Therese Tungen skriver om fortidens spøkelser: – Det fortrengte må opp i lyset

«Den andre sida av elva» av Therese Tungen

Selv om «Den andre sida av elva» er Therese Tungens romandebut, har hun solid ballast som forfatter. Sekken inneholder to novellesamlinger som ble belønnet med både litterære priser og velvillige omtaler. Mest inntrykk gjorde likevel den selvbiografiske «Snu deg. Edvins bok». Den kom ut våren 2022 og handler om den overvel- dende og brutale sorgen etter å ha mistet et barn. Edvin skulle snart fylle sju år den sommeren han døde av hjerneblødning.

Med Edvins død ble både livet og forfatterskapet brutalt penset inn på et uopptråkket spor.

Samtalen over kaffekoppen i kafeen på Deichmann i Bjørvika skal dreie seg rundt hennes ferske roman, «Den andre sida av elva», men for Therese er det naturlig å hente frem den anerkjente danske forfatteren Naja Marie Aidt, som også mistet en sønn på brutalt vis.

Etter at hun i 2017 skrev en meget personlig bok om sønnens død, tok det sju år før hun ga ut en ny roman – «Øvelser i mørket». Forfatterkollega Therese forteller at hun hadde ventet spent på om det ville komme en ny bok:

– Naja Marie Aidt er en forfatter jeg ser opp til. På en måte strekker jeg hånden litt etter henne. Mens boken om sønnens død er en biografisk historie, viser hun i «Øvelser i mørket» at det er mulig å bruke sine egne erfaringer med sorg og traumer til å lage en veldig god skjønnlitterær fortelling. Hun gjør det så fint. Å lese den boken var både inspirerende og litt terapeutisk. Det gjorde det enklere for meg å begynne å skrive igjen etter Edvin.

Også «Den andre sida av elva» er fri diktning.

Da hovedpersonen Karnanne får en mistanke om at ektemannen Knut er utro, pakker hun kofferten for å sette seg på toget til hjembygda i Gudbrandsdalen. Påskuddet er noen bortgjemte papirer som har dukket opp etter en lokal folkeminnesamler. Disse kan bidra til at hun kan gjenoppta arbeidet med sin mastergrad om gamle myter og sagn. Innerst inne aner hun at det er det nåværende livet i Oslo hun vil bort fra. Både ekteskapet og jobben på biblioteket driftes av gammel vane og økende misnøye. Like fullt er hun ikke forberedt på hva som vil møte henne i hjembygda.

Med hjemkomsten følger en serie rystende konfrontasjoner med spøkelser fra fortiden.

Var ideen til «Den andre sida av elva» noe som utviklet seg over tid eller bare kom ramlende ned i hodet ditt?
– Tanken på å skrive en roman fra Gudbrandsdalen har vært der lenge, iallfall siden jeg gikk på Aschehougs forfatterskole i 2013. Det året skrev jeg novellen «Flaumen», med handling fra New Orleans. Det var læreren som mente jeg kunne gjøre om New Orleans til Gudbrandsdalen. Da klikket mye på plass for meg, og etter det har jeg brukt mitt eget hjemlandskap mer og mer i skri- vingen. Etter to novellesamlinger var jeg klar til å sette i gang med et romanprosjekt fra dalen Jeg kunne jo mye om livet i et lite bygdesamfunn. Jeg så for meg en dame på min alder som hovedperson. Jeg ville også ha med noe av det folketroen mente skjulte seg i fjell og berg. De mange historiene om folk som er blitt bergtatt, har alltid fascinert meg Så døde Edvin. Jeg la prosjektet til side og skrev i stedet en bok om den sorgen vi var midt oppe i.

Var det vanskelig å skrive i en slik tilstand?
– Vi fikk et nytt barn i 2022. Da det nærmet seg slutten av fødselspermisjonen kjente jeg at jeg for første gang siden Edvin døde, hadde lyst til å skrive fiksjon igjen. Jeg bestemte meg for å si opp jobben som forlagsredaktør i Samlaget for å være forfatter på heltid. Jeg kom inn i en skikkelig flyt, og har aldri opplevd noe lignende. Det var som å skru av et lokk, det virkelig boblet. Likevel tok det meg nesten tre år å få romanen ferdig. Jeg måtte kaste mye og gjøre mange endringer underveis. Jeg skriver nærmest setning for setning og planlegger svært lite. Da blir det å skrive en omfattende roman med et krimplott en betydelig utfordring.

Var det meningen fra starten av at dette skulle bli en slags krimbok?
– Jeg visste ganske tidlig at det var ei ung jente som hadde dødd i elva. Alicia var storesøsteren til Karnanne. I starten var jeg motvillig til å gå inn i et krimplott. Jeg er ikke glad i krim selv, og jeg hadde ikke lyst til å beskrive det groteske og uhyggelige rundt et drap. Men gradvis gikk det opp for meg at Alicias død kanskje ikke var en ulykke. Politiet avsluttet etterforskningen i raskeste laget. Og når Karnanne satte i gang sin egen private etterforskning, ble det likevel litt krim. Karnanne var 16 år da søsteren døde, og opplevde at sorgen rev familien i stykker. Faren drakk tett, og foreldrene ble skilt. Lillebroren er bitter på dem alle, ikke minst Karnanne som bare dro sin vei.

Sorgens natur er et gjennomgående tema i «Den andre sida av elva». Hvorfor har du valgt å gi det så stor plass?
– Sorg er jo en stor del av livet vårt. Jeg er opptatt av å skrive om noe som føles viktig – og sant. Da jeg startet på romanen, var mitt eget tap så tett på, og så nytt. Jeg vet jo ikke hvordan det er å ha en sorg som er tretti år gammel. Karnannes sorg er dessuten ganske uforløst og fortrengt. Jeg følte likevel at jeg kunne bruke mitt eget stoff, at jeg kunne skrive om sorg med større tyngde enn jeg ellers kunne gjort. Samtidig har jeg jo aldri mistet en søster, og lurte på hvordan jeg kunne skildre det på en troverdig måte. Jeg kjenner flere som har mistet søsken i oppveksten. Særlig to av dem snakket jeg med flere ganger underveis og fikk dem til å lese manuset mitt. Det gjorde meg tryggere å vite at de opplevde teksten som troverdig.

Karnanne har ikke bare sorgen over søsteren i bagasjen, men også et annet traume som ble skjøvet til side fordi søsterens død var så mye større. Det avdekkes også gradvis etter hjemkomsten?
– Jeg synes det er interessant hvordan hendelser endrer seg over tid: Handlinger som kunne bli møtt med skuldertrekk eller taushet på 1990-tallet, blir betraktet som alvorlige overgrep i dag. Jeg tror mange kvinner – og menn – har opplevd å se på sin egen ungdomstid mange år senere og tenke: hva i alle dager var det folk holdt på med?

Det er ikke bare landskapet du gir bred plass i romanen, du går også tett inn på det lille lokalsamfunnet Tverrbygda. Er det hjembygda Kvam som er modellen?
– Både og. Jeg ser for meg landskapet rundt Kvam når jeg skriver, og mange vil kanskje kjenne igjen noe av humoren og talemåten, men jeg har dratt til og gjort Gudbrandsdalen litt vill vest-aktig. Navnet Tverrbygda har jeg brukt fordi det passer til det litt trassige lynnet til bygdefolket jeg skriver om.

Mye handler også om hvordan sladderen sprer seg som ild i tørt gress i den vesle bygda. Er det fortsatt slik?
– Jeg syntes det var spennende å skrive frem bygda som en kollektiv fortellerstemme, som koret i en gresk tragedie, som kommenterer og vurderer handlingene til hovedaktørene. Koret er flerstemt, det finnes ondsinnet og nysgjerrig sladder, men også omsorg og folkelig visdom.

Du har bodd i Oslo i mer enn 20 år, men føler deg fortsatt som kvamvær?
– Som det sies i boken: Du kan ta jenta ut av bygda, men ikke bygda ut av jenta. Vi drar til Kvam i nesten alle ferier, for å være på hytta på Kvamsfjellet. Samtidig ser jeg jo bygda fra utsiden, jeg er en som kommer på besøk, og er kanskje ikke fullt og helt hverken det ene eller det andre lenger, kvamvær eller Oslo-boer. Men jeg holder på dialekten etter beste evne. Det var også en fordel da jeg skulle fange bygdemålet og måten folk snakker på i boken.