"Tematikken om at en overgrepsperson samtidig er et offer i ni av ti tilfeller, fascinerer meg"

«Han løfter varsomt på beina. Plasserer dem kontrollert ned på bakken. Slepende som en jungelkatt scanner han omgivelsene. Vender nesa opp i lufta og værer. Stanser. Står en stund helt stille før han igjen setter seg i bevegelse. Jakter. På meg.» - Utdrag fra «den som bærer skyld»

Hilde Palladino hadde bestemt seg, hun skulle bli forfatter! Etter å ha finpusset på skrivefaget og gått på Cappelen Damms forfatterskole, ble det full suksess med debutboken «Den som frykter snøen», med rekordstort forhåndssalg til Tyskland, Danmark og Sverige. Hun ble nominert for beste krimdebut i 2022.

I august 2024 braker det løs igjen med «Den som bærer skyld». Den viktige oppfølgingsboken til en debutsuksess. Hilde Palladino er en av de kvinnelige krimforfatterne som utfordrer stadig mer på det norske krimbokmarkedet, også utenlands. Forhåndssalget til Tyskland er fortsatt rekordstort.

Hilde, kan du fortelle om hovedpersonen din?
– Jeg hadde en hovedkarakter fra forrige bok, Bjørk Isdahl, hun er selvfølgelig med i den nye romanen. Da jeg gjorde research til min første bok, tenkte jeg mye på hva slags karakter jeg har lyst til å jobbe med. En profilerer, ble svaret. Det er et yrke som ikke er så kjent i Norge, men jeg fascineres av kunnskapen. Bjørk er en problemer, og i min sjanger, nordic noir, eller nordisk krim, skal hovedpersonen gjerne ha det. Det handler om å ikke ha en perfekt karakter, men en som har mange lag i seg. Selv om Bjørk har sine egne problemer, er hun interessant – en rund karakter istedenfor en flat karakter. Dessuten ville jeg ha en person som ikke drakk alkohol. Jeg synes det er nok av det i krimlitteraturen.

Hvordan bygde du videre på Bjørk Isdahl?
– Da jeg startet på bok to, hadde jeg noe som ikke var blitt løst i den forrige og som måtte nå avklares for at jeg kunne frigjøre meg fra disse sakene. Det handler om hva som lå i Bjørks bakgrunn, en sak der hun feilet. Jeg hadde slutten klar på første bok, og det hadde jeg også på den nye boken. Det snakkes mye om den vanskelige andre-boken, men jeg kan ikke si at jeg synes den var så krevende. Det ble riktignok mye mer jobb for å få ut hvilken historie jeg faktisk hadde lyst til å fortelle.

Jeg fikk flere tilbakemeldinger fra min redaktør om hva som ikke funket. Enten fordi historiene ikke var troverdige, at noe ikke passet med karakteren, eller at det ble for komplisert. Innholdet må henge sammen med motivasjonen til hovedkarakteren. Jeg måtte gå noen runder for å skrive om.

Hvorfor ble det tittelen «Den som bærer skyld»?
– Bjørk jobbet tidligere i Kripos, og der gjorde hun en feil som førte til at hun mistet jobben. Hun pekte på feil mann i en sak, og han tok senere livet av seg på cella. Det er Bjørks backstory og skammen hun bærer på. Hun er skyld i en manns død. Deretter treffer vi på andre karakterer i boken som alle bærer både skyld og skam, et fengslende tema. Det som er interessant med en karakter som bærer på en skam, er å utforske noe som vi mennesker ikke har lyst til å snakke om, noe som de kanskje hater seg selv for. Hvordan kan jeg være dette mennesket, gå inn i hodet på denne karakteren? De fleste har en forestilling om hvilke type person man er, og så har man gjort noe som går helt på tvers av det man tenker om seg selv. Så interessant psykologi! Jeg er virkelig fascinert av det temaet, så jeg har flere personer som er slik. Hvorfor tar vi disse valgene vi mener er feil, når vi tenker på oss selv som en annen? For så å rasjonalisere bort valgene etterpå?

Kan du røpe noe av innholdet?
– Saken om Bjørks feilgrep må løses. Hva skjedde egentlig? Hvem var den skyldige, hvis det ikke var den personen vi trodde? Tematikken om at en overgrepsperson samtidig er et offer i ni av ti tilfeller, fascinerer meg. Noe har skjedd med deg, og gjort deg til den overgrepspersonen som kan påføre andre onde ting. Den tosidigheten er interessant.

Øyeren er åstedet?
– I den første boken min brukte jeg været, spilte på stemningen, og miljøet ble nesten som en karakter i seg selv. Det kan by på en motstand, man tar andre valg i snøstorm enn i solskinn. I første bok gikk jeg fra oktober- til novembervær, i den nye boken er det tropesommer, med mye insekter og algeoppblomstring. Jeg har bodd like utenfor Øyeren, som er Nordens største innenlandsdelta. Jeg gjenoppdaget dette området da jeg ble med noe venner på båttur, og de kunne masse om stedet. Øyeren er jo en perfekt location for en krim, tenkte jeg, for det har faktisk hendt at kriminelle har dumpet lik der. Glomma går ut i Øyeren, og lager en flaskehals når vannet renner ut i Glomma igjen. Der setter ting seg fast. Det er umulig å finne det igjen, og dykkere kan ikke gå ned fordi det er for sterk strøm.

Blir det dumpet lik i Øyeren i din nye bok?
– Da må dere lese «Den som bærer skyld» for å finne det ut, ler Hilde. – Jeg er veldig inspirert av sesong 1 av serien «True Detective», og har skapt et univers med innsjøen og en stor skog der dyr dør og mennesker dør, et fiktivt tettsted mellom Lillestrøm og Lørenskog. Spesiell atmosfære, varmt, insekter, ikke desperasjon, men noe lurer i bakgrunnen.

Tenker du på målgruppen din når du skriver?
– Jeg fokuserer heller på historien og mine sjangerkrav. Jeg liker å bygge opp fortellingen sakte, kanskje er det mørkt ute, det dirrer, vi kjenner på en spenning og får forventninger om hva som skal skje. Litt à la tv-serier fra Island og Færøyene, med nakent landskap og mange underliggende følelser.

Fortell oss litt om skriveprosessen!
– Jeg starter med slutten og jobber meg i motsatt retning. Så prøver jeg å lage et foreløpig skjelett som jeg deretter bygger ut med scener og karakterer. Til slutt ser jeg at det er kapitler, som alle kan være kjempegode og passer fint til hverandre, men som likevel blir strøket av forskjellige grunner. Det handler om hva som driver historien frem. Der er min redaktør på Cappelen Damm streng. Foreslår hun at noe bør strykes, godtar jeg det nesten alltid.

Kan du gi eksempel på innhold som ikke kom med?
– Jeg skrev om en jente som het Camilla, men hun tilførte ikke historien noe nytt. Det ble gjentagelser av noe leseren allerede visste, derfor ble ikke kapittelet om Camilla med. En annen grunn til å stryke noe, kan være for mange karakterer. Jeg har slått sammen karakterer som er for like, og jeg kan stryke scener som ikke trengs. Kapitler kan også slettes fordi man trenger raskere tempo, boken skal være en pageturner, og man skal kunne bevege seg raskere gjennom plottet. Scener som går for tregt, må da ut.

Cliffhangers, bruker du den teknikken?
– En cliffhanger betyr å avslutte et kapittel med noe som er så spennende at man vil lese neste kapittel. Jeg liker metoden der det virkelig passer, ellers blir det for påtatt. Som eksempel hvis man er i en spennende scene og det plutselig banker på døren; hvem står der ute, lurer man på? Hvis neste kapittel starter med at det bare var moren din, blir teknikken for konstruert.

Har du nå en ferdig utviklet skrivestil?
– Jeg ser på skriving som et håndverk, men er absolutt ikke ferdig utlært, jeg har fortsatt masse å lære. For hver runde med min redaktør, knekker jeg noen koder som jeg husker til neste gang.

Hva kan en slik kode være?
– Det kan ha med tempo å gjøre, at noen scener kan gå for raskt. Historien kan ikke bare utspille seg rasende fort hele tiden. Man må ha scener hvor leseren får hentet seg inn igjen. En annen kode kan være å bygge karakter. Som det å se lenger frem i boken eller til neste bok om hva en karakter kan utføre. Hvis jeg gjør det for lett for karakteren, blir det ikke like spennende, for en romankarakter trenger motstand. Det er karakteren og forfatteren som skal jobbe og skjønne ting, ikke leseren. Slik blir innholdet mer interessant, og som leser forstår man lettere hva slags type denne karakteren er. Jeg kan skrive at en karakter er vågal og frempå, men hvis personen aldri får noen utfordringerhvor han/hun må vise seg fryktløs, så faller beskrivelsen.

Du er opptatt av å forstå menneskesinnet. Er vi rasjonelle?
– Vi er mest styrt av følelser. Det som er ekstra interessant for meg som forfatter, er å vite at når mennesker kontrolleres av følelser, så rettferdiggjør vi valgene våre etterpå. Man sier at man handlet slik eller sånn, på grunn av ditt og datt. Men egentlig er ikke forklaringen sannheten, man gjorde noe mest fordi man følte for det der og da. Når mennesker rettferdiggjør sine handlinger i etterkant, kan det skape konflikter og det er viktig i en roman.

Hvordan planlegger du handlingsgangen?
– Jeg liker å plotte så mye som mulig av innholdet. Det betyr ikke nødvendigvis at boken blir akkurat slik, men jeg liker å ha en retning med hvor jeg beveger meg. Så vil jo karakterene ha en tendens til å ta over. Jeg har kanskje hatt lyst til å ta en karakter i en viss retning, men så merker jeg at den karakteren ikke vil det. Er det ikke dens naturlige vei, så endrer jeg.

Karakterer som begynner å leve sitt eget liv, når vipper de over?
– Det skjer ganske tidlig, og jeg kan da lettere innse at det ikke var naturlig for karakteren å handle slik som jeg foreslo. Jeg merker raskt når jeg prøver å tvinge en karakter inn i en rolle den ikke vil ha, det virker konstruert, og jeg får ikke frem et ekte menneske. Jeg må utvikle det som er mer naturlig for karakterene. Dette er
spennende i skriveprosessen.

Du har skrevet det meste av boken på Bali?
– Ja, jeg har vært mye der de siste 10 årene, og for å komme i gang med bok nummer 2, dro jeg til Indonesia. Jeg får en annen ro på Bali, og bor på mitt faste sted hvor jeg svømmer, gjør yoga, går i fjellet og skriver. Når folk står opp i Norge, har jeg hatt 6 timer på å skrive. Mange tror jeg har det veldig spennende på Bali, men
sannheten er at jeg har vanlige rutiner, og har fokus på skrivingen. Jeg drikker ikke alkohol, men nyter fargerike, gode fruktjuicer og lever sunt.