«Diskusjoner er en arena for å lære, ikke bevise at du har rett»

Istedet for å gå videre i innledende småprat i en samtale som foregår via telefon, går vi rett på sak etter en liten omvei. Vårt fysiske møte ble utsatt fordi intervjuobjektet var blitt syk av det som skulle vise seg å være kikhoste. Etter en oppfordring til Tara-journalisten om umiddelbart å vaksinere seg mot denne smittsomme hosten, innrømmer Sollund at hun lenge så på småpraten som en ganske overfladisk og ubetydelig form for samtale. Det var de gode og dype samtalene som betydde mest for forholdet mellom mennesker. Livserfaring og det som kanskje skyldes økt selvinnsikt har gitt henne et langt mer sjenerøst forhold til småprat. Hun mener selv at hun er blitt ganske god på det. Det gjelder ikke bare når hun skal roe ned deltagere med debattnerver foran en konfrontasjon i «Dagsnytt 18», men også når hun støter på et kjent ansikt på butikken eller moren til en av døtrenes klassevenninner på bussen.

– Småprat er en nøkkel til kontakt med de naboene du kanskje ikke kjenner så godt eller kollegaen du møter ved kaffeautomaten. Selv om innholdet er overfladisk, gir vi hverandre en følelse av å bli sett gjennom småpraten. Det skaper trygghet og tillit. Gjennom småpraten får vi hverandre til å slappe av, sier Sollund. – Mange sier at de ikke har noe til overs for småprat. Til dem vil jeg si at det ikke er noen motsetning mellom å kunne konversere med folk og det å kunne ha samtaler på et dypere plan. Jeg lurer på om denne type forakt kan skyldes en manglende følelse av mestring?

Dette med mestringsfølelse er nemlig en ganske vesentlig faktor. I en undersøkelse som statsviter Nils Brenna gjorde for Norstat i forbindelse med tv-programmet Brille, ble flere enn tusen nordmenn spurt om hva de skulle ønske de var flinkere til. Hele 25 prosent av deltagerne svarte small talk. Ifølge Sollund kan det delvis skyldes at small talk også kan bety å bevege seg ut på usikker grunn. Som hun skriver i boken: «Men å treffe andre mennesker er en risikosport. Vi kan fornærme eller bli fornærmet, bli avvist, ledd av og misforstått. Vi kan kjede oss, eller – enda mye verre – vi kan få andre til å kjede seg.» Men heldigvis er det noe som kan læres gjennom bevisst trening. Om «Vinn diskusjonen» er slent rende og ganske munter i stilen, er den også en lære og oppslagsbok i de fleste typer samtalekunst. Tipsene spenner fra det banale og innlysende til det mer finurlige, overraskende og sofistikerte. Som hun også understreker: – Vær ikke redd for å innlede samtalen med en gjenganger som været. I et lang strakt land som Norge er vær og klima så vekslende at det til og med er identitetsskapende. Folk i nord har et helt annet forhold til vær enn de som er vokst opp sørpå.

Men om man er utadvendt eller innadvendt er vel en del av personligheten?
– Personligheten er nok ganske fast, men de fleste befinner seg et sted i mellomsjiktet. Bare femten prosent kan defineres som ekstremt utadvendt – eller innadvendt. Det betyr at man kan lære å til passe seg sosiale situasjoner ved å jobbe med å dra personligheten i en mer gunstig retning. Og det er ikke bare den innadvendte som trenger trening. Den som er vant til å ta ordet og skravler i vei, kan bli denne type opptreden mer bevisst, og gi andre mer plass. Gode samtaler, om det er småprat eller tar opp mer alvorlige temaer, handler om balanse, om å ta plass og gi plass. Det vesentlige er kunsten å lytte, stille oppfølgende spørsmål og bidra med egne synspunkter. At Sigrid Sollund skulle bli debattleder og forfat ter av bøker som «Hersketeknikker» og «Vinn dis kusjonen» er definitivt ikke oppfyllelsen av en ungdomsdrøm, men et resultat av den veien som blir til mens man rusler omkring i voksen og arbeidsli vet. Hun omtaler sin bakgrunn som et hjem med mye prating, men ikke diskusjoner i den forstand atulike synspunkter preget middagsbordet.

– Egentlig var jeg litt redd for diskusjoner, innrømmer hun. – Jeg fryktet at uenighet ville føre til krangel og uvennskap. Det tok meg år å innse at det er forskjell på krangel og det å se problemstillinger fra ulike ståsted. Jeg måtte til journalistutdanningen i Volda for å oppdage hvor spennende og lærerikt det var å diskutere politikk, både på skolen og i kollektivet hvor jeg bodde. Flere av mine medstudenter var litt eldre enn meg, og hadde en bevisst politisk bakgrunn. Selv kom jeg fra et ikke-politisk miljø, og fikk en bratt, men interessant læringskurve.

Veien til Volda gikk imidlertid både via Blindern og Blaker. Det første yrkesvalget var nemlig å bli psykolog. Etter gjennomført grunnfag var det lang ventetid for å komme inn på embetsstudiet i psykologi, noe unge Sollund ikke hadde tålmodighet til. To års utdanning i produktdesign ga innsikten i at dette var noe hun ikke ønsket å jobbe med. Først da gikk turen til høgskolen i Volda.

– Jeg tenkte at journalistikk kunne være noe for meg. Jeg liker å skrive og jeg er nysgjerrig av natur. Journalistikk er også mye psykologi, men vi er ikke terapeuter.

Neste trinn i karrieren var også preget av tilfeldigheter og uforutsette muligheter. Sollund så for seg at hun skulle jobbe med den mykere delen av journalistikken, som helse og magasinartikler. At medieutdanningen i Volda har praksisavtale med NRK, gjorde at også Sollund havnet der. Det startet med «Alltid nyheter» og førte henne blant annet innom «Dagsnytt» og programlederjobb i «Ukeslutt». De senere årene har hun vært en av debattlederne i «Dagsnytt 18».

Hun oppgir to vesentlige årsaker til sin trang etter å skrive en innføringsbok som favner både debattteknikk og småprat. Den første er et forsøk på å dele noe av den erfaringen som hun selv har bygget opp i årenes løp. Å lede debatter hvor de fleste av deltagerne har vært både på talerstol og i NRK-studio mange ganger før, er ikke for sveklinger. Sigrid Sollund har utallige ganger måttet bevege seg langt utenfor sin egen komfortsone. Av det har hun lært:

– Det er viktig å skaffe seg så mye kunnskap somulig om temaene i forkant. Jo mindre du kan, jo lettere blir du et «bytte» for drevne debattanter. En god debattleder må vise autoritet, ha tro på seg selv og våge å ta plass. Evnen til å lytte er også vesentlig. Ved å lytte til det som blir sagt, finner man kjernen i det som diskuteres, og kan holde fast ved den. Mange har en lei tendens til å svare unnvikende på ubehagelige spørsmål. Sollunds første svar dreier seg om debatter mellom de som er skolert i kunsten. De vil fortsette som før.

Derimot opplever hun det som bekymringsfullt at så mange, og særlig unge, kvier seg for å gå inn i diskusjoner.

– Jeg tror at mange er redde for konsekvensene, og hvordan de kan bli behandlet på sosiale medier og i kommentarfelt. Derfor er jeg nøye med å påpeke at diskusjoner er en arena for å lære, ikke bevise at du har rett. Sånn sett er det litt paradoksalt at tittelen på boken er «Vinn diskusjonen». Når man våger seg utpå, opplever man at det ikke er farlig å innse at man har tatt feil. Tvert imot kan det være en seier å komme til nye konklusjoner. Og bli klokere.