«Det er ingen grunn til å være pessimistisk med tanke på dagens generasjon av unge kvinner»

Rachel Cusk "Parade"

Da Rachel Cusk på sensommeren lanserte sin siste roman «Parade» i norsk oversettelse, ble arrangementet lagt til Universitets aula i Oslo. Litteraturhusets saler ble for små til å huse den enorme pågangen. Flere engasjerte lesere ønsket å få møte forfatteren som får anmeldere til å hente frem superlativer som «litterær magi».

Vårt to til én-møte i forlaget Gyldendals lokaler starter med at hun vrir seg litt utålmodig i møte med fotografen. Selv om det å bli tatt bilder av er en del av lanseringsjobben, har hun aldri vennet seg til å være fotoobjekt. For journalisten gjelder det å ha forberedt seg grundig, og ha presise spørsmål klare. Da blir samtalen både vennlig og til dels munter. Hun deler villig sin oppfatning av hvorfor hennes siste roman både er rost opp i skyene, men også hevdes å påføre sine lesere i en smule frustrasjon og forvirring. Med romanens brått skiftende perspektiver etterlates leseren i undring om hvem som egentlig er fortelleren, og hvor han eller hun befinner seg i tid og sted. Men før det en kortfattet vaskeseddel til en bok med fire kapitler som tilsynelatende ikke henger sammen. De bærer titlene «Stuntmannen», «Dykkeren», «Jordmoren» og «Spionen». I det første kapittelet møter vi kunstneren G som gjør stor suksess med å male halvpornografiske bilder av sin kone opp ned. I det neste kapittelet er maleren G en kvinne som holder til i et atelier i en noe beryktet bydel i London. Samme kunstner opptrer også i det tredje kapittelet, mens G i «Spionen» er filmskaper.

Hvorfor valgte du å bygge opp denne romanen som en litterær mosaikk?
– I mitt arbeid har jeg i økende grad forsøkt å komme bort fra konvensjonell fortellerteknikk. Ambisjonen i «Parade» var å finne en fortellerstil som var mindre beskrivende enn det som er vanlig i det meste av skjønnlitteraturen. I denne prosessen ble jeg mer og mer interessert i bildekunstens fortrinn over den beskrivende teksten. Jeg tenkte mye på hvordan bilder påvirker, og hvordan jeg kunne få min skriving til å fungere mer som et bildespråk. Bilder tiltrekker seg oppmerksomhet fordi de ikke forklarer seg selv. Personene som ser på dem, beveger seg inn i deres mysterium og stillhet. Der kan de finne speilbilder av seg selv som er forbundet med egne livserfaringer. Når vi ser på et maleri, vet vi at noen malte det, men maleren selv er ikke til stede i bildet. Det er derimot forfatterstemmen i en skreven tekst. Håpet med «Parade» er at disse oppdiktede kunstnerbiografiene gir form og rom til å gjenfinne personlige erfaringer som ikke uten videre føyer seg inn i de vanlige historiene fra livet. Å lese denne boken kan oppleves som å gå inn i et billedgalleri. Hvilke deler av teksten som gir resonans hos den som titter – og føler – vil variere fra individ til individ

Etter at du skrev Omriss-trilogien blir det sagt om deg nettopp at du har omdefinert skjønnlitteraturen. Er dette noe du bevisst har jobbet for?
– Min skrivestil har gradvis endret seg underveis. Drivkraften har vært å sette skriving som medium på prøve. Hvis min måte å skrive på gir resonans hos de menneskene som leser, tror jeg det skyldes at de har tilsvarende historier. Dette sier faktisk noe om språkets makt og evne til å trykke på skjulte knapper.

Du har et finslipt språk hvor ikke et ord er kommet tilfeldig og av seg selv. Språket er ditt viktigste redskap?
– Ja, og mer enn det. Jeg er også opptatt av språk som moralsk system, hvordan det tolkes er individuelt og vil alltid henge sammen med leserens oppfatning av virkeligheten. Når noen deler av mitt forfatterskap blir sterkt kritisert og andre bøker satt pris på, tenker jeg at midt i dette finnes det lesere som gleder seg over begge grunnen til at jeg ikke stoler på kritikk og aldri leser anmeldelser. Det jeg skriver, kjennes til enhver tid riktig for meg. Uansett skrivestil kretser bøkene dine rundt temaer som moderskap, kløften mellom kvinner og menn, død og vold – både privat og i samfunnet og gamle foreldre.

Hvorfor er disse temaene så viktige for deg?
– Uten tvil er dette de viktigste temaene gjennom hele livsløpet. Det er derfor jeg for eksempel ikke kan skrive alt om moderskap i en bok. Hvordan det oppleves å være mor vil skifte i løpet av livet, og er på ingen måte statisk. Forholdet til ens egen rolle, og til barna utvikler seg. Man vil aldri slutte å tenke på – og snakke om – de mest sentrale elementene i menneskelivet.

At foreldres død kan oppleves som en frigjøring, er også et tema som gjentas i «Parade». Kan du utdype dette?
– De fleste mennesker opplever at en viktig forelder sitter på nøkkelen til både ens egen og barnas livshistorie. Virkelighetsoppfatningen stammer fra denne forelderen. Når dette mennesket dør, tar hun eller han med seg den illusjonen som forholdet gjerne er bygget på. Få familiehistorier er bygget på ærlighet. Døden kan oppleves som frihet og mulighet til å skape sin egen fortelling. Forhåpentlig vil barnet da komme nærmere sannheten både om oppveksten og familierelasjonen i voksenlivet.

Feminisme går som en rød tråd gjennom ditt forfatterskap. Hvordan står det til med kvinners kår i dag, etter din oppfatning?
– En av tingene som interesserer meg ved min generasjon, er at så mange kvinner på min alder har eller hadde mødre hvis liv var fullstendig forskjellig fra vårt. Vi har derimot døtre som har liv mer likt vårt. Dette er en utvikling som har vært banebrytende, og mange forfattere har skrevet romaner om dette skiftet. Jeg er ikke sikker på om kvinners situasjon vil være like interessant for neste generasjon av kvinnelige forfattere.

«Tradwives» er blitt et fenomen og er kvinner som velger å gå tilbake til husmorrollen og bli forsørget av sine partnere. Er dette et tilbakeskritt for kvinners likestilling?
– Det er ingen grunn til å være pessimistisk med tanke på dagens generasjon av unge kvinner. Enhver form for utvikling er som en bølgebevegelse. Bølger går fremover, så litt tilbake, beveger seg lenger forover før de går tilbake, og så videre. Det er absolutt forståelig at mange unge trenger å svinge pendelen i motsatt retning av sine foreldre. Dagens «tradwife»-trend kunne forutsees. Mange barn følte at de ble oversett av foreldre som strebet etter frihet og likhet. Jeg tenker at dette er en meget naturlig utvikling. Det kan virke som et tilbakeslag, men er også forståelig. Kvinner har til alle tider snakket om hvor vidunderlig det er å få barn og hvor høyt de elsker barna sine. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skulle forvente at unge kvinner i dag også sier det.

I 2001 utga du sakprosaboken «A Life’s Work: On Becoming a Mother», hvor du tar for deg den utmattende delen av moderskapet. Boken førte til en opphetet debatt, og du ble skånselsløst utskjelt. Gikk det inn på deg?
– Ja, det var strevsomt. Hva folk tydeligvis ikke forstår om bøker, er at hvis du ikke liker en bok, trenger du ikke lese den, bare kaste den til side. Man må anstrenge seg ganske mye for å lese en bok. Hvis du ikke liker noe, er det bare å ignorere og heller lese noe du liker. Mye av kritikken mot «On Becoming a Mother» gikk på at noe av det jeg skrev om moderskapet, berørte et tabu vi ikke skal røre ved. Mange av de som kritiserte boken, hadde neppe lest den, men benyttet anledningen til å si noe negativt. Jeg hadde tydeligvis truffet en nerve. Selv om spetakkelet var opprørende og sårende for meg, sa det også mye om de menneskene som kritiserte. «Man vil aldri slutte å tenke på – og snakke om – de mest sentrale elementene i menneskelivet»

Noen år senere gikk du tilbake til å skrive skjønnlitteratur. Med Omriss-trilogien tok du spranget fra utskjelt feminist til å bli en litterær og prisbelønt stjerne. Det må ha vært en god opplevelse?
– For å være ærlig har jeg ikke tenkt mye over det. Jeg har innprentet meg selv at jeg ikke må bry meg om hva folk sier, og om det jeg gjør er bra eller dårlig. For meg er det viktig å beskrive livet slik jeg ser det.

Visste du alltid at du ønsket å bli forfatter?
– I oppveksten ante jeg ikke engang at det var mulig å bli forfatter, at det var en jobb. Først som ung voksen startet suget etter å lese. Da startet jeg også å skrive. Nå for tiden leser jeg mindre – eller annerledes. Etter at vi flyttet til Frankrike for tre år siden, leser jeg bare på fransk. Det er mer interessant fordi det er vanskelig for meg.

Hva var årsaken til at du flyttet til Paris?
– Brexit! Min mann og jeg ønsket å forbli europeere. Vi er heldige i den forstand at våre barn var gamle nok til at vi kunne gjøre dette uten å forstyrre deres liv. Min eldste datter bor i USA, og den yngste tar nå sin master i München. Brexit har vært den store tragedien for Storbritannia, og vil fortsette å være det i lang tid fremover. Kanskje vil unionen gå i oppløsning. Nord-Irland vil igjen bli en del av EU, og ønsker å bli gjenforent med Irland. Skottene ønsker selvstendighet, for så å melde seg inn i EU. Selv føler jeg meg heldig. Noen ganger kjenner man på den sosiale uroen ved å være kunstner uten sosialt sikkerhetsnett. Til gjengjeld har vi friheten. Min mann og jeg hadde ingen kontorjobber som måtte sies opp. Vi var i stand til å pakke sakene våre og flytte. Det var utvilsomt et riktig valg. Jeg elsker Frankrike, og aller mest Paris.