Solvej Balle: – Noen ganger tenker jeg at menneskelige konflikter er en måte å unngå å tenke over tilværelsen på

Solvej Balle "Om utregning av romfang"

Du ble i fjor høst tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for de tre første bindene i det planlagte sjubindsverket «Om utregning av romfang». Hvordan opplevde du en slik anerkjennelse?

– Fordi jeg slett ikke hadde forventet det, var det var litt av et sjokk. I virkeligheten var det jo en halv roman – eller tre bøker. Begge deler er litt utenfor normen. Da vi gikk inn i salen, var jeg skrekkslagen ved tanken på at det kunne bli meg, og at jeg måtte stå der og holde tale. Men det gikk, og det er fantastisk at bøkene får så mye oppmerksomhet. At også jeg som person får mer oppmerksomhet, har jeg et noe blandet forhold til.

Har prisen gitt deg nye lesere og mye respons?

– Det overrasker meg hvor mye oppmerksomhet det er rundt prisen. Den har ganske sikkert åpnet for andre lesere enn jeg pleier å ha. Jeg er blitt betraktet som en heller «smal» forfatter. Det er gledelig – og overraskende – at så vidt forskjellige mennesker kommer og sier at de liker bøkene.

Mange kritikere omtaler bøkene som et litterært mesterverk. Hva tror du er årsaken til den type lovord fra litterære «forståsegpåere»?

– Et mesterverk er noe annet, og noe det tar tid for en bok å bli. Det tror jeg ikke man kan si så kort tid etter utgivelsen.

Tara Selter – jeg-personen i romanserien «Om utregning av romfang» – er fanget i en eneste dag som gjentar seg i en evig runddans. Når og hvordan fikk du ideen til et så krevende, og ikke minst originalt, skriveprosjekt?

– Jeg fikk ideen i 1987. Blant annet hadde jeg lest den danske forfatteren Svend Åge Madsen, som også arbeider med tid, og jeg likte tanken på en bok som foregår på én enkelt dag. Jeg var selvfølgelig ikke klar over hva det skulle utvikle seg til da jeg fikk ideen, eller hvilket krevende prosjekt det var. Jeg trodde bare at det var en liten roman om en tid som var gått i stå. Den merkelige tittelen har i hvert fall vært med meg siden 1989, men det var først etter en del år at den tok form. Til sist kunne jeg se at dette var en bok jeg var nødt til å skrive. Noen år etter at jeg hadde fått ideen, kom filmen «Groundhog Day», og nå finnes det utrolig mange fortellinger – særlig på film – om tidssløyfer. Det å utgi en bok om en tidssløyfe i 2020-årene er egentlig ikke særlig originalt.

Finnes det en grunn til at du valgte akkurat 18. november? I hele det nordlige Europa er november en grå og begivenhetsløs del av året?
– Det var bare den datoen det viste seg å skulle være. Jeg tror at november er bra for mange ting. Den har et så dårlig ry at man kan bli gledelig overrasket. Dessuten trengte jeg litt regn. Det er et dikt av den danske dikteren Henrik Nordbrandt som sier at året har 16 måneder: januar, februar og så videre. Og så november, november, november, november, november, november, desember. Det har helt sikkert summet i bakgrunnen.

Det er selvsagt en tilfeldighet at jeg-personen har samme navn som magasinet du nå blir intervjuet i. Hvordan forklarer du at det var nettopp Tara som kom til deg?

– Da jeg fikk e-posten om at dere gjerne ville ha et intervju med meg, sto det «intervju med Tara» i emnefeltet. Jeg tenkte at det var en morsom idé: å intervjue en fiktiv person. Så gikk det opp for meg at det er et magasin som heter Tara, og jeg tenkte at dem vil jeg gjerne snakke med. Å velge Tara som navn på min hovedperson, fikk jeg i en bank i nærheten av en togstasjon i London. På navneskiltet til kvinnen som ekspederte meg, sto det Tara-ett-eller-annet. Det slo meg at det måtte være hovedpersonens navn.

Bøkene er en meget disiplinert form for dag boknotater. Var det krevende å finne Taras særegne stemme?

– Jeg vet ikke om det var krevende, men det tok lang tid. Jeg forsøkte mange forskjellige vinkler og fortellermåter. Men det var først da jeg begynte å følge med Tara underveis, og lot henne fortelle parallelt med sine opplevelser, at jeg for alvor kjente hvordan det skulle fortelles.

Når den samme dagen gjentar seg på nytt og på nytt, blir detaljer og observasjoner i nær
miljøet viktig. Har du selv alltid hatt et blikk for selv de minste småting?

– Ikke mer enn andre mennesker tror jeg, men akkurat i denne fortellingen er det som om detaljene insisterer på å være med. Jeg tror at det er Tara som vil ha detaljer. Min mor sier riktignok at jeg elsket alt mulig småkryp da jeg var barn, men det tror jeg at alle barn gjør. Jeg tror at de fleste mennesker har blikk for detaljer innimellom.

Dine bøker om Tara Selter blir plassert i sjan geren spekulativ fiksjon. Kan du selv definere begrepet?

– Jeg skrev faktisk «spekulativ fiksjon» i pressemeldingen til den aller første boken jeg ga ut på egenhånd. Jeg synes at det er en fin betegnelse. Det er et element av spekulasjon, og man blir på en måte nødt til å ta hjernen med inn i boken, både som skrivende og lesende.

Hva er drivkraften bak et romanprosjekt som dette? Hva ønsker du å formidle videre til dine lesere?

– Jeg tror aldri at jeg har forsøkt å formidle noe særlig. Det er ikke noe man vet i forveien, og så formidler videre. Kanskje er det mer et forsøk på å finne frem til noe, eller lytte seg frem til noe, og så dele det med andre. Man forsøker å få grep om et materiale, og så kommer det en bok ut av det. Det er boken – og undersøkelsen – man gjerne vil gi videre, ikke noe man har funnet i forveien og putter inn i en bok.

Du har i et tidligere intervju sagt at du føler at du har en reisekamerat i Tara Selter. Betyr det at dere blir stadig bedre kjent med hverandre?

– Ja, det tror jeg, men jeg vet ikke om hun ville like å ha meg som reisekamerat. Jeg tror at hun ville synes at jeg var en litt halvgammel boomer.

I det tredje bindet av «Om utregning av rom fang» befinner Tara seg stort sett i Düsseldorf. Er det en grunn til å legge mye av handlingen til den tyske universitetsbyen, eller er den tilfeldig valgt?

– Jeg har vært i Düsseldorf flere ganger, og det gikk langsomt opp for meg at det fantes noen elementer der som liksom falt inn i historien. Etterhvert begynte jeg å undersøke Taras steder i stedet for mine egne. Noen av stedene i boken er fiktive fordi det ikke fantes et sted i den virkelige verden som kunne brukes. Slik er det alltid når man skriver fiksjon. I den forrige boken måtte jeg for eksempel gjenetablere fergeforbindelsen mellom Bergen og Storbritannia. Hvis virkeligheten ikke gir det man trenger, må man modellere på den. Jeg har også endret litt på Düsseldorf, men ikke mye.

På universitetet treffer Tara den norske sosiologen Henry Dale. De skjønner snart at de begge er fanget i den samme datoen. Snart flytter han inn i leiligheten hennes. Hva betyr det for Tara at Henry dukker opp i livet hennes?

– Jeg tror det er viktig for henne at hun får noen å dele opplevelsene med, for Henry husker hva som skjer fra den ene dagen til den andre. Hun oppdager hvor mye det betyr at man ikke skal fortelle det samme om igjen og om igjen.

Tara og Henry opplever et skjebnefellesskap, men reagerer ulikt på det å være fange i tiden. Skyldes det at de er svært ulike som personer?

– Mye skyldes nok at de har vært i forskjellige livssituasjoner. Det betyr at de må revidere sin forståelse av hvorfor de er havnet i 18. november. Fordi de kommer fra ulike utgangspunkter, evner de ikke å forstå hvorfor de er havnet i samme situasjon.

Halvveis i romanen dukker Olga Periti opp. Også hun henger fast i 18. november. Det samme gjør Ralf Kerns, som hun nå leter etter. Hadde du som forfatter behov for å få utvide persongalleriet?

– Jeg har oppdaget at jeg ofte tar utgangspunkt i et menneske som grunnleggende lever avsondret fra andre mennesker. Da blir møtet med andre mennesker utrolig viktig, men først etter at personen har stått ansikt til ansikt med sin egen eksistens. Det er som om jeg har behov for å se på det enkelte menneske før det blir satt inn i en mer kompleks sosial sammenheng.

Helt på slutten av bind tre ankommer fem nye personer som også er fanget i den 18. november. Det betyr kanskje at mye uventet vil skje i bind fire?

– Kanskje ikke uventet. På en måte betyr det ikke annet enn at det blir flere mennesker. De begynner å snakke mye – og holde møter. Jeg synes det er morsomt at konfliktnivået mellom menneskene i disse bøkene er heller lavt. Folk kan godt være uenige, men store menneskelige konflikter og motsetninger er ikke drivkraften her. Noen ganger tenker jeg at menneskelige konflikter er en måte å unngå å tenke over tilværelsen på. Tara sier på et tidspunkt: «Når man har vært alene så lenge, forstår man at et annet menneske er en gave». Jeg tror at dette er et syn på mennesker som jeg er interessert i å undersøke.

For at den gjentagende novemberdagen skal arte seg forskjellig, velger Tara å bevege seg rundt på Europa-kartet. Selv er du bosatt på Ærø, en øy i Østersjøen og en fergetur på 75 minutter fra Fyn. Hva er så spesielt med Ærø?

– Jeg flyttet til Ærø for 18 år siden sammen med min sønn på tre år og min daværende mann. Det var litt tilfeldig at det ble Ærø, men det kjentes riktig både som et sted hvor barn kunne vokse opp og hvor jeg fant den roen jeg trengte. Og det er billige hus.