"Jeg tror at det finnes en mening med at man havner på spesielle steder og møter mennesker ved de rette anledninger."

Svartå, 1782. Seksten år gamle Christina har store ambisjoner for herskapshuset som faren bygger på Svartå utenfor Örebro. Selv om hun blir sendt til Stockholm for å bli presentert ved hoffet og finne en passende ektemann, brenner hennes hjerte for hestene på gården og murersønnen Gustaf.
I Stockholm blir Christina dratt inn i intrigene rundt kongen og hans søster. Samtidig oppstår det en feide mellom Svartås forvalter og Gustafs far som får skadelige konsekvenser. Den eneste Christina ser ut til å kunne stole på, er sin tjenestepike. Dette er utgangspunktet for «Hvis du var min», den første boken i serien om kvinneskjebnene på herregården Svartå.

Christina Erikson er på Oslo-besøk for å bokbades på Gyldendal,og fortelle om utgangspunktet for de historiske romanene. Christina, du bor på en herregård som du får inspirasjon til å skrive fortellinger fra. For et sammentreff. Tror du på skjebnen?
– Ja, det gjør jeg, så absolutt. Jeg tror at det finnes en mening med at man havner på spesielle steder og møter mennesker ved de rette anledninger.

Hvordan fant du og din mann Thomas Svartå herregård?
– Det var bare flaks, vi så annonsen på nettet og vi dro dit bare for å se. Det hører med til historien at ett år tidligere, under korona, bodde vi på Görväln House utenfor Stockholm. Det er av og til fint å komme seg bort i en skriveperiode, og vi fikk anledning til å være på dette slottet da de ikke hadde noen gjester. En dag gikk vi tur rundt bygget og ned til innsjøen Mälaren. Mens vi sto der, snudde vi oss og så det fine slottet på avstand. «Slik hadde det vært fint å bo», sa Thomas. Året etter, i 2021, ser vi at Svartå herregård er til salgs, og jeg sier til Thomas at vi kan dra dit for å ta en titt. Vi kommer oss dit, går inn i herregården, bygningen er fin på utsiden, med hage, men er ikke ivaretatt på en lang stund. Innvendig finner jeg mange originaldetaljer som kakkelovn, håndtak og lister fra 1700- tallet. Jeg bare elsker slike bygg. «Kakkelovnen, se her, Thomas, den er original,» sier jeg. Min mann forstår at løpet allerede er kjørt, og at hans frue vil kjøpe nytt hus. Så går vi ut, ned til innsjøen, og da vi står på bryggen og snur oss opp mot huset – vet du hva jeg ser? Jo, innsjø, natur og murhus. Akkurat samme syn som da vi hadde vår visjon ved Görväln.

Hvor raskt kom ideen om å skrive om kvinnene derfra?
– Det gikk kjempefort, faktisk rett etter at vi kjøpte huset. Det interessante er at sommeren året etter (2022), traff jeg Mariann Franzén som hadde bodd på Svartå i 70 år, og drevet stedet med sin mamma som både hotell, restaurant og konferansested. I hennes siste tid hadde døtrene tatt over, så det hadde kun vært kvinner i ledelsen. Mariann var da 98 år, og hun fortalte at hun kom til Svartå den 15. september i 1946. Jeg ble helt paff, for gjett når jeg kom hit? Den 15. september i 2021, på dagen 75 år etter Mariann. Jeg kjente umiddelbart en god kontakt med henne da vi møttes. Mariann var så glad for å fortelle sine døtre og venninner at vi hadde kjøpt Svartå og at stedet ville leve videre. Hun forsto at jeg ville forvalte og ta vare på Svartå akkurat som hun hadde gjort.

Mariann fortalte også en av sine døtre at det fantes en skuff med dokumenter og brev som hun ville at jeg skulle ha. De var spart på fra lenge, lenge siden, og hvordan hun hadde funnet dem vet jeg ikke. Det fantes blant annet brev fra mennesker som hadde jobbet der og brevvekslet med sin familie. Jeg fikk tilgang til mye informasjon om tidligere tider og gårdens historie.

Jeg fant også ekstra dokumenter på loftet, med fortellinger om hvordan kvinner levde før i tiden, for kvinners historie er annerledes. Da jeg forsto at flere kvinner hadde hett Christina, skjønte jeg at det var en grunn til at jeg bodde på Svartå, jeg skulle skrive om kvinnenes liv.

Ved juletider det samme året var embryoet til den første boken, «Hvis du var min», helt klart. Alt utviklet seg så raskt, for historiene til alle disse bøkene kom til meg. Jeg følte meg tvunget til å skrive og fortelle om Svartå. Det blir en serie på 21, og jeg har utgitt to bøker i Sverige og Norge, og den tredje kommer i oktober. Vi kommer ut med ny bok hver 6. måned, og historiene strømmer på. Jeg har allerede startet på neste trilogi som utgis høsten 2025, da med en annen kvinne i hovedrollen.

Du har tidligere skrevet krimbøker. Hvordan er det å skifte sjanger til historiske romaner?
– Det er vanskelig og utfordrende, og en helt annen måte å tenke på. Innen krimsjangeren står drap og utredning i fokus, mens det i en roman med kjærlighet er relasjonene som er det drivende, og hva som skjer innvendig i alle karakterene. Det er krevende å gå inn i så mange følelser.

«Blandingen av duftene fra den våte bakken, den dampende varme hesten og smeltejern fra bruket fylte henne med ren lykke. Christina trakk pusten dypt, et smil bredte seg i ansiktet hennes, og hun slappet av i skuldrene. Det var akkurat slik hun ønsket å tilbringe hver eneste dag i livet – fri og i kontakt med det som var ekte. Det som var viktig. Å late som om man var blid og uvitende om verden, og måtte skjule tankene sine bak høflig konversasjon, var like uinteressant som å brodere eller øve seg på hoffreverens.»

Hvem er den første Christina på Svartå som det fortelles om i «Hvis du var min»?
– Hun er en bestemt kvinne, veldig ung, 16 år. På den tiden skulle gjerne foreldrene finne en mann til sin datter. Christina var adelig og skulle gifte seg av samme klasse med et godt parti. Relasjonene mellom rike familier måtte opprettholdes. Hun kunne ikke arve Svartå, det var broren som skulle ta over godset. Faren var moderne, og lot datteren få en oppdragelse som en sønn med å ri på hester og bruke godset slik hun og pappaen selv likte, de hadde mange felles interesser. Christina ville ikke til hoffet, kle seg opp og snøres med korsett. Hun ville være fri, og var en egenrådig ung frøken.

Har denne Christina faktisk levd?
– Ja, i virkeligheten het hun Christina Falker. Hennes far var Carl Falker (1732–1795), han har samme navn i boken og var hoffmarskalk, og hun hadde en bror og en søster. Den ekte Christina var en driftig kvinne, hun startet skole i Svartå for barna til de ansatte. Hun ville at alle skulle lære seg å lese og skrive, og skolen finnes fortsatt. Hun var moderne og opptatt av at alle skulle ha rett til de samme mulighetene. Svartå hadde mange ansatte, og hun likte å arbeide på godset, det er fint å vite.

«Som hoffmarskalk måtte faren vie mye av sin tid til hoffet, men da den nye herregården ble bygget, tilbrakte familien heldigvis stadig mer tid på landet og mindre tid i Stockholm. Det var på Svartå Christina følte seg hjemme, og hun ville bli her for alltid, selv om det ikke var det moren så for seg.»

Hvilke utfordringer har Christina?
– Å bli akseptert for den hun er. Hun føler seg veldig annerledes, og at hun ikke passer inn i sin egen familie. Moren liker ikke den hun er, og det blir stadig tydeligere i de tre bøkene. De kommer ikke overens i det hele tatt – et klassisk tema om mor-datter-forhold. Mennesker er jo alltid mennesker, og har slitt med det samme til alle tider. Vi elsker, hater, krangler og gråter, og mens omverdenen endrer seg er vi innvendig de samme. «Hvis du var min» er også en roman om kjærlighet, og den største kjærligheten kvinnene har, er til Svartå og godsets overlevelse. De må ta viktige valg for å bevare stedet for fremtidige generasjoner, og derfor ikke alltid bare velge det de selv vil. Kvinnene forholder seg til noe større enn dem selv. De kravene som samfunnet hadde for Christina på den tiden, var ikke lett å forholde seg til som tenåring. Hun forventes å ta voksne beslutninger slik som foreldrene vil, heller enn å følge sitt eget hjerte.

«Det hadde gått en uke siden den morgenen Christina bestemte seg for å være fornuftig og ansvarlig. En uke siden Gustaf kysset henne i stallen. Det søte, fordømte kysset som fortsatt fikk hjertet hennes til å banke og tankene til å vandre.»

Hun er forelsket i Gustaf, hvem er han?
– En veloppdragen og elsket gutt som kommer fra et veldig trygt hjem, med to foreldre som bryr seg om ham. De er ikke rike men har varme. Gustaf er en klok og forsiktig ung mann, og får tidlig oppleve mer sorg enn hva en ung person bør takle. Livet er hardt. Han er også forelsket i Christina, og han vet det lenge før hun forstår det. Christina er smart, hun vet at de aldri kan bli sammen. De har en umulig kjærlighet, men Gustaf kan ikke la være å elske henne.

Hvordan takler Christina utfordringene?
– Hun støter på ulike problemer, og hun er ung, direkte og sier ting slik hun tenker. Hun kjenner ikke seg selv godt nok og forstår ikke alltid konsekvensene av hva hun gjør. Hun blir såret, det hører med til historien.

«Söderman tilbød henne armen sin, og hun lot seg føre ut i den opplyste hagen der flere grupper beundret kunstverkene som var oppført spesielt for festen denne kvelden.»

Vi kan vel røpe at Christina møter en annen, herr Söderman?
– Ja, han er en galant mann, men utnytter sin sjarm til mange kvinner. Med Christinas ungdommelige naivitet blir hun smigret og underholdt og tenker at det kanskje ikke er så dumt med herr Söderman, for hun vil ikke ha en kjedelig mann som grev Tullenius. Men som vi vet, er spennende menn sjelden en god idé ...

«Maja var riktignok bare en kammerpike, men for Christina var hun mye mer. Maja var hennes fortrolige og venninne, den hun fant både glede og trøst hos, og hun elsket henne som en søster.»

Intriger og drama, men også nært vennskap med Maja. Hvem er hun?
– Maja er Christinas beste venn, mer enn hennes ekte søster, og de har kjent hverandre i flere år. Maja kom som ung til Svartå med en forferdelig historie i bagasjen, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Maja ble godt tatt vare på av husholdersken Elsa, og ble Christinas pike. De knytter nære bånd, de utfyller hverandre. Maja gir Christina en trygghet i alle sine utfordringer. Hun er jordnær på sitt vis og modig når det behøves. Utrolig lojal, og med et veldig stort hjerte. For meg var det viktig at historien skulle handle om hele registeret av mennesker, ikke bare adel, men hvordan livet så ut på et slikt sted i den tidsepoken.

«Det var i virksomheten her at familien hadde grunnlagt rikdommen sin. En skjelving gikk gjennom kroppen hennes. Plutselig forsto hun foreldrenes ønske om å gifte henne bort til den rette mannen. Hennes livsoppgave var å sikre Svartås fremtid.»

Er kvinnene de sterke i denne romanen?
– Ja, så absolutt, og slik har det alltid vært på Svartå. Kvinnene har holdt på og arbeidet hardt. I noen korte episoder har menn styrt på Svartå, og da har det gått åt skogen, som man sier på svensk. Når kvinnene kommer inn igjen, går alt bra, det slår aldri feil. Det er noe spesielt med kvinnene på Svartå.

De evige temaene kjærlighet, bestemme over eget liv og maktspill. Hva handler livet egentlig om, å bli mer bevisst?
– Jeg har tenkt mye på dette da jeg jobbet med den andre trilogien. Som forfatter vil man gjerne fortelle en historie eller noe ut fra ens egen interesse. Så kanskje er det slik at når vi møter en ung Christina, så gikk jeg tilbake til mitt eget unge jeg for å få kontakt med en ung person. Kanskje ble det slik at jeg som kvinne selv, ville dele til andre kvinner mine erfaringer og fallgruver gjennom en roman. Det har jeg også gjort når jeg har skrevet krim, det er min måte å fortelle på.

«’Den von Fersen?’ sa Christina litt for høyt og kunne ikke la være å snu seg. ’Au’, sa hun da moren kløp henne i armen. ’Nettopp. Men han har bare øyne for dronningen av Frankrike. Det er i hvert fall det de sier’, sa moren.»

Angående kjærlighet, du har latt Axel von Fersen (1755–1810) dukke opp i boken, selv om han befant seg i utlandet i 1782. Fortell om ham!
– Jeg tok ham med helt bevisst. Det gikk ikke an å la være. Jeg er altfor glad i beskrivelsene av hans liv og kjærlighetshistorien med dronningen av Frankrike. Han var populær ved det svenske hoffet og blant damene, han hadde rykte om flott utseende, og når jeg ser malerier av ham, ser jeg en stilig mann.

Jeg har jobbet mye i Frankrike, i landet hvor von Fersen traff Marie Antoinette og ble hennes elsker. Det sies at hun var den eneste kvinnen han egentlig elsket, og han giftet seg aldri. Von Fersen forsøkte å hjelpe det franske kongeparet med å flykte, men Ludvig XVI var sta og ville dra standsmessig. Deres vogn ble gjenkjent, de ble tatt før de kom over grensen, og de ble lynsjet i 1793. Kongens forfengelighet var ikke bra, han innså ikke alvoret.

Axel von Fersen sto den svenske kongefamilien nær, men ble skutt og drept i 1810 fordi noen gustavianere trodde at han hadde forgiftet en dansk prins som skulle bli konge av Sverige etter at Gustav IV ble landsforvist. Det stemte ikke, den danske prinsen døde en naturlig død av hjerteproblemer, men i sørgetoget en mørk kveld blir von Fersen tatt ut av sin vogn, lynsjet og slått i hjel.

Hva er ditt forhold til Frankrike?
– Jeg studerte statsvitenskap i Bordeaux, leste om den franske revolusjon og om Marie Antoinette og Axel. Der fordypet jeg meg i historien og fikk ekte interesse for 1700-tallet.

Hvordan er det å bo på Svartå, midt i naturen?
– Jeg føler meg velsignet over å ha mulighet til å få bo slik og være der, på et sted som Svartå, som vi har til låns. Svartå overlever meg. Jeg har et eget rom hvor jeg skriver, med to vinduer, et mot skogen og det andre ned mot innsjøen til en vik. Jeg kommer i gang med skrivingen ganske sent på ettermiddagen, rundt kl 15, men deretter kan jeg fortsette til midnatt.

Har du en spesiell skriveprosess?
– Jeg har vanskelig for å sitte stille, og skriver 10 sider om gangen, og lager et råmanus til en ny bok på 30 dager. Jeg er strukturert, vet hva jeg skal skrive om, har synopsis, deler inn boken i 50–70 kapitler, og har en plan fra start til mål. Slik vet jeg hva jeg skal gjøre for å fylle ut kapitlene, hver dag. På den måten rekker jeg å fundere på hva det neste som skal skje, fra den ene dagen til den andre. Jeg drømmer om karakterene mot slutten av hver bok, virkelighet og fiksjon går i hop. Da er jeg i en helt annen verden, romanens verden.

Har du alltid vært forfatter?
– Nei, faktisk ikke. Jeg jobbet med legemidler i mange år, og reiste ofte rundt ofte til skandinaviske land. Å lese krimbøker startet jeg med tidligere, da jeg dro til Frankrike for å studere, kun med min skolefransk, og forsto at den fransken jeg hadde lært i Sverige ikke holdt. Jeg begynte da å lese detektiv historier, særlig Agatha Christie som var lettlest på fransk, og da fikk jeg opp interessen. Krim er en form for avslappende lesning som er spennende og underholdende. Det jeg vil også skrive, tenkte jeg, men det tok mange år før jeg satte i gang. I 2012 begynte jeg på det som ble min første bok, den kom ut i 2014, så jeg har nå vært forfatter i 10 år.

Fortell om ditt talent for å skrive.
– Jeg har for mange historier på lager, jeg har nå alle de 21 bøkene om kvinnene på Svartå ferdig planlagt, med sju trilogier. I tillegg jobber jeg med en fagbok med sønnen min, om bipolar sykdom. Jeg er selv bipolar, og det eneste jeg kan, er å skrive. Jeg har alltid jobbet mye og trives med det. Jeg skriver en bok ferdig på en måned, jeg er veldig strukturert, og forlagene har vanskelig for å henge med. Personlig kan jeg skrive så mye som helst, og kunne utgitt mange flere bøker hvert år, avslutter Christina Erikson før hun går på scenen hos Gyldendal Forlag til fullsatt sal med Tara lesere.