"Det er bare romaner som har en lykkelig slutt. Livet vil alltid by på utfordringer"

Naja Marie Aidt «Øvelser i mørket»

Frem til 2015 opplevde Naja Marie Aidt at hun befant seg på en grønn gren.

Hun var en av Danmarks mest kjente samtidsforfattere. Blant en rekke prestisjefulle litteraturpriser hun har fått, rager den fra Nordisk Råd høyest. Den fikk hun i 2008 for novellesamlingen «Bavian». Økonomien var bekymringsløs og familielivet stabilt. Hun hadde tre voksne sønner fra sitt første ekteskap. Etter at hun giftet seg med filmfotograf Eigil Bryld, kom sønnen Zakarias i 2002.

I et intervju i A-magasinet i 2018 beskriver hun sitt tidligere liv slik: – Jeg tok allting for gitt. Som om jeg hadde rett til noe, rett til det gode livet. Intervjuet i Aftenposten kom på trykk i forbindelse med utgivelsen av boken «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Carls bok». Katastrofen som gjorde at livet aldri ble det samme, hadde tre år tidligere dundret ned i livet hennes – også i bokstavelig forstand, Carl, som langt fra var rusmisbruker, hadde sammen med en venn tatt en selvdyrket, hallusinerende sopp. Rusen gjorde ham psykotisk. Han hoppet naken ut fra vinduet i femte etasje, 25 år gammel. Ifølge en norsk anmelder er dette den sterkeste boken om sorg som er skrevet på et skandinavisk språk. Det tok mange år før hun løftet pennen igjen. Hun trodde at forfatterkarrieren var over.

Ni år senere er det en smilende og velopplagt forfatter som på en varm sensommerkveld blir intervjuet av Linn Ullmann på Litteraturhuset i Oslo. Hun er like mild og hyggelig imøtekommende når hun klokken 9 neste morgen møter Taras journalist til en kopp kaffe. Hun skulle likevel komme til å skrive igjen. Vi skal snakke om den ferske boken «Øvelser i mørket».

Er dette en fortsettelse av boken om Carl?
– For meg er det en ny begynnelse. Det er gått mange år siden jeg skrev boken om Carl. Jeg ser den som en slags avslutning på mitt tidligere forfatterskap, og denne som begynnelsen på det nye. Det har tatt meg lang tid å finne ut hva jeg skulle skrive om, hva som kjentes meningsfullt. Jeg tror at hvis man har skrevet et rekviem, altså skrevet om døden, så er det veldig vanskelig å finne ut hva man skal skrive om etterpå. Jeg fikk ideen fordi jeg tenkte på hva som er viktig her i verden. For meg er det fellesskapet, og dermed også kvinners vennskap. Jeg begynte å tenke over kvinners liv, og hvordan våre liv er så forskjellig fra menns liv. En vesentlig forskjell er at kvinner er langt mer utsatt for vold og overgrep. Dermed sto det klart for meg at det skulle være en stor del av historien. «Øvelser i mørket» handler om en svært traumatisert kvinne på 57 år, som innimellom er så lammet av angst at hun kryper under stuebordet og sover der. Hun ble skilt da barna var små. Nå har de for lengst flyttet hjemmefra. Hun bor alene og lider alvorlig av posttraumatisk stresslidelse. Vi møter henne rett etter at hun har begynt i terapi hos ham hun kaller PTSD-mannen.

Jeg-personen er en navnløs kvinne. Kom hun plutselig til deg, eller var hun en idé som modnet over tid. Hun er jo ikke deg?
– Nei, hun er ikke meg. Det beste ved å skrive fiksjon er å få lov til å skrive det man vil, akkurat som når man fikk fristil som oppgave på skolen. Hun dukket gradvis opp i min fantasi. Etter hvert begynte hun å si noe, og jeg lærte henne å kjenne. Jeg hadde det så vondt da jeg skrev Carls bok. Nå har jeg det mye bedre, og følte meg så levende mens jeg holdt på med boken. Jeg har kommet tilbake til håndverket mitt, og har virkelig nytt å skrive boken. Det er det morsomme med bare å finne på ting.

Hvorfor er hun navnløs?
– Ingen familiemedlemmer har navn. For eksempel omtaler hun sønnene sine som den yngste, den mellomste og den eldste gullhatt. En årsak er at romanen har et ganske stort persongalleri. Jeg tenkte at det ville vært besværlig for leseren å måtte holde orden på hvem som er hvem og heter hva. De trofaste og viktige venninnene har derimot navn, slik at vi vet forskjell på dem. Men dette er jo en jeg-fortelling med et jeg som taler. Hun omtaler ikke seg selv med navn. En annen forklaring kan være at hun på sitt vis representer alle kvinner.

For å jobbe seg opp mot lyset tar hun hver uke bussen til «PTSD-mannen, hvor de henter frem traumene både fra barndommen og det aller ferskeste. Har du selv erfaring fra denne type terapi?
– Vi bodde i New York da Carl døde. Legen min sendte meg i sorgterapi. Jeg var der åtte ganger, og fikk samme behandlingsmetode som benyttes ved posttraumatisk stresslidelse, nemlig eksponeringsterapi. Jeg ble oppfordret til å hente opp de aller, aller verste flash backene jeg hadde. Jeg var i sorg, jeg hadde fått et sjokk, men var ikke på langt nær så syk som min hovedperson. Hun er veldig hardt rammet. Hun kan ikke jobbe, hun kan ikke ta seg av sine voksne barn og barnebarn. Bare det å komme seg ut av leiligheten er en prestasjon.

Men gradvis tar hun musesteg ut fra mørket?
– Mennesket er sterkere enn man tror. Hvis vi får hjelp i krisesituasjoner, kan vi komme veldig langt i retning av et godt liv, men det krever at noen vil hjelpe oss, og vi må ønske å ta imot hjelpen. Det finnes PTSD pasienter som isolerer seg fullstendig og ikke kommer seg ut av sitt kaos. Ikke alle klarer seg så bra som min hovedperson. Jeg vil jo gjerne vise at det finnes en vei ut av mørket, og at vi kan overleve de verste traumer. Mitt ønske er at det skal ligge et håp i boken. Hun får kanskje ikke det livet hun har hatt før, og hun kan kanskje ikke jobbe med det samme, men hun kan få et godt liv. Sykmelding fra jobben som pedagog gir henne en pause i et kvinneliv hvor hun all tid har jobbet hardt og har hatt mye ansvar. Kanskje får hun nå en ny mulighet til å utvikle seg, og forsøke å forstå mer av seg selv og sine egne behov.

Vil hun kanskje også slutte å bekymre seg for sine voksne barn?
– Jeg tror det ligger en stor forløsning i å bli bedre til å innse at hun ikke kan endre på de problemene de har. Hun kan ikke løse deres problemer. De er voksne, de må selv finne ut av livene sine. Når barna er små, er man også bekymret for dem, men da kan man gjøre noe. For voksne barn er det lite man kan gjøre. Man blir nødt til å akseptere at bare de kan rydde opp i egne liv. Å gi slipp og si ifra lærer hun også i sin behandling. En del av tilfriskningsprosessen er å kunne si nei, jeg har ikke overskudd. Til nå har hun levd et liv som er typisk for mange kvinner. Som storesøstre passer de sine småsøsken, så passer de sine egne barn. Når de blir voksne, blir det barnebarn å passe, og man må ta vare på sine gamle foreldre. Det er evighetshjul av omsorgsarbeid som er med på å definere oss, som vi også påtar oss fordi vi blir opp dratt til det.

Du gir vakre beskrivelser av forholdet til venninnene som selve reisverket i en vanskelig livssituasjon. Er du selv opptatt av å ta vare på vennskap?
– Det er ikke så mye som skal til for å gjøre livet bedre for andre. Jeg er så heldig at jeg har flere venninner som har vært der siden jeg var ung. Det er selvfølgelig veldig viktig for meg, og forhåpentlig har jeg også en betydning for mine venninner. Den trofastheten som ligger i vennskap og omsorg, er uvurderlig. Det er heller ikke så mye som skal til for å ta vare på vennskapet, av og til er alt som trengs en SMS eller en telefon for å høre hvordan det går. Jeg tror at venninnene forstår hverandre på en helt annen måte enn det en partner gjør.

«Øvelser i mørket» handler om bearbeidelse av sorg, men kan like gjerne leses som en bok om kjærlighet?
– Jeg håper at den blir oppfattet slik. I hvert fall må vi holde fast i kjærligheten og omsorgen fordi det er det som gjør oss til mennesker, og som vi alle har bruk for. Vi trenger hverandre, ikke minst når vi er i krisesituasjoner. Mitt ønske er at det ligger en oppfordring til kjærlighet i boken, at vi ikke skal være så redde for å komme hverandre nær og være hos hverandre. De fleste mennesker blir glade for å få oppmerksomhet og omsorg.

Romanen har en svært åpen slutt. Det er sikkert bevisst?
– Det er bare romaner som har en lykkelig slutt. Livet vil alltid by på utfordringer. Hvis man får en god, men åpen slutt på en bok, vil man fortsette å forestille seg hva som kommer til å skje. Det synes jeg er deilig å tenke på. For meg er jeg personen et menneske jeg fortsatt gjerne vil være sammen med. Slik håper jeg at det også er for leseren. Jeg tror nok at livet ordner seg for henne, men jeg vet ikke på hvilken måte.