte seg for å være så åpne?
– Det har dannet seg to polare sider: de som fnyser av hele «dilla» og de som takker for å ha funnet ut hvorfor de er som de er. Det er mange som etterspør forskning, det er mange som etterlyser «kvalitetssikring» av boken. Men dette er to menneskers historier. Hvordan skal de kunne «kvalitetssikres»?
– Når det gjelder forskning, så finnes det psykologer og hjerneforskere i England, USA, Italia, for å nevne noen, som holder kurs, skriver bøker og holder foredrag om høysensitivitet. Det står en langs liste over referanser og kildemateriale bak i boken, for den som er interessert i dette.
– At sensitivitet er noen «bølge», nei, det tror jeg ikke, sier Märtha.
Eller en unnskyldning til å kreve ekstra tilrettelegging og oppmerksomhet.
– Det er vi høysensitive som må innrette oss, sier hun.
– Det er ikke et skilt å gjemme seg bak. Det er kunnskap så du kan ta forholdsregler. Ikke nødvendigvis noe hele verden behøver å vite hvis du er ukomfortabel med det. Og det er ikke så vanskelig. Legg inn litt alenetid når du har mulighet, sørg for å få ladet batteriene, enten du gjør det med en tur i marka, at du sitter ved sjøen, i hagen eller rett og slett setter deg ned i godstolen hjemme helt alene. Sitter du i kontorlandskap på jobben, kom tidlig og finn deg en stille krok. Bruk skjermbriller og lyddempende hodetelefoner. Ta med noe hjemmekjært som du kan ha på pulten, som et bilde eller en liten plante. OK, noen vil kanskje oppleve deg som sær – eller lite aktiv – men du blir ikke utmattet av alt som skjer rundt deg og får gjort jobben din, sier Märtha.
Høysensitive og kreative
– Det handler om å bli bedre kjent med seg selv, skyter Elisabeth inn. – Bli kjent med hva du trenger og ikke trenger, ikke fokusere på at du er «annerledes». Høysensitiv kan også brukes som et verktøy. Det er masse fordeler. Blant mange kunstnere og artister, mange som jobber med dyr og med mennesker vil det nok være mange høysensitive. De har evnene til det og stor arbeidskapasitet hvis de får ladet. Livet blir rett og slett mer fargerikt.
I to år har Soulspring-gründerne soul-coachet kandidater til Taras livsstilspatrulje.
– Det er en fin måte å jobbe på. Vi går rett inn, og ser at det skjer noe på kort tid. Dette er ressurssterke damer som er nysgjerrige på en større helhet av seg selv, og de er svært takknemlige å jobbe med, sier Elisabeth, mens Märtha føyer til: – Og så er det veldig hyggelig å jobbe sammen. Da ser jeg hvor godt vi utfyller hverandre. Det blir en fin dynamikk. Elisabeth ser ofte ting som ikke jeg ser, og omvendt.
Mange som søker soul-coaching er nok høysensitive, tror Elisabeth.
– Jeg lærer noe om meg selv i hvert eneste møte med mennesker, jeg opplever at coachingen går dypt. Det er en rød tråd gjennom det indre og det ytre. Men de går i mange år uten å jobbe med seg selv, for det kommer litt sånn bakerst i rekka. Jeg gikk på en smell tidlig, så jeg ble nødt til å jobbe bevisst med meg selv. Det ga meg litt erfaring. Likevel brukte jeg lang tid på å komme dit jeg er i dag.
At introverte Elisabeth skulle vise seg å kunne leve av å stå på scenen, det var det nok ikke mange som hadde trodd. Og at Märtha – prinsesse av Norge, født til den røde løperen – skulle bli en forkjemper for at mennesker skal finne og være sann mot sin egen vei, det var det heller kanskje ingen som hadde trodd.
– Min far sa alltid til meg: «Du må være ærlig i det du gjør. Alt annet blir gjennomskuet.»
Märtha smiler. Hun er takknemlig for familiens støtte, selv når det har stormet som verst.
