«Jeg er nok mest tiltrukket av å skrive kjærlighetsfortellinger, men samtidig liker jeg et element av spenning»

Clare Leslie Hall "Når jorden brister"

For 58 år gamle Clare Leslie Hall er «Når jorden brister» den første romanen hun skriver under eget navn. Hun har tidligere utgitt to thrillere under pseudonym, men etterlater seg få spor på Google. Det eneste som fortelles, er at «Når jorden brister» er en global sensasjon. Aldri før har en roman fått så omfattende oppmerksomhet mens den bare foreligger som et manus. På spørsmålet om hvordan hun opplever en slik suksess, svarer hun:

– Det har vært både overveldende og helt uventet. Dette er noe du kan drømme om som forfatter, men aldri forvente at vil skje. Du skriver boken du selv ønsker å lese, og håper at også leserne vil elske den, men har ingen idé om de virkelig vil gjøre det. Å oppleve den støtten og entusiasmen fra utenlandske redaktører som ble forelsket i romanen og skrev nydelige brev i retur, var helt ubeskrivelig.

Før vi går inn i handlingen i «Når jorden brister», må vi tråkle oss gjennom noen biografiske fakta. Clare forteller at hun vokste opp på landsbygda i Essex. Familien bodde i første etasje i et stort, gammelt hus som var omringet av skog. Fra hun var fire til 18 år gammel, gikk hun på en katolsk klosterskole (som også bokens hovedperson Beth gjør). Hun drømte hele tiden om å bli forfatter.

– Helt fra jeg var seks år gammel, har det å skrive vært en lidenskap. Jeg diktet historier og brant for å bli forfatter, men visste at jeg trengte en annen karriere først. Valget falt på journalistikk. Det er et yrke som gjør det mulig å ha skriving som levebrød, og jeg elsket det. Oppgavene var varierte. Jeg skrev om alt fra vanlige nyheter og finans til helse og mote, og har hatt fast jobb i redaksjonen i to store, riksdekkende aviser. Da vi flyttet fra London til Dorset for 17 år siden, lagde jeg en blogg hvor jeg blant annet skrev om hvordan det var å oppdra en familie på landet.

Hvorfor nettopp Dorset, som ligger sørvest i England og er ganske ukjent for folk flest?
– Verken min mann eller jeg hadde noen tilknytning til Dorset. Vi ble bare forelsket i området da vi besøkte en venn, og bestemte oss for å flytte fra storbyen til mer landlige omgivelser. Valget falt på en bondegård omgitt av åkre og enger, men vi ante ingenting om landbruk da vi kom. Vi driver heller ikke jorda, men har nær kontakt med bonden som vokste opp i huset som vi nå eier. Han er i 70-årene, og er absolutt en inspirasjon for livet på bondegården hvor mye av handlingen i «Når jorden brister» foregår.

Hvordan fikk du ideen til romanen?
– Den kom en dag mannen min var ute og jogget sammen med Magnus, valpen til vår yngste sønn. Da hunden forvillet seg inn på en eng hvor sauene beitet, truet bonden med å skyte den. Det var sesong for lamming, og enga var full av små lam. Heldigvis skjedde det ikke noe med hunden, men da mannen min fortalte om hendelsen, falt en levende scene ned i hodet mitt. Jeg kunne se for meg bonden og hans kone i møtet med en liten gutt og faren hans som lette etter hunden som var stukket av hjemmefra. Jeg visste at gutten minnet dem om sønnen de hadde mistet i en ulykke på gården, og jeg kunne også fornemme tiltrekningen mellom guttens far og bondens kone. For meg ble dette bildet en kjærlighetstrekant som bare ventet på å bli skrevet.

Trekantforholdet mellom Beth, Gabriel og Frank er det sentrale plottet i romanen. Hva ønsker du å formidle?
– Jeg ønsket å vise hvordan to ulike kjærlighetsforhold kan være like sterke. Det ene handler om den første kjærligheten og minnene om den, det andre er den varige, stødige kjærligheten på godt og vondt i et langvarig ekteskap. Jeg ville også dvele litt rundt fenomenet nostalgi, og hvordan det kan være en bittersøt opplevelse. Å bli trukket tilbake til fortidenkan være veldig truende når det skjer i en ganske turbulent tid i livet, som det gjør for Beth. Gabriel kommer tilbake i livet hennes mange år etter at han knuste hjertet hennes for første gang. Nå er hun i dyp sorg etter tapet av sønnen Bobby, og er derfor spesielt sårbar. Mye av nostalgien er å vende tilbake til det som engang var, selv om det er umulig.

Handlingen finner sted i to tidslinjer, i fortiden hvor Beth og Gabriel var heftig forelsket, og i en nåtid som viser seg å bli svært dramatisk. Dette er vel et bevisst grep?
– Ja. Det jeg ønsker å oppnå med to tidslinjer, er å utdype to kjærlighetsfortellinger. Fra fortiden ønsket jeg å få leseren til å kjenne på den brennende lidenskapen i den første kjærligheten, og vissheten om at den vil vare evig. Slik vil de skjønne hvor vanskelig det ble for Beth at Gabriel kom tilbake i livet hennes. Fra nåtiden ønsket jeg å vise at ekteskapet mellom Beth og Frank var godt og lykkelig, men at det blir sterkt truet av Gabriels tilbakekomst. Å følge rettssaken etter drapet gjennom boken, hjalp meg å bygge opp en følelse av spenning og fare. Slik romanen skifter mellom ulike plan, kan leseren fornemme at trekantforholdet ikke vil ende bra.

Både Frank og Gabriel skildres som svært sympatiske menn. Dette er kanskje grunnen til at Beth har problemer med å velge når situasjonen eskalerer. Hun vet at hun elsker dem begge. Var det poeng å gjøre begge så sympatiske?
– Det er nettopp det jeg håper at leseren vil hente ut fra historien. Jeg stilte spørsmålet: er det virkelig mulig å elske to mennesker på samme tid? For å vise at det er mulig, trengte jeg å gjøre Gabriel og Frank svært forskjellige fra hverandre, men begge er like verdt å elske. De to mennene knyttes til ulike deler av Beths liv, og det gjør det til et umulig valg. Gabriel er litteratur-elsker, kreativ og lidenskapelig, akkurat som Beth. Dette er også grunnen til at hun ble dypt forelsket i ham fra starten. Frank er mer jordnær. Han er snill, morsom og omtenksom. Da han introduserte Beth til gården hvor han vokste opp, og villmarken rundt den, ble hun forelsket i landskapet og den livsstilen det er å være bonde. Det blir en viktig del av det mennesket hun er, og som det er vanskelig for henne å gi opp.

Du har tidligere skrevet to thrillere under pseudonym. I «Når jorden brenner» kommer du også med noen overraskelser mot slutten. Er du tiltrukket av thrilleren som sjanger? Samtidig er dette en typisk feelgood-fortelling. Er det en sjanger som du føler deg hjemme i?
– Jeg er nok mest tiltrukket av å skrive kjærlighetsfortellinger, men samtidig liker jeg et element av spenning. For meg starter skrivingen alltid med følelser. Jeg er opptatt av å skrive fortellinger som skildrer menneskelige følelser i bunnen av deres hjerte, som kjærlighet, tap, drømmer og lengsler. Dette er følelser som førte meg til skrivingen fra starten av.

Klasseforskjellen mellom velstående jordeiere og vanlige bønder er også et tema i romanen. Beth blir behandlet svært nedlatende av Gabriels mor, Tessa. Hun understreker at klasseforskjellen mellom dem er altfor stor til at forholdet kan bli varig. Kan dette skje også i dagens England?
– At jeg ønsket å skildre klasseforskjeller, var grunnen til at jeg lot handlingen finne sted på 1950- og 1960-tallet. På den tiden var klassesystemet svært polarisert. Dette gjaldt særlig på landet. Landeierfamilier som Gabriels ville aldri ha blandet seg sosialt med bønder som Beth, Frank og hans bror Jimmy. Det var absolutt forventet at Gabriel skulle gifte seg med en fra hans egen klasse. Ærverdige, gamle universiteter som de mange i Oxford, favoriserte studenter som kom fra en privilegert bakgrunn. Jeg ønsket å vise hvor vanskelig det var for Beth, en skoleflink jente med beskjeden middelklassebakgrunn, å få de mulighetene som Gabriel tok som en selvfølge. Heldigvis er det ikke slik lenger. Universitetene er åpne for alle, og opptakssystemet går på karakterer. Fortsatt finnes det ganske sikkert snobbete damer som Tessa Woolfe, men de er ikke lenger normen.

«Når jorden brister» kommer ut i Norge hele to måneder før den kommer i britiske bokhandler. Har du selv noe forhold til Norge?
– Nei, men jeg har alltid ønsket å se Oslo, og har lenge planlagt å ta med familien på ferie til de berømte fjordene. Nå har jeg fått et perfekt påskudd til å besøke Norge.