"Man trenger ikke å ha opplevd overgrep og vanskelig oppvekst for å få et alvorlig nervesammenbrudd"

Maja Thune "Kjærlighet som medisin"

Egentlig var det travelhet som gjorde at vi avtalte å møtes på en kafe i øverste etasje på Oslo Sentralbanestasjon. Der hadde vi utsikt til spor, tog og signallamper et godt stykke der nede. Stemmen i høyttaleren meldte jevnlig om tog som var forsinket, kansellert eller hadde skiftet spor. Underveis slo det meg at dette var et perfekt sted å drikke en kaffekopp og et glass vann sammen med Maja Thune. Symbolikken var nærliggende. Vår samtale skulle i stor grad komme til å handle om å finne nye spor og nye muligheter i den kronglete labyrinten som er livet.

At livet kan være vanskelig, på grensen til det håpløse, vet Maja mer om enn de aller fleste. Noe av det første hun fikk høre da hun ankom Blakstad sykehus i Asker, var at hun sannsynligvis var kronisk syk, og måtte belage seg på et liv på institusjon. I første omgang ble hun innlagt for et år. Diagnosen var schizofreni. Fremtiden fortonet seg som et mørkt hull. Ti år senere kunne hun etter et korttidsopphold på ti dager forlate psykiatrisk avdeling på Ahus (Akershus universitetssykehus) som friskmeldt. Ingen av de diagnosene som i årevis hadde satt henne i bås, viste seg å stemme. Maja Thune ble beskrevet som en kunstnersjel med en særdeles følsom psyke.

Problemet mitt var at jeg tok verden inn over meg uten filter, sier hun. – Dette førte til at jeg det første året på videregående utviklet en angst som ikke var til å takle. Jeg skulket stadig skolen fordi jeg ikke klarte å puste i klasserommet, men skjønte ikke at det skyldtes angst.

Maja forteller lavmælt, og med mye humor, om den lange reisen som i dag har gjort henne til en ettertraktet foredrags- holder og erfaren terapeut. Hun har også 60 prosent stilling på psykiatrisk akuttavdeling på Lovisenberg sykehus. Det er vanskelig å forestille seg at en så spinkel kvinne gang på gang ble lagt i reimer på grunn av utagerende oppførsel og selvskading. På det meste var hun dopet ned av fem ulike medikamenter. I boken forteller hun lite om livet før hun ble innlagt. Hun understreker at hun hadde en grei og god oppvekst i Ytre Enebakk. Begge foreldrene var sykepleiere, og faren var kunstmaler i tillegg.

Frem til videregående var Maja som tenåringer flest. Hun hadde mange venner, digget Morten Harket og bandet A ha, var skoleflink og hadde til og med egen hest.

– Jeg ville formidle min historie fordi jeg opplever den som viktig, fortsetter hun. – Man trenger ikke å ha opplevd overgrep og vanskelig oppvekst for å få et alvorlig nervesammenbrudd. Det kan bygge seg opp uten å ha vonde opplevelser.

«Om å bli sett i psykiatrien» er undertittelen på «Kjærlighet som medisin», og boken er først og fremst om møtet med mennesker som langsomt bygget henne opp. Den første var pleieren Mor Åse, som i likhet med de fleste i fortellingen har fått fiktive navn. Etter at Maja hulkende falt sammen på sengen i et dobbeltrom hun skulle dele med en ganske rasende medpasient, kom Mor Åse inn til henne, holdt armene rundt henne og forsikret henne om det kom til å gå bra. Hun ble det første lysglimt i mørket. 29 år senere har de fortsatt kontakt.

Mor Åse, som jeg valgte å kalle henne, ble litt mobbet av de andre pleierne. Hun bar det tunge nøkkelknippet i lommen, slik at det ikke skulle klirre gjennom gangene, og hun hadde tid og varme til å vise omsorg. På fleip ble det omtalt som «vaffelpsykiatri».

Når verden var vrien, kunne hun steke vafler og by på saft som var blandet med Farris. Vi to gikk hånd i hånd i de naturskjønne omgivelsene rundt Blakstad. Hun fikk meg til å kjenne på duftene av gress, blomster og saltvannet i fjorden. Åse var en favoritt blant mange av pasientene.

Noe av det som også hjalp Maja inn på et frem tidsrettet spor, var en forståelsesfull sosiallærer på videregående. Da hun en periode var ute av sykehuset og var elev på skolen hjemme i Enebakk, ble ikke fraværet notert. Hun fikk komme og gå som hun orket. Det siste året var hun igjen tilbake på Blakstad. To ganger i uken kom lærere for å under vise henne slik at hun kunne gjennomføre skolegangen. Dette året var AP veteranen Reiulf Steen en av hennes medpasienter. Han sto senere frem i pressen og fortalte om de tunge depresjonene som førte til innleggelse. Den aldrende politikeren og den unge jenta ble gode venner. Han ble for henne en varm og klok farsfigur. Han oppfattet henne som en gløgg og lærevillig jente, og deltok ofte i undervisningen.

– Jeg kan takke Reiulf for en 6 er i historie, sier hun med et stort smil.

Etter videregående tok Maja fatt på en bachelor i psykologi på universitet i Oslo. Hun gikk fortsatt på sterke medisiner, men klarte å gjennomføre studiet med glans. Pensum lå lett for henne. Som hun minnes: – Det hendte at jeg sovnet mens jeg satt bøyd over bøkene. Da jeg våknet, drakk jeg en kopp kaffe og fortsatte. Ellers var det sterke år, med mye opp og ned, og mange forskjellige leger og psykologer.

Hvordan var det sosiale livet på denne tiden?
– Jeg gikk fortsatt på sterke medisiner. Noen venner falt fra. De syntes at jeg oppførte meg litt rart. Jeg kunne være veldig intens og var sterkt preget av medisinene. De tyngste medisinene førte til rare fakter som rykninger i ansiktet og en tunge som jeg ikke hadde helt kontroll over. Dessuten beveget jeg meg tregt og var dopet i blikket. Jeg hadde egentlig ingen nytte av disse medisinene. Det eneste som lindret noe, var beroligende medisiner og sovetabletter.

En stor forskjell inntraff da hun fikk kontakt med Tone Bjørneboe, enken etter forfatteren Jens, som også hadde et liv med psykiske bølgedaler. Sammen med Melinda Meyer grunnla hun Nikut – Norsk institutt for kunstuttrykk og kommunikasjon. Dette er en fireårig, tverrfaglig videreutdannelse for helsepersonell som allerede har en bachelor bak seg.

– Jeg gikk i flere år i terapi hos Tone. Hun lærte meg å bruke kunsten i møtet med smerten, at jeg kunne favne om min egen smerte. Jeg ønsket å tidvis å dø, og var veldig besatt av døden som en utvei når jeg hadde det vondt. Sammen med henne kunne jeg tegne, male og skrive meg ut av smerten. Jeg besluttet å utdanne meg til kunst- og uttrykksterapeut. Dette er en utdanning som jeg er svært fornøyd med, og har fått mye bruk for i jobb senere.

I 2005 kom Maja også i kontakt med en klok dame som lærte henne å bruke pusten for å roe seg ned når angsten bølget opp. Hun har også i årevis praktisert yoga, og erfart hvilken beroligende virkning det kan ha for de fleste, og ikke minst på skjøre menneskesinn. Inspirert av sine mange dyktige læremestere har hun utviklet det hun kaller terapeutisk yoga, som hun jevnlig underviser i. Hun forklarer:

– Det kan minne om medisinsk yoga, men er en blanding av mindfulness, rolige yogabevegelser og takknemlighetspraksis. Selv er jeg svært opptatt av å finne ting som jeg kan være takknemlig for. Det hjalp meg veldig i de årene jeg var innlagt og var frarøvet et vanlig liv som tenåring og ung voksen. Da fant jeg hele tiden små ting som jeg kunne være takknemlig for, som en rykende varm kaffekopp, hesten min og de mange gode menneskene jeg møtte på min vei til et liv som frisk og aktiv. Dette bruker jeg også mye som terapeut. Jeg kaller det for ytre ankre. Ved å fokusere på noe som er vakkert, som et blafrende stearinlys, en blomsterbukett, ved å finne noe som blir håndfast, kan du komme deg ut av sinnet som er fullt av kaos, og inn i den delen av nervesystemet som er rolig. Da kan du prate om ting på en mer reflektert måte, og våge å ta inn nye perspektiver. Ved å finne noe som er vakkert, kan hjernen litt etter litt følge et nytt spor. Selv fikk jeg mange slike muligheter gjennom menneskene jeg møtte.

Maja understreker at hun på ingen måte er motstander av psykofarmaka. I sin jobb på akuttavdelingen treffer hun stadig pasienter som trenger å bli dopet ned for ikke å utgjøre en fare for seg selv og sine medmennesker. Noen av dem gjør henne engstelig, noe hun også forteller dem. Samtidig opplever hun at hennes egen erfaring som psykiatrisk pasient har gitt henne gode verktøy i den jobben hun gjør.

– Med utgangspunkt i kjærlighet som medisin forsøker jeg å forene psykologi, spiritualitet og kunst for å vise at det finnes andre og gode måter å møte smerte på. Nedbygging og knappe ressurser gjør at det stadig blir mer medisinering i psykiatrien. For mer moderate og mildere utfordringer mener jeg at det er viktig å benytte andre teknikker. Jeg har ikke en dag angret på at jeg valgte å jobbe som terapeut, og en mer human psykiatri er noe jeg virkelig brenner for.