"Det er helt vanvittig hvordan livet er en berg- og dalbane"

Hvordan er livet ditt nå, Mona?

– Jeg har nettopp stått ute på svabergene i mitt nye hjemområde med wetlook, frakk og flagrende bluser som en slags voksenmodell. Da kan jeg ikke klage! Jeg har med vilje prøvd å gjøre livet mitt litt mindre – og samtidig større – med å oppleve nye ting og å bruke naturen mye mer. Jeg vil sitte mer i båt, jeg vil fiske, bade – komme meg ut. Alt ligger til rette for det her.

Men oppussing har gjort at jeg det siste året har brukt uhorvelig mye mer tid på interiør -– jeg har sikkert brukt sånn 150 fargeprøver. Malt og malt over og over igjen. Til slutt blir man jo heldigvis blind for feilene og driter i at lister er flekkete med matt og blank maling om hverandre ... haha!

Nå er det hagen og uteområdene som skal til pers. Så langt er det svigers som har gjort det meste. Jeg er evig takknemlig for spreke 74-åringer. Planen med å flytte var også å pøse på med ting som jeg liker og som får meg til å føle meg bra. Sånn at det dårlige skal ende på den lille og letteste vektskålen.

I livet har jeg skjønt at motbakker og snublesteiner kommer hele tiden, så jeg må selv jobbe med å tilføre mer deilig og mykt gress, sklier og nedoverbakker som gjør livet lettere og morsommere.

Jeg satser på å utkonkurrere det triste og vanskelige med det gode, rett og slett

Du og mannen din valgte å flytte til Sandefjord, var det drømmen om å skape en ny hverdag?

– Ja! Eller så var det isolasjonsgalskap eller midtlivskrise. Vi har jo brutt opp det vanlige og hverdagen en gang før, da vi pakket kofferten og flyttet til California. Det var skummelt, men veldig heldig for oss. Jeg vil jo også påstå at Sandefjord er Norges California, hehe – uten utelivet og popkulturen, men alt det deilige.

Nicholas spesielt, men også jeg, elsker havet, og like mye som hverdagen var det kanskje fritiden vi ville heve mange hakk. Vi har verken hytte eller tilgang på det – så dette var en overkommelig løsning for oss. Nå har vi ferielivet der vi bor, og kan invitere nieser, svigers og venner på overnatting og ferier.

Den nye hverdagen har vi ikke helt fått dreisen på, for da har jeg ofte kjørt eller tatt toget til jobb i Oslo i otta, som ikke har vært heeelt så smertefritt som jeg hadde tenkt.

Hva har det gitt deg?

– En morgen jeg skulle kjøre på jobb, måtte jeg stoppe fordi det var en stor kalv i veien. Da stoppet jeg bilen, gjorde meg så stor jeg kunne og hufsa den inn til gården igjen så den var trygg hos de kyrne. For en drøm av en morgen! Jeg har vokst opp i en høyblokk i en drabantby i Oslo, og livet på landet har vært en fjern drøm. Det er hester nede i veien, og utsikten fra huset vårt er utover en åker. Jeg ville at livet skulle gå litt saktere, så jeg får kjenne på hva jeg vil og hva som er viktig for meg. Jeg er vel ikke akkurat kommet dit, men jobber taktfast.

Alle venner var utrolig skeptiske til at vi skulle flytte, og det er jo noe litt drøyt med å flytte fra venner og familie – men faktisk har vi sett familie mer. Men det har søren meg ikke bare vært lett. Jeg håper at det er som da vi flyttet til California. Det første 1,5 året var også tøft, overganger er utfordrende, men så kommer flyten.

Ingenting ble akkurat som du hadde tenkt, det gjør det jo sjelden, hva har skjedd i livet ditt?

– Det er helt vanvittig hvordan livet er en berg- og dalbane. Nå har jeg også kjørt gjennom en loop som snudde opp ned på alt, og jaggu fikk jeg et langt strekk med real risting så alle innvollene byttet plass også. Snakk om å måtte holde seg fast!

En sen ettermiddag ringte telefonen, og jeg så det var bestevennen til Nicholas, mannen min. De hadde dratt for å surfe noen timer tidligere, og jeg ble helt kald og bare visste at noe var galt. Nicholas hadde vært i en forferdelig surfeulykke. Jeg pakket sakene mine, tok med hunden og kom inn på akutten hvor Nicholas lå med nakkekrage, pustemaske og hjertemonitor. Blodet pumpet ut og ned rundt hodet hans – han hadde fått brettet gjennom øyet og knust hodeskallen.

Det første legen sa, var «dette er ikke bra» og jeg bare ... «dette er ikke bra? Hva betyr det?» Nicholas kunne ha druknet, for han besvimte under vann, og brettet kunne gått 1,5 cm lengre inn, noe som hadde drept ham, og han kunne blitt hjerneskadet – så noen dager etter de hadde fjernet øyet hans, var jeg bare utrolig takknemlig og sånn «HURRAA, du overlevde! Ett øye, det går bra. Du kan være Kaptein Sortebill!»

Men fy søren ... Å slå hodet kraftig og være gjennom noe sånt har tatt lengre tid enn vi hadde trodd. For første gang hadde jeg tatt ut 5 uker sommerferie, og jeg var hjemmesykepleier hele ferien. Jeg ble også veldig bevisst på hvor sårbare vi er, hvor lett en ulykke kan skje og hvor tosomme Nicholas og jeg er etter å ha vært sammen lengre enn vi ikke har det.

Jobbfremtiden for Nicholas ble uviss, og jeg ble rett og slett mye redd. Redd for ulykker og død.

Da jeg kom tilbake på jobb kan jeg vel si at jeg ikke akkurat var uthvilt etter sommerferien. Likevel buste jeg på og jobbet masse. Jeg trives best med å jobbe, men da Lillebjørn-dokumentaren var ferdig, som heldigvis gikk bra, så falt jeg ned som en våt sokk. Jeg var nedfor, ufokusert og ble også i dårlig fysisk form. Kroppen sa ifra. Så da ble jeg rett og slett nødt til å ta litt mer pause

Du ble 50 år i fjor sommer, har alder noe å si for deg?

– Herremin, jeg grua meg til å bli 50 år. Det er noe med identiteten ... Jeg husker mammas 50-årsdag veldig godt, Hun serverte whisky-is med kandisert sopp til dessert (jeg har jo fortalt om mitt usedvanlig gode matminne her i Tara), og tenkte at livet hennes var over! Men jeg hadde en helt nydelig 50-årsfest i Sandefjord. 35 venninner kom til lunsj og bobler, og vi gikk ned til brygga og badet, alle sammen.

Det føltes også som en mulighet til å ta de valgene jeg helst vil. Jeg er fuckings 50 – det er nå, for fasan! Så det er både glede og litt styrke i det, selv om det kan kjennes rart. Jeg, 50??

Det må kanskje nevnes at jeg har litt mer lyst til å stønne når jeg reiser meg. Hofta knirker, men det skal jeg få has på. Over natta ble jeg også langsynt. Jeg skal til optiker i dag for å få lesebriller.

Fortell om huset og forandringene? Hvorfor ble det akkurat der?

– Vi var på visning i alt fra Åsgårdstrand til Larvik fordi Nicholas er en havets mann, og så etter et hus med plass til familiebesøk og gåavstand til havet med relativt lavt budsjett. Her i Sandefjord fant vi dette huset. Det var to store peiser, en i hver etasje og den ene midt i rommet, som kanskje ikke så mange ønsker seg. Utsikten er mot en maisåker, så vi sa til hverandre: «Maisåker og gigapeiser – dette er jo som Amerika!» og tenkte at huset passet best for oss av alle.

Da vi skrev under kjøpspapirene, fikk vi beskjed om at huset heter «Amerika»! Det er helt utrolig. Det er en amerikaner som har bygget det, og det er risset inn i grunnmuren. Vi har gjort om stuen i første etasje til det vi kaller tequilastua, og den er mexicansk-inspirert sånn som vi hadde det i San Diego. Der er også yogamattene. Vi har lagt til rette for både å drikke tequila og gjøre yoga, haha, og det har funket. Vi gjør yoga sammen, og vi tar en shot eller en margarita når det trengs. Et hus kan jo innredes så det legges til rette for hvordan man vil leve. Vårt hus ser ikke ut som en typisk finn-annonse.

Dere ville bli båtfolk. Hvordan har båt livet gått?

– Vi skaffet oss båt idet vi hadde meldt oss inn i båtforeninga nedpå brygga her, men båtplass hadde vi jo ikke. Heller ikke hengerfeste på bilen, og ingen av oss kunne knyte knuter. Det viser seg at akkurat det er en stor del av å ha båt, så Nicholas googlet knuter. Første tur ut med båten suste vi av gårde, og en etter en løste knutene seg opp, så det spratt fendere alle vegne. Nicholas hadde tydeligvis lært seg magiske selvoppløsende knuter! Heldigvis kom naboen Hans ned på brygga med knutehjelp.

Vi har også havarert og blitt reddet av en annen nabo, ingeniør Sidsel (før vi ble kjent med henne). Nicholas hadde glemt at vi hadde kjørt sånn ti ganger ut til Stauper uten å fylle bensin. Men hun tauet oss pent inn til brygga.

Kjenner du mange i Sandefjord ?

– Vi kjente et vennepar fra før, men ganske raskt kjøpte jeg meg min eneste nye venninne i Sandefjord. Helga Bonden. Det vil si at jeg kjøpte så mye blomster av henne at vi til slutt ble venner. Hun eier og driver fantastiske Bondens hage, en gård med en helt vidunderlig blomsterbutikk, og nå også deilig kafé med mat og kaker fra lillesøster Mari. Og hun dyrker økologiske jordbær og har spælsau. Snakk om å skyte blink på ny venn! Hun var verdt hver krone!

På bursdagen hennes var det fest på låven med linedans og gospel. Det er utrolig kult å oppleve nye mennesker og miljøer, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for Helga og hele familien hennes. Både moren, faren og hennes to søstre, som alle holder til der, har vært stor trøst og når jeg har grått til dem over blomsterdisken. Da har de grått sammen med meg eller hjulpet meg å le meg gjennom motgangen.

Så må du fortelle om de to hundene dine?

– Ja, de har jo også vært en del av årets berg- og dalbane. Vi trodde at med det livet vi hadde i
Oslo, så kunne vi ikke ha hunder. Vi var jo nesten aldri hjemme. Men da vi flyttet til California, turte vi plutselig. Vi plukket først opp Sandy, full av lopper og med brokk, kastet på gata i El Cajon. Ett år etter kom den bittelille gategutten Chili. Vi måtte ha små hunder så vi kunne fly med dem til Norge og ha dem med på hotell fordi jeg jobbet så mye i Hollywood. De to gatehundene gjorde oss til en familie.

«Mine to aller nærmeste» pleide jeg å kalle Sandy og Chili. Vi har jo ikke barn, så det er klart de har fått en litt heftig plass i livene våre. Vi har tatt dem med på alt – reiser på kryss og tvers av USA, Palm Springs, Las Vegas, Santa Barbara, Lofoten, Stavanger, Danmark, Sverige, Portugal.

De har selvfølgelig sovet i senga med oss. Hele tiden har jeg visst at jeg ikke kom til å takle så veldig bra å miste hundene mine, for jeg har lagt utrolig mye glede og trygghet i det søte gaterasket. Jeg husker jeg spurte psykologen min om man kunne bli sykmeldt når man mistet en hund, men det kan man ikke. Det må jeg le av, for det var virkelig ikke mulig for meg å gå på jobb da de døde. Jeg var ødelagt!

Det å ta et liv er utrolig heftig, og det er veldig vanskelig å finne ut når det riktige tidspunktet er. Chili var 15 år gammel, og dagen han skulle avlives, så begynte han å spise igjen, hoppet rundt og tullet på stranda i Sandefjord. Jeg fikk en følelse av at han visste hva som skulle skje, og at han ville overbevise om det motsatte. Vi hadde hatt mange tunge måneder med håndmating, han fant ikke lenger veien inn døra, han var både døv og blind, jeg måtte bære ham ut for å tisse om natta, så vi dro til dyrlegen likevel.

Det var verre enn jeg kunne forestille meg. Han protesterte høyt mot sprøyten. Vi spilte musikk og fortalte ham hvor høyt vi elsket ham, takket ham og prøvde å ikke gråte så veldig, så det skulle være en fin stund når han sovnet inn, men etterpå var alt mørkt og jeg var full av panikk.

Var det feil? For tidlig?

Etter så mange år med Chili var det som noe fysisk manglet. Jeg hadde panikk for å legge meg uten at det myke pelshodet skulle ligge på armen og jeg skulle høre den deilige pusten hans inn i øret mitt. Jeg våknet opp og fikk ikke sove igjen. Når jeg var ute og skulle hjem, satt jeg i bilen utenfor og orket ikke gå inn døra.

Jeg var plutselig igjen redd for at Nicholas skulle dø. Jeg fungerte ikke.

Jeg vet det er en hund ... og jeg vet at de fleste synes det er koko, så jeg svarer på sms-er med hjerter, smilefjes og utropstegn, mens jeg sitter i sofaen og stirrer på ingenting og kroppen verker og gjør vondt. Jeg klarte nesten ikke gå opp trappa. Jeg var syk av sorg. Nicholas og jeg
var plutselig veldig, veldig alene.

Men vi presser oss ut, går på lange turer med tunge tursekker, bader, griller gyros i strandkanten, kjenner sand mellom tærne, og fuglene kvitrer som om de ikke bare er gale av fryd over våren, men prøver å si til oss: Kom igjen! Dette går bra! – Og det gjør jo det. Heldigvis, sakte, sakte snur det, jeg blir lysere og begynner å virke igjen

Jobbmessig, hva er det morsomste og beste du gjør nå?

– Nå er planen å sette i gang med en ny dokumentar etterhvert, men først jobber jeg med en podkast som kanskje folk kan høre etterhvert, og min helt nye drøm – et slags kunstprosjekt. Det skriver jeg litt om i spalten denne gangen.

Du er kulturspaltist i Tara, hva betyr det for deg å formidle opplevelser til andre?

– Åh, jeg elsker når noen sier at de har lest, hørt eller sett noe som har vært fint eller fått en betydning for dem. Jeg synes jo selv at bøker, serier, filmer og musikk gir så utrolig mye i livet mitt. Det løfter meg opp, får meg til å se ting i perspektiv, og samtidig kan det være et så utrolig viktig pusterom. Jeg ler og gråter – noe som hjelper meg til å le av meg selv og mine utfordringer også. Jeg synes det gir livet mening, og drømmen er at jeg noen ganger blir lite grann klokere. Jeg kan jo i hvert fall håpe på det. Haha!

Foto: Thomas Qvale
Styling: Maria Fuhre/Pudder Agency
Makeup: Charlotte Wold/Pudder Agency