"Mine bøker er ikke thrillere i tradisjonell forstand. Jeg er opptatt av psykologisk krim fremfor politikrim"

Ikke bare er den psykologiske thrilleren som snøres sammen rundt en mor fra Sandefjord og hennes hemmeligheter, utgitt i norsk språkdrakt (oversatt av Alex selv), den er allerede filmet som tv-serie av Disney+. I løpet av vinteren 2025 vil den kunne strømmes i mer enn 100 land. Hvordan en slik formidabel suksess oppleves av trebarnsmammaen som i offisielle dokumenter bærer navnet Alexandra Bockfeldt Dahl, skal vi komme tilbake til litt senere – i samtalen som naturlig nok finner sted i Sandefjord. Hit flyttet Alex, hennes britiske kjæreste og to barn fra et tidligere forhold i 2015. Å velge den forhenværende hvalfangst- byen som alternativ til Oslo, var relativt tilfeldig, men ikke helt. Hun oppsummerer:

– Vi ønsket oss et hus med god plass, og helst nær sjøen. Fordi familien noen somre leide en hytte i Ula i min oppvekst, kjente jeg Sandefjord godt, og syntes byen var – og er – hyggelig. Siden jeg reiser mye, er det også greit å ha Torp lufthavn en kort kjøretur unna.

Kaffen bestiller vi i en restaurant på havna. Selv om Alex Dahl kan leve et tilbaketrukket liv i den passe store byen, vekker hun såpass nysgjerrighet at kelneren kommer bort og spør hvem hun er, når hun noen minutter stikker av for å trekke lapp på parkeringsautomaten. Han understreker at han spør på vegne de noe støyende lunsjgjestene ved nabobordet.

At Sandefjord ble åstedet for hennes gjennombruddsroman «The Boy at the Door» er derimot ingen tilfeldighet. Ideen fikk hun nettopp en kveld hun gikk langshavna og så opp på de fine husene som reiser seg opp fra strandkanten på den andre siden av bukta.

– Jeg tenkte på at det finnes så mange populære bøker som handler om mennesker som er savnet. Hva om en liten gutt plutselig bare dukket opp? Hva om jeg lot det skje i Sandefjord? En by som er så hyggelig med sine pene hus og fine biler parkert i oppkjørselen. Det må jo være noe skikkelig dritt under overflaten her også? Med disse tankene i hodet nærmest løp jeg hjem, og skrev de tre første kapitlene i boken samme ettermiddag. Da visste jeg at jeg hadde utgangspunktet for en roman som føltesriktig. Det tok meg bare få måneder å skrive manuset ferdig.

Utkastet sendte hun til fire velrenommerte agenter i London, og legger ikke skjul på at hun opplevde det som dristig. I løpet av de siste tre årene hadde hun sendt manus til minst 100 britiske agenter, uten å få napp. Denne gangen svarte tre av de fire i løpet av 24 timer, og ba om å få se hele boken.

– Jeg skjønte at dette var et vendepunkt i min forfatterkarriere. Det gikk opp for meg at dette manuset satt på en annen måte enn det jeg hadde levert tidligere. Jeg signerte kontrakt med agenten som jeg lenge hadde håpet å få jobbe med. Vi hadde et nært samarbeid til hun gikk av med pensjon.

Om dette samarbeidet skal det sies at agenten sørget for å få boken utgitt på det prestisjetunge forlaget Penguin Random House. Den toppet snart listen over de mest solgte e-bøkene i England. Sunday

Times kåret den til en av de beste krimbøkene i 2018. «The Boy at the Door» er foreløpig oversatt til 10 språk, men ennå ikke til norsk.

FØR VI GÅR VIDERE med fortellingen om Oslo-jenta som ble internasjonal suksessforfatter, må vi vite mer om hennes bakgrunn. At engelsk er hennes morsmål skyldes at hun vokste opp i en tokulturell familie. Hennes mormor, den ikke ukjente barnebokforfatteren Kari B. Svendsen, utvandret til USA som ganske ung, ble amerikansk statsborger og giftet seg med en amerikaner. Alexandras mamma ble født i USA, men flyttet til Norge i oppveksten. Da Alexandra vokste opp, var hjemmespråket fortsatt engelsk, og hun gikk på den internasjonale skolen i Oslo. Hennes muntlige norsk er striglet og sobert riksmål, og røper en oppvekst i den «peneste» bydelen på Oslo Vest.

Der følte hun seg ikke hjemme. Ikke oppsøkte hun andre bydeler i Oslo heller. Hun har knapt vært utenfor den vestlige bykjernen. Som voksen har hun derimot gjort seg godt kjent i hovedstaden, og opplever at den har svært mye å by på.

– Jeg opplevde Oslo-miljøet jeg vokste opp i, som ganske snevert og konformt, der det var en streng mal for hvordan man er, og hva man skal bli. Det var nok grunnen til at jeg identifiserte meg med min amerikanske familie. Jeg kjente på annerledesheten, selv om jeg snakket som mine jevnaldrende og så ut som dem. Å vokse opp i en flerkulturell familie har både fordeler og ulemper. For meg var det en utfordring å finne min egen identitet.Lenge ønsket jeg å være «hun amerikanske», og lengtet desperat etter å komme meg til utlandet.

Et heller mislykket forsøk på å bli fotomodell skal i denne sammenhengen forbigås i taushet. Etter å ha tatt eksamener i russisk, tysk og internasjonale studier ved universitetet i Oslo og Moskva, gikk turen til England, Bath og en mastergrad i kreativ skriving. Der fant hun både seg selv og de menneskene hun lette etter.

– I Bath var jeg plutselig omgitt av mennesker som brant veldig for skriving. Jeg var ikke lenger hun sære med forfatterdrømmer. Omgitt av denne gjengen innså jeg at det ikke handlet så mye om å være norsk eller amerikansk, men om å finne mine folk.

– Når bestemte du å velge thriller som din sjanger?

– Mine bøker er ikke thrillere i tradisjonell forstand. Jeg er opptatt av psykologisk krim fremfor politikrim. At jeg slo inn på den veien var også tilfeldig. Hovedkurset i mastergraden var romanskriving, med flere supplerende workshops i ulike sjangre. Jeg hadde meldt meg på «love story». Fordi den var fulltegnet, ble jeg foreslått å ta «thriller».

Undervisningen fant sted ved et gammelt tårn i Bath, og det var alltid styrtregn utenfor. Der satt vi og leste klassiske thrillerforfattere som Edgar Allen Poe og Alfred Hitchcock. Det var helt fantastisk. For min del ble det en skikkelig hjemkomst. Thriller og meg var en god match.

EN GOD MATCH er tydeligvis også Sandefjord og Alex Dahl. «En perfekt mor» («Playdate» på engelsk) kretser rundt det som viser seg å være et nedgravd familiedrama, men ideen fikk hun i London da familien oppholdt seg der et par år. Barna gikk på den norske og hyggelige skolen i Wimbledon. Det var et trygt og norsk miljø hvor alle kjente alle, noe som betyr mye i en stor by.

– Felles for alle mine bøker er at hovedfokus er på menneskelig psykologi, forklarer hun. – Jeg er ikke så opptatt av hvem har gjort det, men hvorfor de har gjort det. Å grave bak en fasade har vært en gjenganger i bøkene. Spriket mellom hva vi presenterer for omverdenen og hva som egentlig finner sted mellom husets fire vegger, fascinerer meg. Ideen til «En perfekt mor» fikk jeg da min egen datter var på overnatting i London. Det var kommet en ny jente i klassen, og de to fant hverandre med en gang. Da min datter spurte om å få overnatte hos henne, sa jeg nølende ja – enda jeg bare så vidt hadde hilst på foreldrene. Vel hjemme slo det meg at «vet du egentlig hvem barna dine er hos?» Etter hvert utviklet tankene seg til en romanidé. Tenk om jeg kom for å hente datteren min neste dag, og det viste seg at huset tilhørte en som leier det ut på Airbnb. Hun som vasker forteller at huset er tomt. Datteren var blitt levert kl 16 på ettermiddagen. Neste morgen ringte moren og lurte på om det var greit at de dro i svømmehallen, og jeg kunne hente kl 15 på ettermiddagen. Min tanke var at det var deilig med et par timer i ro og fred. Da jeg kom til det tomme huset, hadde kidnapperen allerede et døgns forsprang. Det betydde at de kunne befinne seg hvor som helst i Europa før de ble etterlyst. Men dette tankespinnet hadde jeg sujettet til en roman.

Hvor kidnapperen tar veien skal ikke røpes her, bortsett fra at filmingen av «Playdate» fant sted i Frankrike, og at Manchester ble foretrukket fremfor Sandefjord som byomgivelser. Noe må tilpasses et internasjonalt publikum.

HISTORIEN BAK TV-SERIEN er også blant det Alex Dahl omtaler som tilfeldigheter, men også resultat av mange års hardt arbeid og høye ambisjoner. Da boken ble utgitt i England i oktober 2020, midt i pandemien, gikk den rett inn på topplisten på Apple Books. Den fikk også strålende anmeldelser i The Guardian og Financial Times. Etter å ha merket seg det som sto i Financial Times, slo to filmprodusenter seg sammen for å kjøpe rettighetene. Disney+ meldte seg snart som strømmetjeneste.

Alex innrømmer at hun måtte klype seg litt i armen, men slått i bakken av overraskelse ble hun ikke.

– Det kan høres litt ubeskjedent ut, men jeg har alltid vært et menneske som har drømt veldig stort. Jeg har hatt Holly wood i synsranden, og sett for meg at bøkene mine kan filmes. Klart dette er vanvittig gøy og gledelig, men jeg har fortsatt noen drømmer som ennå ikke er oppfylt.

I et av få intervjuer som er å finne i norske avisarkiver, røpet Alex Dahl at målet var å kjøpe et slott i Frankrike før hun fylte 40 år. Selv om det tallet er passert, er drømmen fortsatt levende. For at hun ikke skal lyde altfor stormannsgal, understreker hun at det dreier seg om et lite og beskjedent slott.

– Slottet jeg ser for meg, koster ikke stort mer enn en parkeringsplass på Frogner, forsikrer hun med et av sine milde smil. – Saken er at jeg har et relativt stort stullebehov, og er langt over gjennomsnittet opptatt av interiør og slike ting. Å utfolde seg i et slikt prosjekt krever et romslig hus. Planen er å tråle loppemarkeder og sette i stand møbler selv. Det er ikke noe kakseprosjekt. Kanskje det er slags midtlivskrise fordi de to eldste barna begynner å bli store og etter hvert skal flytte hjemmefra. Jeg har alltid opplevd det å være mamma som min hovedoppgave i livet. Alt annet er underordnet. Dersom jeg har et slott, ser jeg for meg at jeg har noe å drive med til evig tid.