«Vi strever alle for å finne lykke»

Selv om Dagsavisen opphøyet den til årets deiligste sommerbok, er det minst like god grunn til å ta fatt på «Søsken» når høstkveldene stimulerer leselysten. Også da er det lett å leve seg inn i den etter hvert bristende idyllen når fire middelaldrende søsken skal tilbringe tre sommeruker i et hyggelig, men nedslitt hus på landet.

De er tre søstre og en bror som har vært sammen på denne måten i årevis. Forskjellen er at de denne sommeren skal avgjøre om de må selge huset. Dessuten har brorens tredje og smellvakre søramerikanske kone, ikke helt lett for å tilpasse seg britisk middelklasseliv. Til sammen er det mange ingredienser som får fart på følelseslivet, både hos romankarakterene og leserne.

Også språklig er «Søsken» noe for seg selv. «Boka er kort og godt en estetisk nytelse, der du føler Hadley selv nyter hver setning og nærmest smaker på hvert ord», skriver Dagbladets anmelder.

At det ligger en kraftanstrengelse bak hver setning bekrefter Tessa Hadley når hun på e-post får spørsmålet om hun er aktiv på sosiale medier:

– For meg virker det som et mareritt. Det tar så lang tid å skrive en setning som forteller sannheten. Daglig å bruke tid på å skrive på sosiale medier er definitivt ikke for meg, og vil være bortkastet tid. Jeg tilhører feil generasjon.

Skrive på noe hun drømte om at kunne bli litteratur har hun derimot gjort siden hun var ung. At det skulle ta mer enn tjue år med strev før hun kunne føye forfatter på CV-en – som i mange år var heller glissen – forklarer hun som mangel på selvtillit og mangel på skriveferdigheter. Tid var det heller ikke overflod av.

Da hun utdannet seg til å bli lærer i ungdomsskolen, ble hun forelsket i Eric Hadley. Han var hennes veileder, en god del år eldre enn henne og en fremragende lærer. Det ble ikke hun, og kommer med forklarende hjertesukk:

– Jeg har alltid tenkt at gode lærere er helter. De kan endre både menneskesinn og menneskeliv. Jeg var dessverre håpløs, for lat og for selvopptatt. Min medfødte dovenskap og behov for privatliv var på kollisjonskurs med kravet om hver dag å yte foran en gjeng av uregjerlige ungdommer. Læreryrket var ikke noe for meg, inntil jeg mange år senere begynte å undervise studenter på universitet. Det likte jeg meget godt, og jeg savner det nå som jeg er pensjonert

Det var med andre ord ikke vanskelig å gi opp læreryrket og bli husmor på heltid?
– Jeg fikk min første baby da jeg var 24 år gammel, og siden to til. Selv om jeg noen ganger skammet meg litt over mangel på karriere og ambisjoner om å komme meg ut i verden og gjøre noe, tenkte jeg aldri at det var et feilgrep. Hele tiden som hjemmeværende ønsket jeg i hemmelighet å skrive. Jeg forsøkte mens barna var på skolen, men manglet troen på at det jeg skrev, var verdt å lese. Derfor tok jeg pauser fordi jeg visste at det bare ville ende med skuffelse, men hver gang, etter en stund, ble jeg grepet av en ny idé. Da tenkte jeg at kanskje denne gangen ... Jeg var avhengig av å skrive, og trengte det, også før jeg var i stand til å skrive noe med substans.

Var årsaken at du hadde problemer med å finne din egen stemme, og i stedet «kopierte» forfattere som du beundret?
– Jeg tror at et liv som skjønnlitterær forfatter starter med en form for læretid hvor man i starten imiterer romaner eller noveller som man beundrer mest. Det var bare at min læretid varte svært lenge. Jeg var en lett påvirkelig leser. Når jeg elsket en forfatter, levde jeg på innsiden av deres ord og tanker. De første samtidsforfattere som beveget meg dypt, var Nadine Gordimer og J.M. Coetzee, de store sørafrikanerne på 1970- og 1980-tallet. Begge er fortsatt svært viktige for meg, men de var ikke de mest nyttige modeller for en som levde langt unna de politiske tumultene under apartheid i Sør-Afrika. Det var mer nyttig å oppdage Alice Monroe. Jeg kan fortsatt huske da jeg for første gang plukket opp den første novellesamlingen i en bokhandel. Jeg leste de første setningene med en gryende sans av spenning og nye muligheter. Men ennå skulle det ta tid før jeg fant retningen i mitt eget forfatterskap

Hvordan – og hvor – fant du nøkkelen?
– Jeg tok fatt på en mastergrad i creative writing, hvilket vil si fordypning i skjønnlitterære teknikker. Som formell studie var dette relativt nytt i Storbritannia på den tiden. Jeg var ikke sikker på om det ville hjelpe, men jeg var desperat. Det skulle vise seg å bli fantastiske år, ikke minst fordi jeg var ute i verden igjen og kunne snakke og arbeide sammen med mennesker som elsket litteratur like høyt som jeg. Det gikk opp for meg at jeg var i ferd med å finne veien til en skriveform som var autentisk for meg. Men først måtte jeg fullføre min doktorgrad om Henry James og være stipendiat med undervisningsplikt. Samtidig skrev jeg de første novellene, og den første romanen, som var genuint meg. Dette var en tid med masse energi og begeistring. Det var så frigjørende og spennende å være i stand til å feste levende historier og levende setninger på papiret. Men selvsagt visste jeg fortsatt ikke om noen andre ville like det jeg holdt på med. Så det var forbløffende og en stor glede da jeg fikk min første bok utgitt i en alder av 46 år, etter alle disse strevsomme årene.

Hvordan har du opplevd at alt har gått din vei etter gjennombruddet? Du er blitt nedlesset av gode kritikker, er oversatt til en rekke språk og er nå regnet som en av Storbritannias fremste samtidsforfattere. Det må ha vært litt av en reise?
– Jeg har alltid følt, selv da jeg mislyktes, at det å skrive skjønnlitteratur var det eneste som passet med min følsomhet, med måten jeg oppfattet verden på og hvordan jeg forholdt meg til den. Årene siden gjennombruddet, mens jeg langsomt bygget opp en skare av lesere, først på hjemmemarkedet og i USA, og etter hvert nå så langt som til Norge, har brakt med seg tilfredsstillelse og lykke over å gjøre den jobben som er riktig. Å skrive er arbeidet som kommer naturlig for meg. Etter at min første bok ble utgitt, har jeg vært i stand til å tilbringe dagene på den måten jeg liker best. Det er et stort privilegium.

Ditt litterære univers har fått merkelappen «fiksjon fra hjemmesfæren» fordi dine fortellinger er basert på vanlige liv og vanlige mennesker. Er det en beskrivelse du er komfortabel med?
– Bortsett fra at det ikke finnes noe eller noen som er «vanlig», stemmer merkelappen bra. Den type realistisk fiksjon som jeg skriver, er best på de små tingene i hverdagen, og gir en nøyaktig beskrivelse av øyeblikkene som beveger seg forover og bakover i historien. Hvis du ser inn i dem på riktig måte, er ingenting mer mystisk og bevegende enn de indre livene til vanlige mennesker, og de skjebner som livet kaster dem inn i. Jeg håper at mine lesere opplever mine karakterer som levende for dem, at de er like sammensatte og motsetningsfulle som mennesker i det virkelige liv.

Hva var ideen bak «Søsken»?
– Å samle fire middelaldrende søsken i et hus på landet som engang tilhørte deres besteforeldre, er nok ganske typisk for meg og mitt forfatterskap. Et hus kjennes for meg som metafor for en familie. Det er spennende å utforske hva som har skjedd bak lukkede dører og som avsløres når de åpnes. En familie som gjenforenes, er et perfekt utgangspunkt for å røre opp for lengst begravde hemmeligheter i livets smeltedigel. Våre søsken vet så mye, ja altfor mye, om hva som befinner seg under overflaten i den voksne personen vi er blitt. De resulterende krangler og forsoning, anstrengelser og feilgrep, gir et perfekt materiale for historiefortelling.

Er noe av fortellingen basert på egne erfaringer eller er det ren fiksjon?
– Vi har også et lite hus på landet som jeg arvet etter mine foreldre, men det er ikke en gammel prestegård og en slik vakker eiendom som jeg har diktet opp i romanen. Noe av det beste med å skrive er jo at du kan finne opp spennende steder hvor du aldri har vært. Det var interessant å skrive om landskapet og livet på landet. Jeg er et bymenneske, og skriver stort sett fra byer, men jeg nøt forsøket på å fange skjønnheten i et spesielt område vest i England. Jeg kunne ikke skrive en roman om livet på landet fordi jeg ikke kjenner det fra innsiden, men det kjentes komfortabelt å la det handle om byboere som en periode befant seg på landet.

Romanen handler ikke bare om sommerukene på landet, men gir også tilbakeblikk til søsknenes oppvekst. Det er vel en grunn til at også den utspiller seg i den gamle prestegården?
– Det tok faktisk lang tid i skriveprosessen før jeg innså at det var uunngåelig ikke å dra historien tilbake i tid. I midtdelen av boken beveger jeg meg rundt 35 år tilbake i tid. Jeg opplevde at romanen ble rikere da. For meg ble det en betydelig glede å ta disse fire tilbake til barndommen og hvordan den formet dem som mennesker. Deres mor, Jill, med sin intelligens og sin misnøye med moderskapet og ekteskapet, viste seg å være den mest kraftfulle karakteren i boken. Jill var utdannet innen klassiske språk, men hennes karriere måtte vike for en ektemann som levde som hippie og stadig på farten – og evig utro. Jeg kan ikke forestille meg hvordan jeg kunne tenke på å skrive historien uten henne.

Betyr det at du i Jills skjebne har skrevet inn ditt eget forhold til feminisme?
– Jeg skriver mye om kvinners streben etter å forene sine ulike roller, som de som holder hjemmet sammen, og som samtidig har en betydelig intellektuell kapasitet. Jeg håper at leserne oppfatter meg som en feministisk forfatter, men romanen er ikke ment som noe innlegg i kjønnsrolledebatten. Jeg skriver om kampen mellom kvinner og menn som spiller ut sine roller og strever etter å finne lykke. Dette er en av de fundamentale historiene som har beveget seg gjennom århundrer i ulike former, men alltid er rik og alltid engasjerende.

De tre søstrene er svært forskjellige. Er du selv modell for en av dem?
– Egentlig er ingen av dem særlig lik meg. Jeg skaper sjelden karakterer som representerer meg, men holder meg flytende over deres verden, og deler fliker av dem alle. Like fullt smugler jeg inn fragmenter og spor av mine egne erfaringer og følelser overalt, og også erfaringen og følelser lånt fra andre mennesker. Romanforfatteren har en rikholdig sekk med filler for hånden. Den er stappfull av avrevne biter av liv som en dag kan bli nyttige i en roman. Du trenger ingen grad i psykologi for å bli en nærgående forfatter. Du trenger bare nysgjerrighet og appetitt etter å observere og høre om livene rundt deg.