Å sammenligne kropp i forskjellige aldre blir på mange måter veldig lite konstruktivt

Kroppsress og idealkroppen. Dette er noe mange av oss har hatt et forhold til siden vi var unge, og bokstavelig talt har kjent på kroppen. Er jeg tynn nok, høy nok, pen nok? Hva skjedde med ansiktet, hvor kom alle rynkene fra? I voksen alder kan mange av oss kjenne på det fortsatt. Hva skal til for at vi skal finne ro og si oss fornøyde med egen kropp og bære den med selvtillit og stolthet? Og ikke la oss påvirke negativt av samfunnet, sosiale medier, venninner, familie og kolleger? 

Vi har møtt gründer Linda Johansen og skuespiller Sølje Bergman og pratet om kroppsideal, kroppspress og hvordan man kommer frem til å være fornøyd med egen kropp. De har ulik bakgrunn og lever forskjellige liv, men er skjønt enige om at kroppen er en følgesvenn, på godt og vondt, som vi må ta godt vare på. 

For Linda Johansen, som startet sin karriere med å leve av kroppen, har det ikke vært en ukomplisert reise frem til nå. Men i en alder av 54 nyter hun både mat og livet med ski på beina – og mener en times tur alene er gull for mentalt overskudd. 

Som skuespiller er selvfølgelig Sølje Bergman avhengig av en kropp som spiller på lag, men hun er ikke fanatisk med verken kosthold eller trening. 

– Et godt liv handler om harmoni mellom kropp og sjel, det er den store buen i min livsfilosofi. Da skal det sies at det finnes innoverdager hvor ingenting er harmoni, det er også en del av livet, sier hun.

Eller det faktum at jeg ikke kunne gå uten bh i kjoler var en gang en stor irritasjon for meg. Og jeg syntes jeg var alt for lav i mange år, og kompenserte med konstant å gå i høye hæler. Til jeg snudde tankene og så hvilken enorm ressurs kroppen var, selv om den i mine øyne ikke var perfekt. 

Det perfekte finnes ikke, punktum. Det genuine derimot, det er skjønnhet, integritet er vakkert, understreker Sølje. 

– Lenge før jeg var bevisst den, som barn, tok jeg kroppen for gitt. Den ga meg muligheter mer enn begrensninger. Jeg var en glad jente, full av fart og energi, kroppen fulgte deretter. Hadde vi klart å være «lykkelig ubevisst» hele livet, hadde vel ikke dette vært et tema. 

Økt bevissthet som følge av at man blir eldre, er utfordrende, mener hun: 

– Det er mange faktorer som blir som mange «styggen på ryggen» når vi legger bort det barnlige blikket og blir selvbevisste. Vi begynner å betrakte oss selv utenfra, sammenligner oss med andre og finner feil. Samfunnet, motetrender og idealer som skapes i tiden, gjør det vanskelig, og for noen umulig, å se på kroppen på en konstruktiv måte. Å skape et sunt forhold til kroppen min, som jeg synes jeg har i dag, har hatt mange faser, akkurat som livet. Jeg synes også det er vanskelig å sammenlikne disse fasene, for de er så preget av livet mitt i de forskjellige stadiene. 

I begynnelsen av karrieren levde Linda av kroppen sin. Nå i voksen alder forteller hun at hun har et ambivalent forhold til kroppen sin. 

– Det kommer mye an på om kroppen spiller på lag eller ikke. Jeg kan jo ikke lyve, det er utrolig mye deiligere når den er på lag. Vi har jo vært et team lenge, jeg og denne kroppen. Faktisk helt fra jeg var sent i tenårene endte den jo opp som levebrødet mitt. Linda var kroppen og kroppen var Linda, og sånn var det i mange år. Vi var et kjempegodt team, kroppen min og jeg. 

Dette forandret seg da jeg ble eldre. Jeg ble hardt rammet av overgangsalder-plager, og opplevde at kroppen ble min verste fiende. Ikke bare i form av det fysiske, hvor jeg la på meg et betydelig antall kilo samme hvor nøye jeg var med kosthold og trening, men plutselig bestemte kroppen min seg for å ta vare på alt av væske. Jeg ble full av vann og oppblåst, og det var et mareritt å få det vekk. Likevel opplevde jeg faktisk at det psykiske med hele prosessen var det verste. Jeg gikk fra å være full av overskudd, ha masse arbeidslyst til å rett og slett være konstant utslitt. I lang lang tid ville jeg ikke annet enn å ligge på et mørkt rom helt alene og bare sove. En grusom tid!

Linda brukte lang tid på å få hjelp for overgangsplagene. Det skulle riktig lege til for å finne en løsning. 

 – Jeg fant til slutt verdens beste lege. Endelig ble jeg tatt ordentlig på alvor, og sammen fikk vi sakte, men sikkert bukt med problemene mine. I dag er kroppen min og jeg stort sett gode venner igjen. Innimellom er vi bestevenner, skikkelig på lag, andre dager er det litt mer anstrengt. Jeg er innforstått med at vi må spille på lag, er jeg snill mot kroppen, er den snill mot meg. Jeg er opptatt av å være snill mot kroppen min. 

Det er som man sier: «Health is wealth», samme hvor platt det høres ut er det jo faktisk sant. 

Som de aller fleste er det ting ved kroppen som Linda både er fornøyd med og mindre fornøyd med, men hun velger å fokusere på og fremheve det hun synes er bra, og sier: 

– Finn det du liker ved deg selv, og dyrk det.

Hva gjør dere for å holde dere i form? 

– Jeg er opptatt av å holde meg i form, men jeg trener ikke slavisk. Om vinteren har jeg blitt utrolig glad i å både stå på og gå på ski. Dette er mannen min, Timm, sin fortjeneste. Hadde noen sagt for 10 år siden at jeg var opptatt av å komme meg i bakken før den åpner for å slippe køen og virkelig nyte de «nypreppa» bakkene, hadde jeg ledd og sagt at de forvekslet meg med noen andre. Jeg liker også å gå i motbakke på mølla, med energigivende musikk på høyt nivå. En annen ting jeg setter stor pris på, er å rett og slett bare gå en times tur alene. Jeg opplever å få hodet på plass og masse mentalt overskudd av det. 45 minutter er nok, mer skal faktisk ikke til, sier Linda, og fortsetter: 

– Når det gjelder kosthold har jeg nok vært gjennom en del faser i årenes løp. Jeg har uansett alltid spist relativt sunt. I 20- og 30-årene kunne jeg spise hva som helst uten å legge på meg. Jeg var likevel ikke så opptatt av mat. Jeg spiste mest fordi jeg visste kroppen trengte påfyll og at jeg ville bli veldig sliten uten. 

En periode i 40-årene, da jeg begynte å legge på meg i forbindelse med overgangsalderen, ble jeg veldig opptatt av hva jeg spiste. Nesten litt usunt opptatt. Da var det veldig lite kos. Nå har jeg endelig begynt å sette ordentlig pris på god mat, og jeg unner meg det jeg har lyst på! Jeg elsker for eksempel sushi med god hvitvin til. Dette har blitt en lørdagstradisjon hjemme hos oss. Mannen min sier jeg lager koselyder når jeg spiser noe jeg synes er skikkelig godt. Jeg merker det ikke selv, engang. Da koser man seg, da! Linda for 10 år siden hadde nok ikke gjort det.

For Sølje er leilighet i 4. etasje uten heis en aktivitet til god hjelp. Og barndommens kosthold er en byggestein som voksen: 

– Jeg var et Steinerskole-barn som bare spiste rødbeter og hirse, sier hun og ler. 

– Jeg har ikke vært i opposisjon til det, men som voksen har jeg måttet finne min egen vei. Jeg har aldri gått på diett og har generelt et sunt kosthold, alltid hjemmelaget mat og stort sett økologisk, men jeg spiser gjerne en Troika på kvelden, og andre e-godterier. Jeg tenker at alt med måte egentlig gjelder de fleste. 

Det er også noe med det å være et ja-menneske. Å si ja til å yte med kroppen. Bevegelse kan vi aldri få nok av, sier Sølje og tipser: 

– I stedet for å be noen hente noe til deg, hent det selv. I selskap, sprett opp fra stolen og hjelp til å bære noe ut på kjøkkenet. Ikke subb opp trappen, gå fort, bær bæreposene med litt høye armer – gratis vektløfting. Og gjør det med glede! Tenk på at hver eneste bevegelse er med på å gjøre deg og kroppen glad. 

Er kroppen i ulage, dropp Ibux og Paracet, ta deg en liten tur, få litt frisk luft og kikk litt mot solen. 

Jeg personlig fikk litt sjokk da jeg sent i 30-årene skjønte at det var helt vanlig å gå rundt med smertestillende i håndvesken. Hvem er det vi prøver å lure? 

Det minste du skylder kroppen din, er å lytte til den, hva den trenger og hva den signaliserer. Ja, det høres kanskje provoserende ut, men det er noe med det tankesettet jeg har trua på. Jo mer vi er i takt med naturen, vi er jo faktisk natur, jo friskere kropp, sier Sølje. 

– Jeg tror vi lurer oss selv litt med for mye stillesitting fordi «vi trener jo et par ganger i uken.» En kropp som gjennom dagen generelt er mye i bevegelse, er en vel så sunn kropp. Trenger den mer, yt mer. 

Dette gjaldt i aller høyeste grad også da jeg var gravid. Jeg skulle ikke ende på sofaen med skjorten til gubben og ese ut, så jeg fortsatte som før, det kroppen tillot. Jeg er overbevist om at det var hovedgrunnen til at graviditetene og fødslene mine var veldig ukompliserte.

Jeg har vært «heldig genetisk», som jeg unnskylder meg med når jeg får komplimenter i dag. Det er en del av sannheten fordi jeg har tatt med meg duracellkaninenergien fra barndommen, tviholdt på den og latt den være min indre drive, og har alltid sett verdien i å ta vare på kroppen min. Og den har virkelig vist seg å være så uendelig mer kapabel enn jeg kunne forestille meg. Den er sterk, den er lite utsatt for skader og sykdom, den har stort sett bidratt til å gjøre det mye lettere for meg, den har båret frem og født tre barn, alle ganger ukomplisert, og jeg tør påstå at selv om tyngdekraften, alder og alt det medfører har meldt seg, føler jeg meg heldig og takknemlig for den. 

Jeg ser også at ingenting kommer gratis lenger, og at jeg må på nytt omfavne en ny fase. Nå kan jeg ikke lenger surfe på gode gener, jeg må gjøre en innsats, mer og mer målrettet enn før. Så jeg kan si at jeg ikke er superfornøyd med alt ved kroppen min nå, fordi jeg kjenner dens potensial. 

Dette er et sårt tema fordi det virker kjepphøyt og selvsentrert å være fornøyd eller misfornøyd. «Det er lett for deg å si», kan en typisk kommentar være. Det er jeg dypt uenig i, for der jeg også før gikk i fella og sammenlignet meg med helt urealistiske idealer, sammenligner jeg meg nå med meg selv. 

Da jeg vant hinderløypa på «Farmen kjendis», var det takket være min livslange innsats for å være på parti med både hode og kropp, jeg tenkte: yes I can! Og min indre jubel og stolthet var det jeg søkte da jeg var i konkurranseøyeblikket. Det handlet om å konkurrere mot meg selv, vinne over meg selv og ikke alle de andre. Jeg tror denne måten å tenke på bør være en mye tydeligere stemme i samfunnet. 

Det kan bidra og hjelpe mennesker i alle aldre til å ta vare på seg selv, til å gjøre endringer i seg selv for å ha det bedre med seg selv, ikke fordi idealet eller samfunnet eller venninnegjengen forventer det.

Hvordan er ditt forhold til kroppen din nå, sammenlignet med da du var i 20-årene? 

– Å sammenligne kropp i forskjellige aldre blir på mange måter veldig lite konstruktivt. For det jeg var fornøyd med den gangen, som jeg kanskje ikke er så fornøyd med nå eller omvendt, ikke har noen rot i virkeligheten fordi det er to forskjellige tidsepoker. 

Jeg sammenligner kroppen min med det jeg tenker er dens potensial her jeg er nå. Det gjorde jeg også da. Så jeg vet ikke om jeg har noe bedre forhold til kroppen min nå enn da, men jeg har kanskje andre kriterier for å være fornøyd, forteller Sølje, og fortsetter: 

– Det er klart at jeg opp gjennom årene har vært usikker, misfornøyd og lite takknemlig for den kroppen jeg har fått, men jeg har hele tiden, både mentalt og fysisk, tatt tak i disse utfordringene.

Jeg husker jeg syntes jeg hadde for stor nese, og passet på at jeg aldri ble tatt bilde av i profil. Det var frem til en fotograf tok headshot av meg i N.Y. da jeg var 22, og sa: «Du ser ut som en blond Kleopatra.» Det gjorde noe med tankene mine, han snudde det til noe positivt og vakkert i mine øyne, og siden har jeg aldri klaget på nesen igjen. Tenk hvis alle utfordringer var så lette å løse! 

Men det er de ikke, men for meg var det litt heureka, så jeg tok for meg kroppen, de tingene jeg var misfornøyd med, og skjønte at små mentale endringer gjorde store underverker på selvfølelse og synet på kroppen min. 

Nå er jeg kanskje mer takknemlig for at den fortsatt bjudar på, den gang var jeg ikke bevisst takknemligheten jeg skulle vise kroppen min, for jeg hadde ikke gjort meg alle de kroppslige erfaringene som jeg har nå. 

Og selvfølgelig, kortere livserfaring betyr også flere umodne tanker, men jeg ser også mange på min alder som er mer usikre nå enn i 20-årene, og omvendt. Jeg tror dette er veldig individuelt, selv om statistikk kanskje gir en pekepinn. Til syvende og sist er det vel en mer helhetlig tankegang i oss på alle områder når vi blir eldre, så da er kanskje ikke kropp så fremtredende i vurderingen av selvfølelsen. 

Kanskje det var lettere å føle avhengigheten til hvordan jeg så ut da jeg var yngre, mer enn avhengighet av den helhetlige selvfølelsen …

«Nå har jeg endelig begynt å sette ordentlig pris på god mat, og unner meg det jeg har lyst på»

- Linda Johansen

Linda, som fra slutten av tenårene levde av kroppen sin, tenker tilbake på tiden over dammen som ung, norsk jente: 

– Da jeg var i 20-årene tok jeg kroppen min 100 prosent for gitt, det må jeg innrømme. Den var en skikkelig lagspiller. Jeg er likevel usikker på om jeg noen gang så helt det andre så. Jeg ble for eksempel kalt den blonde gasellen i USA, det lo jeg alltid litt av. Jeg var jo bare Linda fra Ski. 

I dag er kroppen og jeg gode venner igjen etter noen vanskelige år i forbindelse med overgangsalderen. Jeg føler den er ganske tilbake til seg selv nå, og jeg kjenner igjen hvordan den reagerer og hva den trenger og vil ha. 

 Jeg er opptatt av å se så godt ut som jeg kan. Bevegelse, kosthold og generell tilfredshet i eget liv er viktige faktorer for å føle meg vel. Jeg hjelper også litt til der jeg kan, gode kremer og behandlinger – litt botox en gang iblant er absolutt innafor. 

Linda mener samfunnet fortsatt er utrolig «youthobsessed», men samtidig aner hun et lite skifte – noe hun elsker! 

– Det er for eksempel utrolig spesielt at det er mer sosialt akseptert å se på og å sammenligne seg med noen som kunne vært datteren din enn en på din egen alder. Kvinner på min alder har ofte endt opp som usynlige. Hollywood er et godt eksempel på dette. Hvor mange store skuespillere fra 90-tallet har ikke forsvunnet? Man kommer i en viss alder, og så viskes man ut og usynliggjøres. 

Eller en annen trist ting, hva med de som gjør så mye med utseendet at de ender opp med å ikke se ut som seg selv? For mye inngrep gjør ikke at du ser ung ut, bare rar. Det at man desperat prøver å beholde sin egen ungdommelighet ender med å virke totalt mot sin hensikt. 

Da Donatella Versace sendte Cindy, Claudia, Naomi, Carla og Helena ned runwayen i 2018, sto jeg i stolen! Herregud, så kult! Alle var rundt 50 år og rocket runwayen vel så bra, om ikke bedre, som de unge modellene som gikk rett før. Dette var et skifte i den industrien som er aller mest ungdomsbesatt av dem alle! 

Nå er til og med damene fra «Sex og singelliv» tilbake. Jeg elsker at Carrie, Charlotte og Miranda er tilbake og setter fokus på livet midt i 50-årene i serien «And Just Like That», vi trenger dette! Jeg synes det er tøft at Carrie fronter grått hår og sinnssyke hæler. Jeg, derimot, velger bort det grå håret enn så lenge, og velger heller en mer fornuftig hæl. Man skal kjenne sine begrensninger.

«Det er klart at jeg opp gjennom årene har vært usikker, misfornøyd og lite takknemlig for den kroppen jeg har fått, men har hele tiden, både mentalt og fysisk, tatt tak i disse utfordringene» 

- Sølje Bergman

Har dere noen gode råd til dagens unge kvinner? 

– Mitt råd er å nyte kroppen sin, finne hva man liker ved seg selv og dyrke det. Når man er ung klarer man ikke helt å ta inn over seg at nå går det bare «nedover», sett pris på den unge kroppen din! Og jo, å bruke ansiktskrem med solfaktor. Alltid. Er det overskyet. Hjelper ikke. På med solfaktor. Du vil takke meg siden, sier Linda. 

Som mamma til tre jenter, en av dem i tenårene, snakker Sølje mye med den eldste datteren om viktigheten av å være glad i seg selv til tross for all støyen utenfra: 

– De unge er avhengig av positive holdninger, sunn informasjon og å bli oppmuntret til å snakke om tematikken. De må tenke på kroppen som en fantastisk ressurs, noe de skal ha med seg hele livet og som de må ta vare på – på alle plan. Alle ekstreme tanker rundt kropp er ødeleggende, kropp er ikke bare noe vi skal vise frem, vi er helt avhengig av den, hele livet. Så å snakke med dem om viktigheten av å tenke helhetlig og det å ivareta og pleie livsgleden, er så mye viktigere enn kun utseendet, sier Sølje, og fortsetter: 

– Vi vet jo hvor sårt og vanskelig dette er, kroppen vår. Det er så mange som prøver å påvirke dem, og jeg tror det er viktig vi som foreldre snakker med dem om hvilken påvirkningskraft ytre faktorer har. Vi må snakke om hvordan det sosiale miljøet er, markedskrefter, sosiale medier og influencere. Hvordan de unge snakker om kropp, hvordan de snakker til og om hverandre og andre. Det er så viktig at de er modige og at de ikke kun tenker på kropp som hvordan de bør eller skal se ut, men hva de tenker er viktig for å være glad i hele seg, ikke bare kroppen, men også selvfølelsen. 

Jeg snakker mye med mine barn om det å være glad i seg selv. Jeg spør dem om hva de er glad i med seg selv og hva de kanskje skulle ønske var annerledes. Da snakker vi både om det ytre og personligheten. De unge er lett påvirkelige, så det å lære dem å sette grenser, det å skille mellom negativ og positiv påvirkning, tror jeg vi voksne må ta på alvor. Å ha tillit til mennesker de har rundt seg, av familie og venner, er uhyre viktig. At de selv føler de har noen de kan snakke åpent med. 

– Jeg synes det er superhyggelig å gi et oppriktig kompliment, og setter også pris på å få det tilbake. På denne måten dyrker vi det fine og positive ved hverandre, skyter Linda inn, og fortsetter: 

– Men jeg er også dønn ærlig, har du farget håret i en uheldig farge, kan du være sikker på at jeg kommer til å fortelle deg det. Jeg vil likevel aldri finne på å kommentere kroppen til annen kvinne. That’s a major no-no i min bok. Løft hverandre opp, ikke trykk hverandre ned. Hår kan farges, kropp er derimot superkomplekst!

Les også: Linda Johansen fra lek til alvor: – Slik ble jeg en del av verden, igjen