© Getty Images

Etter 40-års dumpen: Livet smiler!

Tør du ikke fortelle noen at du føler at det går litt skeis? Nå som alt egentlig burde vært bra? Kanskje befinner du deg bare på bunnen av den nylig oppdagete U-kurven.

16. mai 2019 av Maggan Hägglund

Først går den opp, og så går den ned, og deretter går den opp igjen. Lykkekurven. Om man snakker generelt. For i undersøkelse etter undersøkelse synes de fleste mennesker å være fornøyde og glade rundt de 20, for deretter å få en real nedtur når de fyller 40 år, før det igjen går oppover når man feirer 50. 

Det dreier seg ikke om midtlivskriser, men mer om et slags utviklingsstadium i livet som vi alle skal gjennom. Litt slitsomt, men tydeligvis nødvendig, og man kan trøste seg med at det rammer mange og at det går over. Det er litt som da barna dine gråt og var slitsomme da tennene begynte å komme. Ikke morsomt, men en nødvendig utvikling. Det visste ikke babyen, men det visste du. 

Eller litt som da du var tenåring. Herlige, men også vanskelige år. Du har tenkt at du gjerne vil slippe å gjennomleve dem på nytt, ikke sant? Men tydeligvis er årene rundt de 40 for mange av oss en tid da vi revurderer livet, vi bytter nesten skall, og det kan være vondt og slitsomt. Det er jo ingenting som er skikkelig galt. Jobben er OK, barna skikker seg og forholdet er godt. 

Jonathan Raunch: Forfatter av boken «The happiness curve. Why life gets better after 50»

Men likevel kommer tanker som: «Er dette alt?» «Ble det ikke mer?» «Jeg har jo fått alt jeg drømte om, oppnådd så mye i livet, har det jo så bra – så hvorfor er jeg ikke fornøyd og glad?» Nei, det er ingen krise. Og ingen depresjon. Mer som et gnagsår i sjelen. 

«Og det er helt naturlig», sukker Jonathan Rauch lettet i sin bok «The happiness curve. Why life gets better after 50». Oversatt: «Lykkekurven. Hvorfor livet blir bedre etter 50». Han er forfatteren og debattanten som trodde at han var blitt gal da han uten forvarsel raste ned fra å være lykkelig og glad til en merkelig og uforklarlig misnøye da han var rundt 40 år. Han kunne ikke begripe hvorfor. Han hadde kjærlighet og suksess og et godt liv. Men plutselig føltes alt tomt og meningsløst. 

Fordi Jonathan Rauch er et rasjonelt og nysgjerrig menneske, som blant annet jobber i en tankesmie i Washington, begynte han å fundere og tenke og lese seg opp på forskningen rundt dette. Han ble lykkelig og lettet – og kanskje litt opprørt – «Hvorfor har ingen fortalt meg dette?» – da han oppdaget at det han gikk igjennom ikke var noe mysterium, men derimot en helt vanlig fase som ingen snakker om. En dump i livet da vi gjør en følelsesmessig omstart – og etterpå blir det så mye bedre. 

Bye bye! Snart er du noen bekymringer fattigere. 

© Chris Bourloton/Shutterstock

Det er ikke en oppskrift som stemmer for alle. Kanskje du er på topp akkurat rundt 40 år. Gratulerer! Men det synes å være en tendens som stemmer i gjennomsnittet. I land hvor de nyter en god levestandard, må vi legge til. Og naturligvis spiller sykdom, arbeidsløshet og alt som skjer rundt oss inn her. Men forskerne mener at selv om man tar hensyn til alt sånt, blir likevel kurven over «opplevd tilfredsstillelse i livet» seende ut som en U. 

Det finnes til og med noen studier på sjimpanser og orangutanger som viser at de også har en slags følelsesdump midt i livet, før de igjen blir mer fornøyde og glade. Men hvorfor? 

«Vi har alltid overvurdert de unges lykke og undervurdert de eldres», konstaterer Jonathan Rauch i boken sin. Vi tar det nesten som en selvfølge at det som gjør et menneske lykkelig, er å ha mange år foran seg i livet, være aktiv, ha ansvar, stå i sentrum, bli beundret og sett av alle og i hvert fall noen ganger være den søteste eller vakreste i rommet. Og så viser det seg at dette slett ikke stemmer! At litt slitte og definitivt ikke blussende 70-åringer, kanskje med artrose i knærne, ofte mener at de er de aller mest lykkelige og fornøyde. 

Stopp opp her og tenk tilbake på livet ditt og beskriv deg selv da du var rundt 20 år med tre ord! Og deretter tre ord om livet etter å ha fylt 40 år. Dette er naturligvis individuelt. Men mange beskriver livet rundt 20 med ord som: Fri. Nysgjerrig. Sterk. For deretter lengst nede i lykkekurvens U-sving å velge ordene for livet rundt de 40: Forvirret. Stresset. Søkende. 

Du kan allerede nå begynne å trøste deg med at du litt etter fylte 50 år høyst sannsynlig kommer til å velge ord som: Fornøyd. Lykkelig. Rolig. Uten at de ytre omstendighetene har forandret seg spesielt mye. Det høres ut som magi. Men det handler om en slags psykologisk omstart i livet. Det er noe som skjer med de fleste av oss og med vår måte å se livet på. 

Etter å ha skreket oss hese til Mick Jaggers «(I Can’t Get No) Satisfaction» begynner vi faktisk å bli tilfredse. Ikke fordi vi har gjort karriere, flyttet til Karibia eller vunnet i Lotto, men fordi vi oppdager at vi plutselig og helt uforklarlig er helt fornøyde med vårt vanlige, ikke helt perfekte liv. Til og med Mick Jagger burde være det nå, statistisk sett. Han er 75.

Men hvorfor skal vi ned i den dumpen før det snur? Forskerne er ikke sikre. Det er bare i løpet av de siste årtiene man har begynt å snakke om den U-formede kurven over tilfredsstillelse med livet. «Ingen lette etter lykkekurven, fordi ingen trodde at den fantes», sier Jonathan Rauch litt tørt. 

Men hans teori er at det kan ha med forandringer i hjernen å gjøre, dels med at rundt 40 har livet nådd igjen de fleste av oss. Vi har gått på noen smeller, vi tvinges til å innse at livet ikke ble slik som vi trodde da vi var 25. Vi har fått livserfaring på godt og vondt. Selvfølgelig kan vi savne den litt naive og helt urealistiske optimismen, og selvfølgelig kan det være litt vanskelig å innse at vi slett ikke er perfekte. 

Samtidig vil vi jo ikke lukke øynene for virkeligheten. Det er derfor mange av oss plutselig begynner å tenke tanker som: «Men er dette alt? Jeg kaster jo bort livet mitt. Jeg burde gjøre noe annet. Bør jeg skille meg, flytte, bytte jobb ...?» Det irriterer og klør i tankene til tross for at alt egentlig er helt OK. Det var altså slik livet ble. Og du er i godt selskap. 

For selv om forskerne ikke har funnet U-kurven før i de siste årene, har vi alle hatt mistanke om at den fantes. Det var den Marianne Faithfull sang om på 1970-tallet i «The Ballad of Lucy Jordan»: «At the age of 37, she realised she’d never ride through Paris in a sports car, with the warm wind in her hair». Det var den Dante beskrev i «Den gudommelige komedien» på begynnelsen av 1300-tallet: «Jeg sto midt i mitt livsløps bane da i en nattmørk skog jeg befant meg, der verken vei eller sti jeg kunne ane.» 

Lykkekurven synes altså å være en sunn og naturlig utvikling. Og det blir bedre – rent generelt, men hver og en av oss har vår egen vei og utvikling. Men som Jonathan Rauch beskriver livet: «... når man har kommet ut av tåken er man mer innstilt på å nyte livets sødme enn å bruke tid på dets bitterhet».

Les også: Hva er empati

© Chris Bourloton/Shutterstock

SLIK TAKLER DU DUMPEN! 

Føler du at du er midt i U-dumpen og kjenner deg rotløs selv om alt burde vært bra? Her er forfatteren Jonathan Rauchs beste tips. 

1. Innse at det ikke er noe galt med deg
Slutt å tenke «jeg burde ikke føle det slik, jeg har det jo så bra ... bla, bla, bla». Du har det sånn, og du er i en helt normal utviklingsfase. 
2. Slutt å sammenligne 
Du trenger ikke å være perfekt. Merker du at du plutselig tenker: «Men se hva hun har klart å gjøre med livet sitt» ... så kutt ut de tankene og si til deg selv: «Slutt å sammenligne!» 
3. Lev i nuet
 Finn en metode som passer for deg – meditasjon eller yoga eller spaserturer. Prøv å lev i din egen virkelighet akkurat nå i stedet for å la tankene gnage i hodet. 
4. Ta det med ro
Ikke gjør noen drastiske og ikke godt gjennomtenkte forandringer. 
5. Vent 
Det blir bedre. Det er den viktigste lærdommen. Og den vanskeligste! 
6. Snakk med noen
Du er ikke alene hvis du føler deg litt nedfor og på villspor akkurat nå. Begynn å snakke om det med andre, så innser du det raskt!  

Test deg selv: Er du introvert eller ekstrovert?

Livets lykkekurve

Derfor blir livet bedre: Allerede før 50 begynner opplevd stress å minske, ikke fordi livet blir lettere, men fordi du ikke bryr deg! Det som tidligere fikk deg til å gå på veggen, tar du nå mer med ro. Man er bedre til å håndtere sine egne følelsesmessige reaksjoner. Blir roligere. Man blir mer nøye med hvordan man bruker tiden og lever mer i nuet. Målene blir mer realistiske. 

Man blir klokere, innser at man ikke kan redde hele verden, men kan gjøre litt i sitt eget hjørne av den. Vurderingene forandres og de fleste prioriterer nå nære forhold. Det føles ikke lenger så viktig å prestere, å bevise sin verdi for andre. Man bruker ikke like mye tid på å angre og bekymre seg. Og blir ikke lenger like såret av andres kritikk. Man er mer tilfreds og takknemlig.

Kanskje er du også interessert i...