Bertine Zetlitz familie
© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

Bertine Zetlitz: – Jeg har vært litt opptatt av flink pike-syndromet

Bertine Zetlitz var i en tiårsperiode en av Norges største popstjerner. Nå er hun tilbake – både som artist og forfatter, og våger seg på et tilbakeblikk på karrieren hittil. – Når du melder deg av popstjernekjøret, åpner det seg mye annet. Jeg er mest stolt av at jeg hadde noe å si for en generasjon med nye artister, sier hun i dag.

10. mai 2022 av Erik Valebrokk

Nå skal jeg ikke virke uengasjert. Gir man ut noe, ligger jo hjertet og sjela i det, men samtidig er det sånn at nå er hodet mange andre steder. Da managementet mitt ringte i går og minnet meg på at jeg skulle gi ut en ny låt, må jeg innrømme at det lå langt bak i hjernen. Det er så deilig å ha det sånn. Jeg tenker at fra nå til jeg fyller 90 er det bare å gi ut og gi ut. Jeg er ikke så avhengig av at alle liker det jeg gjør, og det er vidunderlig. Jeg har opplevd hvordan det er når det ikke er sånn. 

Bertine Zetlitz sitter i huset på Smestad i Oslo som hun deler med mann og to tenåringer. Når dette leses har hun akkurat rundet trivelige 47 år på denne jord, og fremstår som et tilsynelatende harmonisk menneske med fortid som ekte popstjerne og store hits som «Adore Me», «Twisted Little Star», «Girl Like You» og «Fake Your Beauty». Fra slutten av 1990-tallet var hun i en tiårsperiode Norges muligens største kvinnelige artist med alt det innebærer av virak og berømmelse, forventningspress og ambisjoner. Er det deilig ikke å være på popstjernekjøret lenger? 

– Ja, det er det. Når du melder deg av popstjernekjøret – og da tenker jeg mentalt – åpner det seg mye annet. Så kan man jo koble det til alder og erfaring og alt sånt, men det er interessant at verden fungerer sånn fremdeles. Når du slipper tak i noe, så skjer det faktisk andre ting, bekrefter Bertine.

Bertine Zetlitz bok

AVSLAPPET: – Jeg er ikke så avhengig av at alle liker det jeg gjør, og det er vidunderlig, sier Bertine Zetlitz.

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

Bertine Zetlitz

Alder: 47 år. 

Bor: I Oslo. 

Familie: Gift med Egil Pay, sammen har de barna Lili (15) og Finn (13). 

Yrke: Artist, forfatter, meditasjonsinstruktør, tidligere programleder. 

Aktuell: Turnerer for tiden i duoformat sammen med Bugge Wesseltoft, gir ut singlen «Soft Hurt» i mai og en EP til høsten. Hun jobber også med oppfølgeren til debutromanen «Top Girl» som kom i fjor høst.

«Tenk at jeg fikk lov til å oppleve det. Det var en helt unik opplevelse, for jeg var så alene om det i Norge på den tiden» 

Det begynner å bli lenge siden det kokte som verst rundt henne. Den store suksessen kulminerte etter ti hektiske år med samleplaten «In My Mind» som ble utgitt i 2007. Derfra tok morsrollen en stadig større del av livet hennes. 

Ikke dermed sagt at Bertine har vært usynlig i de femten årene som er gått siden den gang. Hun trakk seg aldri helt tilbake, og har gitt ut tre plater etter «In My Mind», inkludert den norskspråklige «Tikamp» i 2015, som hun er svært stolt av. Her gjorde hun duetten «Sett at vi sier det sånn» med Prepple Houmb fra Dumdum Boys, som ble en suksess. Hun har vært meditasjonsinstruktør, som er en viktig bestanddel i livet hennes, og i 2017 var hun på Nationaltheatret, der hun laget musikken til Shakespearestykket «Som dere vil». 

– Det var veldig gøy. Jeg ga ut noen av låtene, men jeg var liksom ikke skådis. Jeg spilte Hymen, som i «Hymens lenker», det var dritgøy, og det var fantastiske kostymer, altså. 

I fjor ga Bertine ut sin første ungdomsroman, «Top Girl», om cheerleaderen Elli som står på toppen av pyramiden – og faller. På flere måter. Legg til at hun har to tenåringer i huset, og det er åpenbart at det neppe er kjedelig å være Bertine Zetlitz, men hender det likevel at hun savner «det gamle livet», popstjernetilværelsen? 

– Ja, vet du hva, jeg gjør det, men nå har jeg begynt å se på det mer som et livsforløp. Tenk at jeg fikk lov til å oppleve det. Det var en helt unik opplevelse, for jeg var så alene om det i Norge på den tiden jeg var «på topp». Å få lov til å være popstjerne er ikke mange forunt, men det kan være ganske intenst når man er såpass ung som det jeg var i begynnelsen.

– For det kan ikke ha vært like lett bestandig? 

– Nei da, det var ikke det. Jeg var mye stressa. Jeg var det, men tenk på alt jeg fikk oppleve. 

Nå er hun også forfatter. Hvordan vil hun sammenligne det å skrive en bok med å skrive musikk? 

– Jeg har jo ikke skrevet historier før, så dramaturgi og sånn har ikke vært på min radar. Det synes jeg var fryktelig vanskelig. Med sangtekstene kan du si «nei» og «det er sånn jeg føler». «Piss off!», ha-ha-ha, og man blir så indignert når noen har noe å utsette, men med boka var det bare å slippe helt opp og ta imot tips, sier hun og fortsetter: 

– Jeg er først og fremst en som skriver tekster, og det at jeg har kunnet synge litt og har teft for en melodi, har vært med på å hjelpe frem det jeg har ønsket å få ut. Musikken har vært som en jordmor. Når du tar bort den og står der uten støttehjul, får du vise hva du tror du kan, og det har vært skikkelig gøy. Jeg vil ikke si at boken er perfekt, for det er den ikke, men den er akkurat det jeg ville skrive nå – og sånn som jeg kan skrive nå. Nå er jeg i gang med en bok til, om broren til Elli. Han har fortjent en egen bok. 

Annet nytt i Bertines liv er at hun i disse dager gjennomfører en miniturné med sitt gamle idol Bugge Wesseltoft, som hun også ga ut platen «Closer» med i 2020 der de gjorde nedpå pianoversjoner av hennes gamle pophits. Dessuten gir hun ut splitter ny popmusikk. Singlen «Soft Hurt» kommer i slutten av mai, og til høsten kommer en EP.

Bertine Zetlitz skilt

FLINK PIKE: – Jeg har vært litt opptatt av flink pike-syndromet og hvordan det er og hvordan det kan trigge veldig mye, sier Bertine.

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

– Jeg er litt inne i universet fra boken. Jeg henter så mye inspirasjon nå fra det jeg gjør skriftlig. Da jeg skulle lage ny musikk, kunne jeg bare gå rett til boken, hvis du skjønner. Det tekstlige er så sterkt, så jeg la inn en søknad og fikk litt støtte til å lage en EP. Jeg har vært litt opptatt av flink pike-syndromet og hvordan det er og hvordan det kan trigge veldig mye. 

– Det er jo veldig begrensende ...? 

– Ekstremt, ikke sant, men det er ikke alle som catcher det med en gang. Jeg tror det er et poeng å få frem at det ikke er så kult å bli kalt det. Det finnes underliggende grunner til at kvinner føler at de må være ekstra flinke, og i det ligger ekstremt mye kreativt materiale for meg. Det skal denne EP-en ha som et slags underliggende tema, selv om jeg ikke liker at ting blir for tydelige, sier Bertine. 

– Nå synger jeg på engelsk igjen, så det er litt tilbake til røttene, fortsetter hun. 

– Jeg har gitt ut mye forskjellig, og mange spør «når kommer den vanlige Bertine Zetlitz-musikken igjen?». Vi som skriver, vil så gjerne vise hvor mye vi har utviklet oss hele tiden, men man kan utvikle seg på mange måter. Det er veldig mye av det kjølige, elektroniske som det er lett å gå tilbake til. Jeg tror folk vil kunne kjenne det igjen. 

Et knippe låter på en ny EP er neppe tilstrekkelig til å gjenerobre poptronen, men det er heller ikke Bertines ambisjon. 

– Jeg tenker tiden er kommet til å forvalte alt jeg har gjort, og jeg har også lurt på om jeg skal gi ut noe mer, sier hun ettertenksomt. 

Bertine Zetlitz familie

Det er på tide å spole tilbake. Bertine Axeliane Robberstad Zetlitz ble født en aprildag i 1975 i Oslo, og viste musikalske tilbøyeligheter i ung alder. 

– Mine første musikalske minner har jeg vel fra St. Hanshaugen barnehage som femåring, der jeg står på en sånn ballongdekkhuske og synger og synger og synger mens jeg husker. De høfligste tantene sa at «å, du kan bli sanger», og de andre sa bare «skal hun snart slutte å synge?» 

– Hva sang du? 

– Alt mulig. Jeg diktet og lagde greier, og det var jo det som var jævlig for dem, ikke sant. Det var vers på vers på vers på vers. Men det var alt mulig, «Vem kan segla förutan vind» og de vuggesangene som jeg hadde fått høre selv, og så begynte jeg etter hvert å høre på musikaler og fars vinylsamling, som var en blanding av Mikael Wiehe og Grace Jones, he-he-he. Etter hvert begynte jeg å høre mer, oppdaget Dylan og sånn, så det var en ganske god oppfostring der, altså. 

Hun sang tidlig i kor og begynte å spille piano, lærte seg etter hvert også å spille gitar. 

– Jeg holdt på alene kjempelenge, men jeg sang i koret på Majorstuen, Rødhettene, og da følte jeg virkelig at jeg gjorde noe. Jeg begynte der i første klasse og gikk til jeg var ferdig på skolen. Da begynte jeg også å spille gitar, men jeg har alltid hatt en underholder i meg, så det er veldig todelt. Det holder ikke bare å være glad i musikk. 

– Du må ha et formidlingsbehov også? 

– Ja, et fryktelig stort formidlingsbehov. Før jeg ble programleder i «Midt i smørøyet» prøvde jeg å komme på «Halvsju», og da var det om å gjøre å mime til Madonna og sånn. Jeg har noen venninner jeg har plaget livet av med sånne mimesessions. Og Cyndi Lauper … det var jo 80-tallet, ikke sant. 

Bertine Zetlitz barndom

UNGT TALENT: Bertine startet sin karriere som programleder i ungdomsprogrammet «Midt i smørøyet» på NRK

© NTB

Alle som har sett et bilde av Bertine Zetlitz eller for den saks skyld en video eller en liveopptreden, vet hvordan blikket hennes borer seg i deg. Når hun vender tilbake til 80-tallet i tankene og uten et ord ber Taras utsendte om å bli med på reisen, er det umulig å se bort. Du møter de isblå øynene under den lyse panneluggen og er med ett transportert tilbake til en tid der en liten jentunge storøyd sitter foran tv-skjermen og ser på Sky Channel og Pat Sharp og Gary Davies som presenterer musikkvideoer med Eurythmics og Nik Kershaw. 

– Jeg satt egentlig bare og så på det. Og da kom ikke minst Prince. Michael Jackson hadde jeg aldri noe sansen for, men Prince var altså så bra. 

Som 13-åring ble Bertine programleder for NRKs ungdomssatsning «Midt i smørøyet», og det ble livsendrende på mer enn én måte. Hun ble utstøtt av sine tidligere venner og klassekamerater, en episode som har fått nytt liv i boken «Top Girl», der hovedpersonen Elli blir utsatt for det samme. En annen av figurene i romanen, einstøingen Christine, er også delvis basert på Bertines egne erfaringer. 

– Å gå tilbake i tid var eh… opprivende. Det var det. Man må jo gå tilbake, og jeg var opptatt av at det skulle være en allmenn greie og ikke at jeg – voksent menneske på 46 – skulle sitte og røre i den gamle grøten og gjøre det for privat. Jeg har prøvd å gjøre det allment, men man må gå dypt når man skal skrive. Så vet du hva, det har vært interessant.

«Det vanskelige med at jeg tilsynelatende var tøff, var at jeg også var usedvanlig følsom»

– Du som mor selv, og din egen mors erfaringer med deg, farger helt sikkert beskrivelsene av moren til Elli i boken, både når det gjelder hvordan du tror hun leste situasjonen og hvordan du selv har det i forhold til dine egne barn? 

– Ja, absolutt. Dette har jeg tenkt litt på. Moren til Elli er helt hjelpeløs, men min mor har aldri vært en totalt oppofrende mor, og det er heller ikke jeg. Når du er liten kan du undres over at det ikke er litt mer boller og kakao hver dag, men når mødre, som er ditt viktigste kvinnelige forbilde viser at de har et liv, at de har ønsker utover ditt ve og vel, tror jeg det er veldig verdifullt. Ellis mor er nok meg på mitt verste og vel så det. Jeg skal ikke kaste min egen mor under bussen akkurat her, men det er interessant hva man tar med seg videre. Jeg tror man som ung jente har godt av å se at det finnes en selvstendighet rundt morsfiguren og hva hun vil. Her er det også andre ting enn å være mor. 

«Midt i smørøyet»-jobben medførte som vi vet at hun ble utsatt for en boikott eller en utfrysning av de andre på skolen. Bertine har klart seg godt i livet, men kan vi som samfunn unngå at lignende ting skjer og at noen vil gå til grunne? Tror hun det er noe annerledes i dag? 

– Den gang var det ikke noe særlig fokus på det. Nå som jeg har måttet gå tilbake, har jeg innsett at det mest traumatiske for meg var de første par dagene hvor jeg ikke forsto hva som skjedde. Når verden som du har kjent den, forandrer seg helt, vil du ha en periode med unntakstilstand hvor du ikke skjønner noen ting. Som menneske vil man prøve å tenke at det er nesten normalt, dette er jo nesten som det skal være. 

– Du prøver automatisk å rasjonalisere det som skjer? 

– Ja, ikke sant. Men sånn som nå, når de har danset «Bli med»-dansen siden de var seks år og «stopp, ikke mobb» og alt det der, så ville man jo umiddelbart ha skjønt hva det var. Det gjorde ikke jeg. 

– Klarte du etter hvert å kommunisere dette hjemme eller til noen av lærerne? 

– Nei, det var det som var kjipt. Skammen var så stor, det var et nederlag av dimensjoner. De tok meg jo fordi jeg var too much, så det var også bildet jeg hadde basert hele identiteten min på. Da gikk det bare på å holde maska, men de avblåste boikotten også fordi den ikke hadde noen virkning på meg. Så kommer de som sier «skal man ikke oppleve litt motgang?», men det har jeg tenkt litt på. Får jeg ikke noen respons, snur jeg meg heller 180 grader og finner andre folk. Det er en egenskap som har vært fantastisk å ha i livet.

Bertine Zetlitz familie

HERREDØMME: – Jeg tenker at uten drivkraften om at du vil oppnå herredømme, kan du bare glemme det, sier artisten og forfatteren.

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

Som barn var Bertine tøff i trynet. Hun tok plass, hun tok standpunkter, hun klippet håret kort. 

– Det vanskelige med at jeg tilsynelatende var tøff, var at jeg også var usedvanlig følsom. De to tingene går ofte litt hånd i hånd. Du har et ønske om å bli sett, og det var alltid «Bertine må lære seg å slippe de andre jentene til» (som var teksten i en melding hun fikk med hjem fra skolen og ble tittelen på et essay hun skrev i boken «Råtekst» – journ. anm.), og jeg breia meg mye. På 80-tallet skulle du jo ikke gjøre det noe særlig som jente. Jeg var mye bekymra og fortvila som liten, men at jeg har hatt den dualiteten, er det som har gjort at jeg har klart å være kreativ også. Det har vært helt supert, men jeg var helt hudløs OG veldig tøff i trynet, og ja, jeg var nok tøffere utad enn mange andre, sier Bertine, som tidlig viste sine androgyne tendenser og klippet håret kort. 

– Hår ble symbolsk for meg veldig tidlig. Det var en opplevelse av at jeg ikke var «prom queen material», men det var også en enorm frigjøring. Jeg har tenkt ofte på kvinner som blir eldre og snakker om at de plutselig føler seg usynlige. Da tenker jeg at for meg har det aldri stått på det med å være så veldig feminin. Det har vært helt andre ting. Da tror jeg man slipper unna. Det har vært en veldig fin beskyttelse for meg å ha det der som man ikke helt kan sette fingeren på, sier Bertine, som hadde Annie Lennox og David Bowie som tidlige idoler. 

– Du forsto tidlig at andre definerte en forskjell på gutter og jenter, og aksepterte det ikke helt? 

– Nei, og da var bevisstheten rundt dette ikke-eksisterende. Jeg tok et valg fordi jeg så hvilke kjønnsmarkører man fikk utdelt. En ting er å si sånn «jeg passer ikke inn, for jeg er ikke pen nok», men det var ikke det. Jeg var ikke interessert i å bruke tida mi på det. Da jeg så Annie Lennox, ble det et sånt come to Jesus-øyeblikk. Jeg tenkte faen heller, der er det en til som ikke har tid til å drive med det derre andre. Jeg tror de generasjonene som kommer nå, har tatt det mye lenger og er mye friere, mye tidligere. Selv ble jeg litt annektert av de skeive miljøene veldig fort. De løftet meg opp og hørte på musikken min og var på konsertene mine. 

– De så deg for den du var? 

– Det var det de gjorde, men den bevisstheten hadde jeg nok ikke. Jeg bare tenkte «faen så fett med all denne støtten». Det hadde vært interessant å vokse opp i dag, med manglende stengsler. Derfor er det gøy å følge de nye generasjonene. De hevder at de er helt frie, men likevel vet man jo som gammal kjerring at det er vanskelig å ta bort det kulturelle over natta. 

Da Bertine opplevde å bli boikottet som 13-åring, skaffet hun seg nye venner, oppsøkte nye miljøer. Det førte henne etter hvert til Foss videregående skole, der hun begynte på musikklinjen.

«Da jeg så Annie Lennox, ble det et sånt come to Jesus-øyeblikk» 

– Jeg hadde alltid en drøm om musikken, så å begynne på Foss var noe helt konkret, det tente den lille ilden som gikk på at jeg skulle bli sånn som de på Sky Channel. Og hvor kunne jeg gjøre det? Jo, musikkgymnaset. Men jeg fikk sjokk da jeg kom dit. Vi skulle ha musikkorientering, og det var på med noen klassiske greier. Jeg fikk helt hetta. Jeg trodde vi skulle sette oss ned og skrive låter, ikke sant. De tre årene ble utrolig vanskelige, men også dritfine, fordi det var så utrolig bra folk der. Jeg gikk i klasse med Aslak Hartberg, Jannike Kruse og Fredrik Otterstad, og folk var så OK, de hjalp hverandre. Jeg blir helt rørt av hvordan de tre årene på Foss var en musikalsk oppoverbakke fra ende til annen. Det var Carl Høgset og klassisk sang, og det var sopransang, og jeg ville bare spille gitar og være Tracey Chapman, så der fikk jeg bryna meg, altså. Ha-ha-ha. 

Etter videregående prøvde hun å studere engelsk og psykologi, men ingen av delene gikk noe bra. 

– Hvor gammel var jeg da, 19–20? Jeg skulle liksom bli noe, og da følger man jo litt hva foreldrene har gjort. 

Faren min hadde både engelsk og psykologi, så jeg tenkte «ok», men i de årene er man jo interessert i andre ting. Jeg var mye på byen, hele den Headon-perioden og alle klubbene, og jeg var også veldig opptatt av musikk på den måten. 

– Var du mye på raves? 

– Jeg var ikke så mye på raves, og jeg dreiv ikke med dop og sånne ting, men jeg dansa mye. Vi drakk lite og dansa mye. Vi dansa hele natta, og så gikk vi hjem. Bertine forsto at retningen var feil, at hun søkte videre utdannelse fordi hun kom fra en akademisk familie og det var forventet av henne. Den åpenbaringen sammenfalt mer eller mindre med at hun ble oppringt av to gutter hun hadde blitt kjent med på Foss, som ville ha henne med som vokalist i bandet deres. Da begynte ting å skje. Raskt. 

– Jeg hadde så mange låter liggende, og de sendte en av mine låter til Olle Abstract, som Gud hjælpe meg holder på den dag i dag, og da begynte ballen å rulle med «Getting Out»? Jeg husker ennå at jeg spilte den på piano for han ene i det bandet, og at han sa «å, shit, den kan vi gjøre noe med.» 

– Men du ditcha de to gutta? 

– Ja, jeg kjente dem egentlig ikke. Tenk deg at når noen kommer og heller bensin på den lille galskapsilden som aldri har slukket helt, da har du skylapper på. 

– Du sa på et tidlig tidspunkt noe om at du var ute etter totalt verdensherredømme. Hvor seriøst ment var det egentlig? 

– Ha-ha-haaaaa, hundre prosent! Virkelig! Jeg husker ennå at jeg sa det til journalisten. Til da hadde vi hatt et vanlig sånn «bla-bla-bla-intervju», og så sier jeg at det vi alle vil egentlig, er å få totalt verdensherredømme. Da glimta det til, og da tenkte jeg «åååå, faen». Da kom overskriftene, og alle var sjokkerte. «Det er ikke sånn jeg kjenner deg» og sånn, men så husker jeg at jeg møtte Øystein Greni, som jeg vil tro var den mannlige utgaven av meg på den tiden, som sa at «jeg skjønner akkurat hva du mener». Det var jo sånn vi måtte tenke. 

– Og det var fremdeles veldig unorsk, selv så mange år etter a-ha. Man skulle ikke si sånt? 

– Nei, tenk det! Men det er man jo nødt til. Jeg tenker at uten den drivkraften, kan du bare glemme det. Det er ikke sikkert at du oppnår store ting, men kanskje en variant.

Bertine Zetlitz kjæreste

GA SEG IKKE – Da jeg fikk barn, tenkte jeg at jeg aldri skulle lage musikk igjen. Der tok jeg feil, sier Bertine. 

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

Men ting skjedde nå veldig fort, det var mye Bertine i monitor. Hun fikk platekontrakt, ga ut debutalbumet «Morbid Late Night Show» og ble invitert med på Lilith Fair-turneen i USA av Sarah McLachlan. Det må ha vært voldsomt? 

– Ja, men samtidig var det ikke noen over natta-suksess, og det var litt ålreit. Med «Morbid Late Night Show» tror jeg det løsnet med «Snow On A Hot Day»-singlen, den ble fanget opp av radio, og da fikk jeg gjøre noen show rundt omkring. Jeg husker bookingbyrået skulle booke noen konserter, og jeg ville spille så lite som mulig. Det syntes jeg var skummelt. Samtidig opplevde jeg at interessen økte litt gradvis. Plateselskapet sa til meg at jeg skulle høre på plater, finne ut hvem jeg synes var bra, så kunne jeg velge. Da var det «Adore Me» som åpnet ting litt opp. Hvis «Sweet Injections», tredjeskiva, hadde vært den første, tror jeg at jeg hadde vært ganske ødelagt. Da ble det veldig stort her, og jeg tror ingenting kan forberede deg på den type oppmerksomhet. 

– Hva var det morsomste i de tidlige årene? 

– At man fremdeles var litt ubevisst, uskylden når man gjør noe for første gang. Det var mye bekymring, men også en opplevelse av grenseløshet. Og da jeg begynte å lage videoer ble det gøy. Og gleden over «Twin Peaks». Det var sånn jeg samlet mine folk, hvor høyt de rangerte «Twin Peaks». Det var trygt for meg, for det var den gjengen jeg fant da jeg var 15. Jeg hadde en enorm frihet når det gjaldt utseende, men som man i dag kanskje heller vil si når det gjelder seksualitet. Jeg ser hvordan mange går med en redsel for ikke å se sånn eller sånn eller sånn ut, men sånn som i videoen til «Adore Me» sa jeg at jeg ville være fem forskjellige personer. «La oss gjøre det, la oss finne de fem.» Hvem er det som får lov til å gjøre sånt nå? 

Da Bertines musikkarriere startet, låt hun veldig «tidsriktig», men det ble snart tydelig at hun var veldig glad i synthpop fra 80-tallet. 

– Hadde du også de 80-tallsgreiene som kom og pusha på bak der? 

– Ja, for de var jo alltid mine go to-låter. Fremdeles er «Miracle Of Love» og «Sweet Dreams» musikk jeg kjenner i kroppen, men så har jeg en annen side. Jeg har alltid vært glad i hip hop og hørte masse på Missy Elliot, og jeg har naturlig nok vært tiltrukket av mange tøffe damer. Jeg jobbet sammen med Howie B som jobbet med Björk, og jeg har alltid hatt Radka Toneff. 

Da Bertine i 2006 skulle lansere platen «My Italian Greyhound», var hun gravid, og pressen var adskillig mer interessert i graviditeten enn i musikken. Det var en vekker.

– Det er mitt øyeblikk som jeg sammenligner før og nå med, og jeg kan glede meg over at det faktisk skjer en utvikling. Men det jeg nok kjente på, var at å være den androgyne popprinsessa jeg hadde vært så lenge, også er en veldig begrensende boks. Jeg var nok kommet til et punkt i livet der jeg ønsket å finne ut om det fantes andre ting i tillegg. Jeg skjønner på et vis at det var interessant. Jeg var en litt eterisk Peter Pan-skikkelse, og var plutselig gravid. Det er det som er vanskelig med graviditet. Det er så fysisk, du kan ikke maskere det. Derfor er det – og skal være – en ulikhet mellom mannlige og kvinnelige artister når det skjer. Man kan si det er et offer, samtidig som mange blir provosert hvis man sier det, for det er jo den største gave. Du har alle sidene ved det, og alle følelsene, og du må gå inn i det. Det var en interessant opplevelse, minnes Bertine. 

Var aha-opplevelsen graviditeten førte med seg, årsaken til at det tok henne seks år å følge opp med ny plate, eller bestemte hun seg for at nok er nok, at det var på tide å være mor?

– Jeg er ganske flink til å slutte med ting. Når noe blir for mye av din identitet, synes jeg det mest interessante er å gjøre noe helt motsatt. Når mange nok mennesker sier «dette er så deg», så kommer den gamle klippe av seg alt håret-greia frem. Da tenker jeg «å, interessant. Synes du det?» Da kommer det filosofiske spørsmålet «hvem er jeg egentlig?» Og «hva er jeg?», og «er det dette som bestemmer hva jeg er og kan jeg beholde kjernen uten alt det andre rundt?» Men så er det nå en gang sånn at det med å bli berømt står høyt i kurs. Å snu ryggen til det er vanskelig. Jeg ga jo ut et best of-album ganske raskt etterpå, og det var nok det jeg kunne hæle akkurat da. 

– Gjorde du noe særlig promo for den plata? 

– Jeg spilte litt, og da tenkte jeg at skal jeg få et barn til, må jeg få det fort, for dette er jo så gøy, og da fikk jeg Finn to år etter Lili. Nå er de 13 og 15 år gamle. 

Jeg har valgt i karrieren og livet å ikke fokusere for mye på ting som man synes kan ha vært urettferdig, sier hun og tar opp tråden igjen. 

– Da lukker den kreative døra seg. Jeg tenker at det var veldig riktig der og da, og jeg ga nok litt signaler om at det var det, men samtidig var jeg usikker. Det har jeg ikke noen bombastiske svar på egentlig. Livet blir litt til mens du går, men det var en interessant tid. 

– Føltes det også godt å distansere seg litt fra det gamle livet? 

– Det var en nødvendighet. Da jeg fikk Lili, tenkte jeg at jeg aldri skulle lage musikk igjen, så der tok jeg feil, men det har nok vært litt sånn at hver gang jeg har bestemt meg for å ikke drive mer med musikk, så har den likevel kommet. Du tenker «ja, ja, vi får se», og så har det blitt en type etterspørsel som man er litt avhengig av, for å si det rett ut. 

Etter fem års pause fra musikken kom platen «Electric Feet» i 2012, som Bertine i ettertid mener hun ikke burde gitt ut på det tidspunktet. 

– Jeg synes det var litt feigt. Det var da jeg burde gitt ut «Tikamp», men jeg var engstelig. Det høres koko ut, men jeg tror det er enklere å være femti, kanskje seksti år gammel i denne bransjen, enn å være trettiåtte. Da er man en slags mellomting, og man holder litt fast i det gamle og tør ikke å gå helt inn i noe nytt. Med «Electric Feet» sto jeg og vakla litt. 

– Du gjorde den litt på autopilot? 

– Nei, autopilot var det definitivt ikke. 

– Men du gjorde det som var forventet? 

– Ja! Jeg var drevet av tanken på at dette vet jeg at jeg kan, på et vis. Det var feil type redsel som drev den platen. Du skal alltid være litt redd når du gir ut noe. Frem til da hadde det vært ganske motgangsløst. Da jeg ga ut den andre platen med Fred Ball som produsent, «Rollerskating», husker jeg at jeg tenkte «tar de meg nå? Eller får jeg én runde til?» Så fikk jeg en runde til. Jeg fikk noen femmere for den, og jeg tenkte «wow, de gir meg en runde til». Det var jo kjempegøy. 

Det må ha vært vanskeligere å være kvinne enn mann i bransjen på den tiden. Sammenligner vi Bertine og Morten Abel, som var store på samme tid, klarte han å holde statusen som popstjerne hele veien. Hun ble neppe holdt nede eller holdt tilbake, men fordi hun er kvinne og fordi hun fikk barn, så ble kanskje ting litt som de ble ...? 

– Det er riktig, men jeg er sikker på at mange kjønnsforskere kunne forklart meg ganske tydelig hva som skjedde der. Det sier jeg mer fordi min oppmerksomhet og bevissthet var på andre ting. Kurt Nilsen fikk barn på samme tid som meg, og Janove i Kaizers. De dro og spilte, og så var det hjem til babyene, men det kunne ikke jeg gjøre. Jeg hadde ikke noe lyst til det. Nå ser jeg at det blir mye mer tilrettelagt for jenter på turné, så hvis du vil, kan du. Sånn sett tilhørte jeg den gamle skolen, men jeg hadde gitt ut fire plater. Det var skiver annethvert år, og det var turnering i tillegg. Jeg var lei av meg sjæl i den rollen, og det var jo en luksus. Mannen min og jeg så på hverandre og sa «faen, skal vi prøve å få noen barn?» 

– Når møttes du og Egil? 

– Egil møtte jeg kjempetidlig. Vi ble kjent da jeg var tjueen, og da hadde ikke jeg gitt ut «Getting Out» ennå. Så han har vært med på, bless him, hele turen. Han skulle hatt pokal, altså.

Bertine Zetlitz barn

OM ANGST: – Så lenge den ikke lammer deg, er angsten en vidunderlig fremdrift, mener Bertine Zetlitz

© Foto: Thomas Qvale / Hår og makeup: Anne-Grethe Starheim / Styling: Line Langmo

I 2015 ga Bertine ut den norskspråklige platen «Tikamp». Prosessen startet med at hun og barna var på konsert med Meg og kammeraten min, bandet til Håkon Gebhardt og Martin Hagfors som lager musikk for barn. Hva har den innfallsvinkelen lært henne? 

– Det var det totalt upretensiøse og lekenheten ved å drive med musikk. Det var mitt første konsertbesøk på fryktelig lenge, og plutselig står de to der, Håkon Gebhardt og Martin Hagfors. Jeg sendte en mail til Gebhardt, og han hadde en snodig innfallsvinkel. Det var ikke noe programmering i studioet sånn som jeg var vant til. Han hadde vært i en container utenfor et musikkinstitutt og funnet masse sånne afrikanske risteinstrumenter, og det var det han hadde liksom. Jeg fikk helt panikk og måtte sette meg ned ved pianoet på en helt annen måte, men jeg tror jeg hadde kjempegodt av det. Jeg liker det albumet veldig godt, og når jeg ser tilbake var det liksom da jeg fikk trua igjen. 

– Det var sikkert ganske frigjørende for deg? 

– Ja, det var kjempeålreit, altså. At «Sett at vi sier det sånn» ble så vellykka også, det var veldig ålreit. Og kanskje den første spede start på å skrive bøker.

Det blir en annen kommunikasjonsform, når man formulerer seg på eget språk. Man har ikke så mye å gjemme seg bak da. 

– Følte du at det var modig å lage en plate på norsk?

– Jeg følte nok at det var litt mer som sto på spill, men da hadde jeg den riktige redselen. Alt drives jo av en type uro, men her var det sånn at det skal føles som du går litt på tynn is når du skal ut med noe. Og du veit at ikke alle vil like det, og den som sier noe annet, lyver. Så lenge den ikke lammer deg, er angsten en vidunderlig fremdrift. 

– Likevel tok det fem år før det kom ny plate. Du drev med teater i en del av tiden, men hva gjorde du ellers? 

– Når folk spør meg hva jeg gjør, føler jeg at jeg blir sju år igjen og skal fortelle hvor viktig alt jeg gjør er, ha-ha. Jeg hadde en periode hvor jeg hadde et yogastudio og var yogainstruktør, og jeg har drevet veldig mye med yoga og meditasjon, som er en viktig del av meg. sier Bertine. 

– Ting måles i hvor mye man synes, men jeg føler egentlig at jeg har holdt på med musikk hele tiden. I 2017 var jeg på teateret, og så har jeg holdt en del konserter, mange private, så ting har hele tiden blitt holdt liv i. Så begynte jeg å skrive, men musikken er jo den første kjærligheten. 

Har hun noen tanker om å stable på beina et band og turnere med popmusikken igjen?

– Jeg har veldig lyst hvis det er interesse, men det er en knallhard bransje. Jeg vil ikke tenke så stort. Det stresset hele tiden, om det skal komme folk og … nei, faen, det hadde vært gøy å gå tilbake til sånne små klubbformater. Vi får se, men svaret er ja. Hvis det er mulig, så gjør jeg det. 

– Hva er du mest stolt av å ha utrettet som kunstner? 

– Jeg skrev noen låter for nåtidens popprinsesse Julie Bergan for ikke så lenge siden. Jeg satt i et møte hos Nora Collective (managementbyrået til Arif, Stig Brenner og flere – journ. anm.), og så kommer Stig Brenner inn og sier «åååå, er det classics her?» Det var gøy. Jeg var ikke noen døgnflue, jeg. Folk som har vokst opp med meg, har et forhold til meg ennå, og mange jenter som kom etter meg, ble inspirert av meg. Det tror jeg er det jeg er mest stolt av, at jeg hadde noe å si for en generasjon med nye artister. Å få oppleve det i livet sitt er fint. 

– Hva ville 46 år gamle Bertine sagt til 22 år gamle Bertine på terskelen til et liv i rampelyset? 

– Ha-ha, kjør på! Gjør det du gjør. Jeg tror mye av angsten du har som tjuetoåring, er det som driver deg. Du skal være gæren, du skal være helt manisk. Du kan ikke si til de nye nå at de skal roe seg ned, for de har mountains to climb, altså. Mange sier sånn «jeg hadde klappet henne på kinnet og sagt ta det med ro, det går bra», men hele poenget er at hun på tjueto ikke ante om det kom til å gå bra, så hun løp jo for livet. Det var derfor ble det så vellykka.

Du vil (garantert) også like

Kanskje er du også interessert i...