Sissel Gran: - Jeg kan forstå utroskap

«Seksuelt begjær kan gjøre oss skruppelløse, vi kan komme til å begå unevnelige handlinger som rammer våre nærmeste – og oss selv – uten nåde, og det kan straffe seg.» 

Fra boken «Men størst av alt er begjæret»

Hvorfor en bok om begjær?
– Vi undervurderer konstant hvor komplisert menneskelig kommunikasjon er, og når begjær er involvert, hos den ene eller begge parter, kan det bli rot. Det gjelder både i etablerte parforhold og i tilfeldig sex. Begjærets natur er kaotisk, det er iblandet makt og aggresjon, egoisme og skam, og forstyrrer vår ellers tilsynelatende rasjonelle og siviliserte tenkning og atferd. I vår kultur har vi en veldig sterk tro på fornuften og den gode viljen. Vi kan komme til å glemme at det finnes en skjult lidenskap i oss som kan gjøre oss hjelpeløse når den melder seg på feil sted, til feil tid, med feil person. I arbeidet med par har jeg jo sett det så ofte. Vi har riktignok et sterkt behov for trygghet og tilknytning, men også en trang til løsrivelse, overskridelse og spenning. Vi er vandrende motsetninger, og det er denne motsetningen i oss jeg ville utforske i boken. 

For det er begjærets mørke, destruktive side du har valgt å se nærmere på. Hvorfor?
– Det finnes mange nok bøker og samlivsspalter som hyller vellyst og erotisk glede, men mennesket er en bærer av både lys og mørke. De fleste har en eller annen gang stått ansikt til ansikt med noe i seg selv, og kjent på at noen ganger kan vi komme til å gjøre det motsatte av hva vi tenker er rett, vi blir uforståelige for oss selv. Det gode er i oss, men også kimen til det destruktive. Jeg ville utforske dette noe i oss som kan få oss til å gå imot vår egen overbevisning. 

Du snakker om «villskapen i oss mennesker, den som sitter i kjøttet og føles ukontrollerbar». Hva mener du med det?
– Begjær kan føles ubetvingelig, ukontrollerbart, kroppslig, nærmest som en fremmed del av oss selv. Jeg vet at mange har kjent på dette, hvordan begjær – ens eget og andres – kan ta innersvingen på fornuften og sende oss inn i situasjoner som forskrekker oss og noen ganger skader oss. Vi kjenner ikke oss selv så godt. Og vi er dårlige til å forutse hvordan vi vil reagere i utsatte situasjoner.

Har du selv kjent på denne villskapen?
– Ja, selvsagt. Det er vel derfor jeg kan skrive om det. Utroskap er et viktig tema i boken. Du skriver at du ikke forsvarer det, men forstår det. Hva mener du med det? – For å si det med parterapeut Esther Perel: «Utroskap er et vindu inn til menneskets hjerte». I sin bok «The state of affairs. Rethinking infidelity» snakker hun om hvordan utroskap kan fungere som en kilde til revitalisering eller oppvåkning, som en slags motgift mot døden. Jeg har sett dette mange ganger, hvordan en affære kan knyttes til personens følelse av sårbarhet og ensomhet i parforholdet. Verken Perel eller jeg forsvarer «løsningen», men å forstå handlingen er ikke så vanskelig. Å treffe en annen, bli sett og beundret og begjært og selv beundre og begjære, kan uten tvil tjene som et botemiddel mot følelsen av langsomt å svinne hen. 

Voldsbegjær og hevnbegjær er to andre temaer. Hvorfor følte du det var viktig å ta dem med?
– Det var ekstremt ubehagelig å gå inn i temaer som voldsbegjær, hevnlyst og kilden til våre egne og andres hensynsløse grenseoverskridelser. Det mest plagsomme var å ikke komme unna metoo-beslektede problemstillinger. Og begjær handler om mye mer enn sex. Jeg har vært vitne til mange hevn- og voldsfantasier i parforhold der utroskap har vært et tema. Hatet den bedratte føler overfor «inntrengeren», den som har forsøkt å ta partneren. Jeg har latt de blodrøde fantasiene om å skade den personen som har brutt seg inn i parforholdet, få komme frem i terapien, for å vaske dem ut. 

Vi viser frem alt i livene våre for hverandre, bortsett fra vårt seksuelle liv, det er ofte unntatt offentligheten. Hvorfor tror du det er sånn?
– Seksualiteten har på sett og vis en umenneskelig side som vi slett ikke har lyst til å vise frem. Et intenst samleie der partene hyler og hoier med fordreide ansikter er jo ikke pent å se på utenfra. Denne siden av oss bryter jo med vårt ellers sosialt aksepterte selv. 

Du skulle ønske vi kunne ta sjansen på å slippe til mer av det løsaktige i oss, med mindre skam og prydelighet, og mer ektefølt begjær. Hva legger du i det?
– I kjølvannet av den helt nødvendige metoo-prosessen har jeg tenkt mange ganger at den for all del ikke må bli en renselsesprosess, en kyskhetskampanje som vil ramme kvinner hardest. Vi vil alle at kvinner som har vært utsatt for seksuell trakassering og overgrep skal bli trodd og renvasket for skam, og vi ønsker å renske ut overgripere, men vi må være på vakt mot det som kan bli en utrensking av begjæret, dette noe i oss som både er farlig og vidunderlig, som tar oss til yttergrensene og setter oss på prøve. Vi må ikke la vårt eget begjær verken tilsøles eller tilsløres av en offerrolle: Vi tilsøler det dersom én dårlig erfaring for alltid inngir oss med mistillit til erotiske kontakter og vår egen seksualitet. Og vi tilslører det dersom vi fullstendig avviser vårt eget bidrag til den samme dårlige erfaringen. Dette siste kan være smertefullt å ta inn, siden det kan forveksles med at man skal påta seg skylden for noe vondt som skjedde. Jeg kommer inn på det flere ganger i denne boken, at vi kan bli forført av vårt eget begjær, villedet til å gå inn i en situasjon vi burde skygge unna. Jo bedre kjent vi blir med den fremmede i oss, desto mer rustet kan vi håpe å være i et kritisk øyeblikk.

«Jeg håper at kulturen snart dreier i en retning der voksne og eldre kvinner også kan få lov til å være sexy uten at det betraktes som skammelig eller latterlig»

Mange savner mer begjær, hevder du i boken. Hvorfor gjør vi ikke noe med det da?

– Ja, det er et savn i mange etter mer begjær. De fleste lever så disiplinerte liv, de drives så hardt av pliktfølelse og ansvar, dag ut og dag inn, de legger bånd på seg, er flinke – og det tærer. En kvinne i slutten av førtiårene sier det slik: «Sivilisasjon gjør oss mindre kraftfulle. Vi må selvsagt ha rammer, vi er avhengige av et fungerende samfunn, men noe er tatt fra oss i all drillingen. Jeg synes det er verre enn noensinne nå. Vi må alle passe oss så veldig, ting tas fort ille opp. Vi blir kjedelige, pripne, vi kveler så mye i oss selv, vi aksepterer ikke oss selv og våre egne og andres litt ville sider, i alle fall ikke kvinners. Jeg skulle gjerne vært litt Lars Monsen, bare hengitt meg til villmarken, men jeg er ganske stuck her i det besteborgerlige livet.» Det er mer erotisk livsbegjær hun etterlyser, ikke nødvendigvis sex, men frihet fra å være «akkurat passe». 

Er det mulig å eie sitt begjær, spør du. Er det det?
– Det er vanskelig å svare på. Men «å eie sitt begjær» må kunne handle om å hengi seg til lyst og lidenskap, uten skam, selv om det eller den man begjærer, er aldri så «feil». Det handler om å unnlate å føle evig skyld og skam i etterkant over å ha gitt etter for sitt begjær. Det handler om evnen og viljen til å stå ved sine drifter. Men det handler også om å opparbeide seg en viss begjærkontroll gjennom livet, å kunne hengi seg fullt ut eller rygge unna, når andres eller eget begjær kolliderer med det vi vet ikke vil tåle møtet med vårt «dagslys-selv». 

Du er ganske åpen om dine egne erfaringer i boken. Var det en vanskelig avveining å være så personlig?
– Nei. Her byr jeg bare på det vi kan kalle «mitt avklarte selv». Resten er høyst privat. 

Hvilket håp har du for kvinners seksualitet i fremtiden?
– Jeg skulle ønske meg mindre «feminin servilitet». Det kan virke som den tradisjonelle kjønns - ulikheten knyttet til heterofil seksualitet lever i beste velgående, jenter og kvinner dømmes fortsatt hardere enn gutter og menn dersom de oppfører seg «horete». Det er som om det gamle renhets- og kyskhetsidealet som har herjet med kvinner siden tidenes morgen, fortsatt lever. Riktignok krever kvinner over hele (den vestlige) verden retten til å uttrykke sin seksualitet som de vil, ivrig og insisterende anført av populærkulturen, men har den skamfriheten overføringsverdi? Er budskapet positivt endrende? Er det reell kvinnemakt som formidles, eller er dette bare bilder fra en drømmeverden? Det er vanskelig å vite. Jeg ønsker og håper at kulturen snart dreier i en retning der kvinner i alle aldre kan få slippe å slite for å leve opp til umulige skjønnhetsidealer og at voksne og eldre kvinner også kan få lov til å være sexy uten at det betraktes som skammelig eller latterlig.

Les også: Dette er hemmeligheten bak et vellykket parforhold