Opplev det norske Storbritannia

Med flagrende sommerhår under hjelmen kommer den tv-kjente NRK-journalisten syklende til vårt avtalte møte. Hun lener sykkelen til stativet utenfor kafeen. Den låses fast, men nøkkelen blir stående igjen. Den distraksjonen oppdager hun først etter i tre kvarter å ha ruslet rundt med fotograf Svein og det er tid for kaffe. Lykkelig over ikke å være en sykkel fattigere napper hun til seg nøkkelen, velger et bord i skyggen og bestiller melkekaffe og isvann. Ingen ville mistenke den på tv så ryddige reporteren å svime med nøkler. Kanskje skyldes det at tiden er knapp. 

Neste post på programmet er et møte med den amerikanske ambassaderåden i forbindelse med høstens presidentvalg. Likevel kikker hun ikke på klokken, men forteller ivrig og litt springende om boken som på samtalens tidspunkt bare foreligger som en utskrevet PDF. 

Journalisten som har flere direktesendte tv-sendinger bak seg enn hun er i nærheten av å kunne telle, innrømmer at hun er både spent og nervøs foran debuten som forfatter: 

– «Norbritannia» er en ganske personlig reise gjennom mye av det jeg har sett, lært og opplevd i mine mange år som anglofil. Det var rett og slett interessen for Storbritannia som gjorde at jeg ble journalist. Det hele startet sommeren 1981. Med en mor som jobbet i reisebyrået Tjæreborg hadde 11-årige Gry allerede mange utenlandsferier bak seg, men den seks uker lange reisen til England ble eventyret som skulle sette varige spor. Første etappe var bilferge fra Gøteborg til Harwich, og første stopp var tre uker i London-området. Deretter bilte de rundt i landet, fra Yorkshire i nord til badebyen Bournemouth i sør. De fikk også med seg noen dager på kanalbåt. 

Gry satt i baksetet med store øyne, og kan oppgi mange grunner til at hun allerede som barn ble så fascinert av England, men den viktigste var kanskje ei jevnaldrende jente med navn Jill. Henne ble hun kjent med da familien oppholdt seg i landsbyen Winchmore Hill nordvest for London. Jill hadde egen hest og var like hestegal som Gry. 

– Dette vennskapet ble nok helt spesielt fordi jeg såvidt hadde begynt å snakke engelsk. Å kommunisere på et fremmedspråk var litt magisk for meg. Jill og jeg fortsatte som brevvenner i mange år. Jeg så henne igjen da jeg noen år senere var på sommerskole i Oxford. Helt siden den første turen visste Gry at hun både ville og måtte oppholde seg i England over tid for å lære landet å kjenne. For hvert besøk gjennom ungdomstiden ble både lengsel og nysgjerrighet styrket. Hun følte seg rett og slett hjemme i det mangfoldige i øyriket, og lot seg fascinere av alt fra historie og arkitektur til natur og folkeliv. Britenes naturlige åpenhet var et trekk Gry merket seg tidlig i tenårene. 

– Briter er generelt enkle å komme i kontakt med. Dumper du ned på en pubkrakk kommer du ganske snart i prat med sidemannen. Å snakke med dem som bor i området, kan ofte gjøre besøket mer spennende, forteller Gry. Rett etter videregående dro hun til London for å gå på dramaskole. Den andre ungdomsdrømmen var nemlig å bli skuespiller, men hun ga opp etter noen runder med forsøk. 

Derimot ga hun ikke opp drømmen om å studere i England. Etter et år med litteraturvitenskap ved universitet i Bergen, oppdaget hun at et år med journaliststudier i Darlington kunne inngå som et grunnfag i en cand. mag-grad. Slik ble yrkeskarrieren staket ut. 

Siden 1993 har hun vært fast ansatt i ulike avdelinger i NRK. I 2010 fikk hun drømmejobben som NRKs korrespondent i London, tok med seg mann og tre skolebarn og tilbrakte tre år i den pulserende byen. Blant mange nye impulser og ny kunnskap, ga oppholdet henne nye perspektiver på forholdet mellom Storbritannia og Norge. Dette ble også spiren til bokprosjektet som nettopp er lansert.

– Storbritannia har vært en global maktfaktor som på imperietidens høyde styrte en fjerdedel av verdens befolkning. I det perspektivet føles Norge som en litt betydningsløs nabo. Men både norske og britiske politikere snakker om det gode og historiske forholdet mellom våre to land, og jeg ville finne ut om Norge og nordmenn har satt spor etter seg i Storbritannia. Og ja, jeg fant Norbritannia, sier Gry entusiastisk. Gradvis skjønte Gry at det lå stoff til en hel bok rundt de mange trådene som binder Norge og Storbritannia sammen. Hun fant ut at hun ville gjøre et dypdykk i nordmenns påvirkning av den mektige naboen på den andre siden av Nordsjøen, fra vikingenes herjinger og senere bosetting, til dagens tette energisamarbeid. Gjennom fjoråret tok hun ferier og permisjon og trålet øyriket på kryss og tvers. Det er denne reisen hun tar leserne med på i «Norbritannia», en bok hvor selv den mest beleste og bereiste anglofile vil finne ny kunnskap og innsikt. 

Les også: Dette må du oppleve i Stockholm

I vår samtale fikk vi tid til å snakke om tre av de mest innlysende temaene. 

1. Kongefamilien

Grys første opphold i England, sommeren 1981, falt også sammen med det storstilte bryllupet mellom Diana og Charles den 29. juli. Som hun forteller: – Det forestående bryllupet preget en stor del av denne ferien. Det var bilder og suvenirer av de to overalt. Litt på fleip kjøpte mine foreldre noen slike, og vi var omgitt av Charles og Diana der vi så overføringen av vielsen på tv. Ingen skal påstå at Gry ble hekta på prinsessenytt etter dette, men det gikk opp for henne at Lady Diana nå giftet seg inn i en familie med forgreininger til det norske kongehuset. 

– Da danske prins Carl etter folkeavstemning i 1905 takket ja til å bli Norges konge etter unionsoppløsningen med Sverige, var han allerede gift med den britiske prinsessen Maud. Enebarnet Alexander av Danmark var to år da den lille familien flyttet til Norge. Der fikk han navnet Olav. Maud var en britisk overklassekvinne som aldri fant seg helt til rette i Norge, forteller Gry. 

– For å forstå hva hun lengtet slik etter, ville jeg finne dronning Mauds tilholdssted på den engelske landsbygda. Det ble en interessant jakt. I bryllupsgave fra faren, den senere Edvard VII av Storbritannia, fikk Maud herskapsvillaen Appelton House. Den lå på hans egen eiendom Sandringham House i Norfolk. Villaen var ment å være et sted hvor hun kunne bo når hun besøkte hjemlandet. Dronning Maud kom til å tilbringe mye tid i Appelton House, fortsetter Gry. 

– Prins Olav vokste delvis opp der, og etter hvert var hun der så å si halve året. Dette var noe som mange nordmenn reagerte på. Gry forteller videre at Appelton House ble revet på 1980-tallet. I dag står bare en portnerbolig tilbake. Det som engang var en hage, er gjengrodd av skog. Gjennom generasjoners gang er kongefamiliens tilknytning til sine britiske aner blitt vannet ut. Men som hun legger til: – Kong Harald holder fortsatt kontakten gjennom årlige jaktturer til Skottland. 

2. Fotball

Bare Irland har flere fotballturister til Storbritannia enn Norge. I fotballkapittelet forklarer Gry det med Tippekampens inntreden i norske hjem. At så mange nordmenn er hekta på engelsk fotball har utvilsomt med Tippekampen å gjøre, forklarer hun. – Den første ble vist i 1969. Dette var i en tid da Norge bare hadde én tv-kanal, og engelsk fotball samlet det norske folk foran skjermene i timene frem til Barne-tv tok over.

Selv er ikke Gry videre opptatt av fotball som sport, men desto mer fascinert av det folkelige som utspiller seg i forbindelse med kampene. – Det er fascinerende å observere den lidenskapen folk har til sin fotballklubb. Og nordmenn synes å ha en minst like sterk tilknytning til sin engelske klubb og den byen den ligger i, som til sin lokale klubb på hjemstedet i Norge. Derfor liker jeg meg på kamp, på stadion eller på fotballpub. Men jeg er nok like opptatt av folka rundt meg som av det som skjer på banen, smiler Gry. 

3. Krigen. 

– De fleste nordmenn over en viss alder kjenner til Norges avhengighet av Storbritannia under andre verdenskrig. Regjeringen flyktet dit etter tyskernes angrep, og Linge-soldatene, som gjennom krigen utførte flere sabotasjeaksjoner mot tyskerne, ble utdannet der. Fra Shetland gikk fiskeskøytene nærmest i skytteltrafikk for å redde nordmenn på flukt. Mange mistet livet på disse farefulle overfartene. Gry har på sin reise vært mest opptatt av de ukjente og menneskelige historiene som fulgte i kjølvannet av krigen. – Det var sterkt å møte såpass mange som fortsatt er preget av krigen enda det er 75 år siden den tok slutt. Minner, savn og fortellinger henger igjen i mange lokalsamfunn, særlig i Skottland. Særlig er Scalloway preget av virksomheten til Shetlandsgjengen. Mange av de norske flyktningene fant nye kjærester på De britiske øyer. Fortsatt er det etterkommere på begge sider av Nordsjøen som leter etter sitt opphav. Det var også opprørende å møte folk som fortalte hvor vanskelig det var for mange englandsfarere å komme tilbake til Norge etter krigen. Mange ble dårlig mottatt fordi oppfatningen var at de hadde levd det gode liv på øyene i Nordsjøen, mens nordmenn i Norge led under krigen. Nå vet vi jo at de ikke var på ferietur, men tvert imot gjorde en betydelig innsats for et okkupert hjemland. 

Les også: 13 grunner til å dra til Barcelona