Camilla Läckberg: – Jeg er lykkelig, likevel tenker jeg altfor ofte på vekten min

Den automatiske porten til Villa Lumos glir opp med et lite klikk fra fjernkontrollen inne i huset. Bak porten bor en forfatter som har solgt svimlende 32 millioner bøker i mer enn 60 land, og som stadig topper bestselgerlistene, nå med «Gjøkungen», som er siste tilskudd i Fjällbacka-serien. 

I snart 20 år har populariteten hennes økt med kometfart, og jeg tar meg i å lure på hvor mye hun har forandret seg på de 16 årene som har gått siden jeg intervjuet henne sist. Den gangen var hun overbevist om at hvis hun bare jobbet hardt nok, ville hun nå helt til topps. Og nå manifesterer denne toppen seg foran øynene våre i form av Villa Lumos, et gedigent, skinnende hvitt hus, oppkalt etter en av trylleformlene fra Harry Potters univers, og med en fantastisk utsikt over Stockholms berømte skjærgård. 

– Selvsagt har jeg forandret meg, noe annet ville jo vært rart, sier hun når vi står ute i det store, splitter nye kjøkkenet. Hun har stolt vist oss rundt i de fire etasjene, der de tre eldste barna har innredet rommene sine med navn etter verdensmetropoler som New York, Paris og London, mens den yngste – sjuårige Polly, som Camilla har sammen med ektemannen Simon Sköld – har valgt enhjørningtema fremfor storby. Overalt i villaen møtes vi av lodne gulvtepper, rause sofaer, forgylte armaturer og fotokunst.

– Men jeg tror ikke det innerste i meg, selve kjernen, har blitt forandret av suksessen min. Den store forskjellen er at berømmelse og penger åpner nye dører. Jeg får en slags pondus som gjør at jeg kommer inn i andre verdener og horisonten min utvides. Det er et privilegium. Samtidig vet jeg jo hvorfor det er slik, og jeg blir litt opphengt i det: Hva handler egentlig om meg og hva handler om pengene mine? Men det å ha bra med penger, er selvsagt fantastisk: med penger kan du både yte og nyte.

– Hva betyr røttene dine for deg? 

– Jeg vokste jo opp i Fjällbacka, i en typisk arbeiderklassefamilie, og jeg kjenner meg fortsatt mer hjemme der enn i såkalte finere kretser der jeg ikke behersker alle de sosiale kodene. Jeg har en bobil som jeg har døpt Gittan, og Simon og jeg overnatter gjerne på en eller annen campingplass i Gittan. Men vi spiser også på Michelin-restauranter eller tar en langweekend i New York.

– Men er du mest Ullared eller Gucci? 

– Jeg er begge deler. Jeg vil ikke settes i bås. Jeg tjener nok penger til å kunne kjøpe det jeg vil, men jeg liker ikke å sløse. I 2011 ble jeg kåret til Årets Bondeknøl av Lantbrukarnas Riksförbund (tilsvarende Norges Bondelag, red. anm.), og året etter ble jeg utropt til Årets Kvinne i Expressen, sier hun, åpenbart fornøyd med å kunne bevege seg sømløst mellom bobilen og luksushotellene.

– Barna dine vokser vel opp under helt andre forhold enn du gjorde? 

– Selvsagt. De har helt andre økonomiske forutsetninger. De har en mamma som er berømt og profilert, og det gir dem andre muligheter. Men det er viktig for meg at de ikke blir noen snørrhovne snobber – min største skrekk er faktisk å få bortskjemte barn. Jeg har alltid sagt til dem at hvis du vil bruke penger, må du også tjene penger. Selv begynte jeg å vaske på samfunnshuset i Fjällbacka mens jeg gikk på skolen, og ungene mine har også ekstrajobber. De passer hunder, jobber i kaffebarer og slikt. De skal lære at man må gjøre seg fortjent til penger. At det ikke er noe som vippses fra mamma eller pappa så fort du vil ha noe. 

For snart ni år siden møtte Camilla den 13 år yngre Simon Sköld. Til å begynne med levnet verken hun eller omverdenen forholdet særlige sjanser. 

– Jeg trodde han bare skulle være en sommerflørt. Jeg var forfatter, skilt to ganger, mor til tre og innstilt på å leve alene, mens han var en ung, singel mann som konkurrerte internasjonalt i kampsporten MMA. Kunne han virkelig være noe for meg? Og ville han ha en fraskilt trebarsmor?

– Syntes du selv at aldersforskjellen var problematisk? 

– Kommentarene om at jeg var så mye eldre enn ham tok jo aldri slutt. De handlet typisk om at han tok meg for pengenes skyld. 13 år er jo ikke en oppsiktsvekkende aldersforskjell når mannen er eldst, men når kvinnen er det, blir det annerledes, og det irriterte meg veldig. Vi giftet oss i 2017, og i dag er det vel ingen som tviler på at vi elsker hverandre. Vi passer så fint sammen og har det dessuten veldig morsomt, sier hun, og beskriver et liv som for det meste handler om helt andre ting enn champagne og røde løpere. 

– Vi er stort sett hjemme, lager mat, er sammen med barna og sjekker ut tv-serier. Ungene mine elsker Simon, og vi har også et godt forhold til pappaene deres.

– I dag jobber Simon som personlig trener – hjelper han deg også med treningen? 

– Jeg er overhodet ikke glad i å trene. Jeg har et treningsrom i kjelleren, og etter at jeg fikk installert en tv der, har det blitt litt lettere å gjennomføre en treningsøkt. Simon er mye mer disiplinert enn meg, men han liker jo å trene, det er jobben hans. Men han trener ikke meg, altså – og det er ikke fordi han ikke vil. 

– Du har tidligere skrevet om vektsvingningene dine, at du alltid tenker på hva du spiser og at du sliter med å være fornøyd med kroppen din. 

– Vekten sitter mellom ørene. Da jeg var tenåring var idealet «heroin chic», det var magre supermodeller over alt, og det satte seg fast her oppe, forteller Camilla, og dunker pekefingeren lett mot pannen.

– Jeg har et forvrengt bilde av kroppen min, og det er en evig kamp. Jeg lever jo et fantastisk liv der jeg både har mann, barn og drømmejobben min. Jeg er lykkelig og fatter ikke hvorfor jeg bruker så mye tid på å tenke på vekten min. Gjennom terapien jeg går i, har jeg lært at jeg kanskje aldri helt vil klare å kvitte meg med disse tankene, men at jeg kan redusere antallet timer jeg bruker på dem. Jeg kan bare glemme drømmen om å gå med jeans som henger på hoftebena, men mest fordi jeg ikke er villig til å ofre det som skal til. Jeg er ikke en sånn som trives med måltider som består av bare salatblader, og jeg gidder ikke å være sammen med sånne folk heller. Jeg liker å samles over god mat og godt drikke. I mange år har vekten min svingt i takt med hormon- og stressnivå, men da jeg deltok i «La oss danse», holdt jeg vekten og var veltrent – jeg elsker å danse, forteller Camilla, som tok en fin fjerdeplass i den svenske konkurransen i 2012.

«I mange år ble jeg hengt ut som en dårlig mor. En som satte karrieren foran barna»

I tillegg til den enorme suksessen med bokserien fra Fjällbacka, er forfatteren engasjert i flere andre forretningsområder. Blant annet grunnla hun i 2019 filmselskapet Bad Flamingo sammen med brødrene Alexander og Baker Karim, og hun var idéutvikler og medprodusent for Viaplays krimsåpesuksess «Lykkevika». I disse dager lanseres hennes nye tv-serie, «Strandhotellet», på samme kanal. 

– Jeg trigges og drives utelukkende av lyst, foreller hun. – Når jeg virkelig liker noen, kan det også bli business ut av det, som med brødrene Karim. Jeg jobber bare sammen med folk jeg liker. Alt handler ikke om kroner og øre, kjemien må også stemme. Hvis det ikke funker, blir det skilsmisse – også i jobbsammenheng. 

Alle som følger henne på sosiale medier, vet at hun er åpen og deler mye. Hun har ikke noe skarpt skille mellom jobb og privatliv, men er bevisst på hva hun viser frem. Hun lærte tidlig at om hun skulle lykkes ordentlig, måtte hun bygge opp og markedsføre merkevaren Camilla Läckberg. I dag er hun et forbilde for mange, og har nesten 300 000 følgere på Instagram.

– Har du vært utsatt for netthets? 

– Ja visst. Jeg ble uthengt som en dårlig mor i en årrekke. En sånn som satte karrieren foran barna. Det var bare dumt – hva visste vel de om hvordan jeg var som mamma? Jeg har hatt barna mine i bæresele mens jeg har signert eller promotert bøkene mine. Det har ikke vært til skade for noen av dem. En god mamma er ikke synonymt med en hjemmeværende mamma, sier hun med lynende blikk. 

Hun er liten av vekst, men rakrygget og bestemt med et direkte språk og et granskende blikk. En sånn som ikke lar seg lure. Suksessen har gjort henne tøff – og sulten på mer.

 Hva er ditt neste mål? 

– Jeg vil lykkes i USA. Og selv om jeg topper den svenske salgslisten over nålevende forfattere, har jeg en ambisjon om å slå Henning Mankell. Jeg har også Astrid Lindgren og Stieg Larsson foran meg, men dem tror jeg kanskje at jeg må gi opp, sier hun, mens jeg i mitt stille sinn tenker at ingenting er umulig for en som bare er 48 år og gir ut minst to bøker i året.

– I hvilke land er du mest ettertraktet? 

– I Spania er det helt vilt. Der blir det kaos når jeg kommer, og jeg må faktisk ha sikkerhetsvakter, ler hun. – Jeg er også populær i Frankrike og Italia. Der har bøkene mine fått mye bedre anmeldelser enn hjemme i Sverige, noe som også har ført til en endring her. Det snudde liksom litt da utenlandsk presse løftet meg frem, selv om enkelte hjemlige kritikere først ga æren til oversetterne, forteller Camilla og himler med øynene over hvor tungt det tydeligvis har vært for enkelte å anerkjenne henne. Og det er ikke bare pressen som har vært nådeløse, men Camilla har ikke latt seg pille på nesen av noen, heller ikke av berømte forfatterkolleger som Leif GW Persson. 

For mange år siden, mens han fortsatt jobbet som professor i kriminologi ved siden av forfatterskapet, uttalte han at Camillas Fjällbacka-serie hadde omtrent samme litterære kvalitet som artiklene i bladet «Min Hest». Camilla kontret med å gi ham et gaveabonnement på nettopp «Min Hest». Da hun noen år senere prøvde å avslutte abonnementet, ville han gjerne beholde det, fordi «barnebarna mine er så glad i det». I dag kommer de to forfatterne godt overens, og Persson har måttet forsone seg med at han aldri kommer opp på Camillas nivå når det gjelder boksalg – og at hun også matcher ham i antallet «kjendisviner» på Systembolaget, der både en hvit, en rød og en rosé bærer hennes navn. 

Hun ler godt av historien, før hun på fotografens oppfordring tapper et glass vin fra den leopardmønstrete boksen som har nettopp hennes navn på emballasjen, like proff i intervjusituasjonen som i alt annet hun foretar seg.

Porten glir igjen bak oss med det samme lette klikket fra fjernkontrollen. Tilbake i byen møter jeg henne igjen, denne gangen på store reklameplakater, kledd i svart skinn og med et målbevisst blikk. Camilla Läckberg fyller det offentlige rommet. Hun vet å ta plass.