Lena Andersson: – Også karrierekvinner har et kjærlighetsliv

Lena Andersson «Menn og kvinner»

Det er ikke til å underslå at «Rettstridig forføyning – en roman om kjærlighet» både vakte oppsikt og ble en snakkis da den kom ut i Sverige i 2013. Spekulasjonene gikk om deler av fortellingen kunne være hentet fra virkeligheten. Hvem var forbildet for kunstneren Hugo Rask – som Ester Nilsson hodestups forelsket seg i, men uten at han tok forholdet deres på alvor. Året etter kom «Uten personlig ansvar», bok nummer to med utgangspunkt i Esters skuffende kjærlighetsopplevelser. Fem år etter det smertefulle eventyret med Hugo Rask, møter hun skuespilleren Olof Sten. Selv om han ikke legger skjul på at han er gift med Ebba, åpner han opp for Ester som elskerinne. Og det over en lang periode.

Da vi møtes under et Oslo-stans på Lena Anderssons vei mellom bokbad i Fredrikstad og Bergen, blir vi enige om at det som nå er blitt en trilogi om Ester Nilsson, er ren fiksjon. At mange kvinner kjenner seg igjen i Esters opplevelser, er et tema vi snart skal innom, men først forteller Lena Andersson om hvordan hun fikk ideen til den første boken.

– Fra starten av var det temaet som opptok meg. Jeg ville skrive om kjærlighetsforhold, om forelskelsesfasen og et forhold som møter mye motstand. Det var dette jeg ville utforske før jeg visste hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg har interessert meg for kjærlighet siden jeg var meget ung. Gjentatte ganger på 1980-tallet så jeg de store filmene og tv-seriene som tok kjærligheten på alvor, som «Mitt Afrika», «Tornefuglene» og «Days of our lives». Jeg elsket disse. For meg var – og er - kjærligheten en stor og viktig sak i livet. På den tiden kunne jeg ha endeløse samtaler om kjærlighetsforhold med venninnene mine. Vi pratet og pratet, gjerne i telefonen. Det var alltid noen av oss som hadde en litt håpløs relasjon på gang, eller befant seg i det usikre forstadiet. Alt dette ga betydelige muligheter for tolkninger og spørsmål som «Hva betyr dette? Hvor interessert er han?». Det slo meg at det som er interessant i livet også, bør være interessant i litteraturen, men de første forsøkene på å finne en form var ganske famlende.

Men så dukket Ester Nilsson opp?
– Ja, med ett var Ester der som den tydelige personen jeg trengte. Med sin strenge moral står hun litt utenfor det mange aksepterer av samfunnets konvensjoner, noe som gjør at vi kan få øye på dem og granske dem. For Ester handler det om hva man kan tillate seg av oppførsel – og ikke. Ester Nilsson er nærmest blitt ikonisk, både i Sverige og Norge.

Hvordan kan det ha seg at hun klynger seg til menn som egentlig ikke vil ha henne?
– De vil både vil og ikke vil ha henne, men ønsker ikke å ha det så alvorlig i livet. Det er denne dobbeltheten som roter det til for Ester. Hun klarer ikke slippe dem fordi hun merker at det er en interesse. De vil bare ikke ha henne til- strekkelig mye til å bryte ut av sine ekteskap. Ester tenker at bare hun får dem, kan hun lære dem opp. Når de slipper henne inn på livet, kommer noe til å hende, men det er ikke mulig med menn som Hugo Rask og Olof Sten. De er ganske håpløse tilfeller.

Kan du skjønne at en del lesere er mektig irritert på henne?
– Ja, absolutt.

Blir du irritert på henne selv?
Nei, jeg forstår henne. Jeg blir bare litt beklemt og tenker «men Ester, bruk tiden din bedre». Det meste av skylden ligger jo hos de to mennene. Det er de som agerer på en feil måte, ikke hun. De to er uforsiktige. Fordi de ikke er nøye med sine liv og sine relasjoner, blir de hensynsløse og bryr seg ikke. De vet at Ester er forelsket i dem, men håndterer det langt fra på en måte som hun fortjener.

Er det mange som Ester der ute?
– Det er dessverre slik. Det er mange som har kontaktet meg og sagt at jeg med bøkene om Ester har skrevet deres selvbiografi. Jeg erfarer at denne type oppførselen er altfor vanlig blant en del gifte menn. At de tillater seg å leke med elskerinnens følelser er etter min mening helt uakseptabel. De regner ikke med at denne kvinnen kan bli blir bundet til dem. Det er noe slurvete og planløst over en slik oppførsel. Ifølge Ester må man skille seg dersom man har et så dårlig ekteskap at man stadig må ha en elskerinne. Det har hun rett i.

Hennes opptreden på kjærlighetsfronten kan oppleves som en motsetning til den hun er i yrkeslivet som seriøs forsker og forfatter. Hvordan kan det ha seg?
– Også karrierekvinner har et kjærlighetsliv. Det er jo ikke slik at Ester slutter å tenke. Hun tenker svært mye på de relasjonene hun har. Problemet er at disse mennene ikke følger hennes logikk. Hennes logikk er et slags rent syn på kjærligheten. Møtes man og har det hyggelig, så medfører det også forpliktelser. Hun opplever jo respons både seksuelt, emosjonelt og intellektuelt. Slik sett har hun gode grunner til å tro at det skal bli noe av dette forholdet. Når hun konfronterer ham, får hun det vage svaret: «Vi får se tiden an». De sier ikke at de aldri i livet kommer til å skille seg. Ester er dessuten ganske kompromissvillig. Hun tror ikke at det skal bli en perfekt dersom han skulle forlate sin kone, og aksepterer at det vil være litt trøblete i starten. Slik er livet. Ester vet at dersom hun ikke vil jobbe for kjærligheten, vil hun heller ikke få den. Hun er innstilt på å kjempe.

Ester er opptatt av å finne ekte kjærlighet. Er det mulig i det virkelige livet – eller bare en romantisk forestilling?
– Selvsagt finnes det ekte kjærlighet. Den er en viktig del av menneskers liv. Det er jo derfor vi jager slik etter den og kjenner at den er verdt å kjempe for. Like fullt tror jeg at mange slår seg til ro med halv gode forhold, og tenker at det er greit nok. Det tror jeg skyldes at man ikke har til gang til sterke følelser i seg selv. For å finne ekte kjærlighet må man begynne med seg selv, være nøye med sine relasjoner og kjenne seg selv og sine egne behov. Den største mangelen blant mennesker er etter min mening selvinnsikt. Det påvirker både forholdet til partneren og til verden for øvrig.

Et dramaturgisk grep i romanene om Ester Nilsson er det kommenterende «venninnekoret». Er ideen hentet fra de greske tragediene?
– Det har sammenheng både med eviglange samtaler med egne venninner og er inspirert av greske tragedier. Fortellingen ble litt klaustrofobisk når den bare handlet om Ester. Det var nødvendig å få åpnet et vindu, slippe inn noen andre stemmer. Jeg ble ganske fornøyd da jeg kom på dette med venninnekoret. De er også leserens representant, og kan påpeke at Ester ikke kan fortsette på denne måten. Venninnekoret fungerer som leserens stedfortreder, og jeg mener at leseren trenger det. På den måten kommer nye perspektiv inn i fortellingen.

I «Menn og kvinner» lar du Ester møte en anstendig og oppriktig fyr – og med ham kjærligheten. Hva er tanken bak?
– Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive en tredje bok i det hele tatt, fordi jeg opp levde det som spekulativt. Så hadde det seg slik at avisen Sydsvenskan for halvannet år siden ba meg skrive en julenovelle om Ester ti år etter. Den likte min norske for legger i Gyldendal så godt at hun oppfordret meg til å fortsette med en bok. Julenovellen er første kapittel. I «Menn og kvinner» får Ester vise hele sitt register, at hun tror på kjærligheten på ordentlig, og ikke bare bruker den som en slags smerte stillende middel. Hun må få vise at hun vil ha kjærligheten når hun får sjansen, og at hun evner å leve i harmonisk tosomhet. Når hun endelig treffer en anstendig, selv reflekterende og moden mann som er henne verdig, kan hun leve lykkelig sammen med ham.

Mens mye sex og erotisk spenning preget de to første bøkene, handler «Menn og kvinner» mye om moden kjærlighet. Har Ester blitt mer moden?
– Hun er ti år eldre, har lært av sine erfaringer, men er ikke mer moden. Jeg vil heller si at hun nå har truffet en mann som er henne verdig. Det lille hun har lært, er å være mer forsiktig. Hun er som hun er, og kunne nok ha endt i det samme uføret en gang til, men Poul Henning utsetter henne ikke for denne plagen. Han er hederlig og renhjertet og vil også ha kjærlighet. Mange menn vil ikke ha kjærlighet, men bekreftelse.

«Rettsstridig forføyning» var ditt definitive gjennombrudd som forfatter, men i Sverige er du minst like kjent som klarttalende debattant. Kan du fortelle litt om drivkraften i ditt samfunnsengasjement?
– Drivkraften er en slags underliggende skepsis og behovet for å stille spørsmål som: «Hvorfor gjør vi slik? Er det riktig å tenke slik? Burde vi tenke på en annen måte?» Den svenske offentligheten beveger seg i stor grad i flokk, og er opptatt av politisk korrekthet. Siden det medfører betydelige omkostninger å si noe annet, er det mange som ikke orker å ytre seg. Jeg har vel gjort det til min oppgave å rekke opp hånden og si at det kanskje finnes andre måter å tenke på. Er det strevsomt å ha påtatt seg en slik rolle? – Klart det er strevsomt når folk er sinna og opprørte, men det er også stimulerende å vie seg til et engasjement. Det siste året har jeg tatt en pause for å skrive bok, men denne sommeren er jeg tilbake for fullt, blant annet med faste kronikker i Svenska Dagbladet. Det gjelder å henge med.