Valérie Perrin: – Det ligger i min sjel å skrive

Valérie Perrin "Glemt på en søndag"

Justine er 21 år gammel og har bodd sammen med besteforeldrene og fetteren Jules helt siden foreldrene døde. Hun jobber på et aldershjem, Hortensiahjemmet, og bruker mye av dagen på å stelle og høre på fortellingene til de gamle. Hun kommer særlig tett på den nesten 100 år gamle Hélène, og hun bestemmer seg for å skrive ned livshistorien hennes i en blå notisbok.

Mens Justine hjelper Hélène med å bearbeide minner om både kjærlighet og krig, inspirerer Hélène Justine til å ta et oppgjør med fortidens hemmeligheter og å takle hennes livs store tap. Men en dag begynner de pårørende å motta mystiske telefonsamtaler fra aldershjemmet, og alt blir snudd på hodet.

Valérie Perrin bor på Montmartre i Paris, snakker kun fransk, og er i Oslo for å snakke om sitt forfatterskap.

– «Glemt på en søndag» var min første bok. Den handler om kjærlighet, forteller hun. Valérie Perrin ble intervjuet på arrangementet Fransk fredag hos Cappelen Damm, til stappfull sal. Så er hun da også Norges mestselgende forfatter for tiden. Hennes andre bok, «Å vanne blomster om kvelden», har solgt over 150 000 eksemplarer i Norge, ligger fortsatt på bestselgerlisten og er en internasjonal suksess.

Valérie Perrin er gift med den berømte filmregissøren Claude Lelouch, og sammen lever de et spennende kunstnerliv. De giftet seg i juni i 2023, også det en stor kjærlighetshistorie.

– Det var Claude som oppmuntret meg til å skrive, forteller Valérie stolt. – Den dagen forsto jeg at det holder å komme i berøring med gamle mennesker, å ta dem i hånden, for at de skal begynne å fortelle. Det er som å grave et hull i tørr sand ved sjøen – vannet siver alltid opp mellom fingrene.

Hovedpersonen i «Glemt på en søndag» heter Justine Neige, hvem er hun egentlig?

– Hun er pleier på et gamlehjem, hun er svært ung, men har valgt seg dette yrket. Hun liker de eldre på hjemmet, hun liker å stelle dem, men også å snakke med dem. Spesielt én dame kommer hun veldig nær, og stiller henne spørsmål om hennes liv.

Justine vil også dukke ned i egne familiehemmeligheter?

– Ja, hun vokser opp hos besteforeldrene med sin fetter, som hun ser på som sin bror. Begges foreldre døde i samme bilulykke, på en søndag. Beste foreldrene de bor hos, er snille, stille og sier lite om ulykken. De vil ikke komme inn på den. Justine fort setter å stille dem spørsmål, hun vil vite mer.

Og siden eldre mennesker er de de flinkeste til å fortelle om fortiden, er det er ingen vits i å lete i bøker eller filmer: De er best. Hovedpersonen er en nysgjerrig person?

– Justine spør og graver mye, spesielt til Hélène, som levde under krigen, og hun forteller sin historie. Hélène hadde en kjærlighetsaffære med Lucien Perrin, han har forresten samme navn som min bestefar (Valérie smiler lurt). Justine får stadig vite mer, det er mye mystikk, og jeg elsker hvordan nye innsikter dukker opp. Hva vil skje, tenker man som leser. Og jeg gir ingen svar ...

Hvem er egentlig denne Hélène?

– Hun bor på rom 19, er nesten 100 år gammel, og forestiller seg at hun er på en fantasistrand med sin mann Lucien. Justine masserer hendene hennes, og Hélène husker stadig mer fra sitt liv og forteller. Justine skriver alt ned i en blå skrivebok. Hun vil vise historien til Roman, Hélènes barnebarn, det er romantisk, mye kjærlighet.

Hvem er inspirasjonskilden til Hélène?

– Da jeg skrev romanen, tenkte jeg på forfatteren Simone Weil, som min mann kjente. Hun var en ekstraordinær kvinne, jeg ser for meg litt av hennes ansikt i Hélène. Og min bestemor på morssiden, hun var svært spirituell, hadde et slavisk utseende, blå øyne og led av dysleksi. Det var forferdelig fordi hun ville så gjerne lese, men hun klarte å kombinere virkelighet med fantasi. I romanen får Hélène, takket være Lucien, hjelp til å lære å lese. Det er en ekte kjærlighetshistorie, veldig poetisk. Min mest poetiske bok. Jeg hadde behov for å skrive denne boken, jeg hadde båret på denne historien i 15 år. Parasollen hennes heter Lucien, det var ektemannen hennes. Eller nesten ektemannen, for de giftet seg aldri. Hélène har fortalt meg om hele livet sitt. Hele livet, men i puslespillbrikker. Som om hun hadde gitt meg den vakreste gjenstanden i huset sitt, men knust den i tusen biter først, uten å gjøre det med vilje.

Hva skjer på søndagene?

– Enkelte på pleiehjemmet får aldri besøk, de er helt overlatt til seg selv og ensomheten. Justine steller de eldre som vanlig, de får god mat å spise, og hun lager underholdning for dem med blant annet musikk og dans. Hun vet selv at søndager ikke er som alle andre dager. Det var på en søndag at hennes egne foreldre døde.

Hvorfor valgte du et aldershjem som miljø?

– For å sette fokus på de eldre, som våre besteforeldre. Før bodde familier sammen, nå har alle sine egne leiligheter og man er mer ensom. Det er mange skandaler om hva som skjer med Alzheimer-pasienter som bor alene i Frankrike, og flere som blir vanskjøttet på sykehjem. I min bok blir de riktignok bra behandlet! Justine er følsom, hun gråter når noen dør, og er oppriktig glad i Hélène.

Kjenner du noen som Justine?

– Ja, Louise er en ung kvinne jeg kjenner, som har inspirert meg. Hun jobber med eldre, og forteller at det er vanskelig når man har så mange å ta seg av på så liten tid. Man må være mild og forsiktig med gamle, en stor utfordring når man har ti personer å stelle på en time. Det er en ære å ta seg tid, for man må respektere de eldre. Det er vesentlig for samfunnet vårt, ellers dør viktige verdier. Det er skandaløst å snakke dårlig om eldre, og å behandle dem dårlig er enda verre. Vi må verdsette pleieryrket mye høyere, der mennesker gir så mye av seg selv uten høye lønninger. To områder opptar meg i samfunnet, vi må ta vare på barn og utdannelse, det er for fremtiden. De eldre representerer fortiden, og man må ta vare på dem. Derfor handler min roman om flere generasjoner. Oppringningene kommer fra rom nummer 29. Det er rommet til monsieur Paul. Han har sovet nesten hele tiden i tre år. Legene er fast bestemt: Det er ikke klinisk mulig at monsieur Paul har ringt selv. Men ingen har sett noe uvanlig. Ingen har sett noen smyge seg inn på rom nummer 29 for å ringe familiene i all hemmelighet. Alle familiene har et fellestrekk: De kommer aldri på besøk.

Romanen starter stillferdig, som en koselig historie, men så skjer det noe?

– Ja, et stort mysterium. En anonym person ringer til de eldres familier og forteller at deres slektning har gått bort. Men når de kommer, lever de fortsatt. Oppringerens idé er å få familiemedlemmer til å besøke sine gamle slektninger, men hvem er det som ringer? Lag på lag av muligheter, som å trekke ut forskjellige skuffer, gjør leseren stadig mer nysgjerrig.

Skriver du ofte om kvinner?

– Menn er også med i «Glemt på en søndag», men hovedpersonene er to kvinner, nemlig Justine og Hélène. I boken «Å vanne blomster om kvelden», heter hovedpersonen Violette, i «De tre» er det én kvinne som snakker, Nina. Så ja, jeg skriver om kvinner.

«Jeg liker to ting i livet: musikk og gamle mennesker», sier Justine. Hva med deg?

– Det er mye musikk i mine romaner, for jeg er veldig glad i musikk og har laget mange spillelister, og lytter til mye fransk musikk, som Jacques Brel.

Når fikk du interesse for litteratur?

– Da jeg kom til Paris! Ikke mens jeg gikk på skolen, jeg var en dårlig elev, men jeg likte alltid å lese. Da Claude inspirerte meg til å skrive romaner, sendte jeg inn manuskriptet til «Glemt på en søndag», og jeg fikk kontrakt! Forleggeren elsket teksten min, det var i 2013. Men han ville ta seg god tid til å velge forsidebilde og lansere meg som forfatter, så boken kom først ut i 2015.

Har du en visjon for ditt forfatterskap?

– Jeg vil i store trekk si at historiene gjerne handler om barn som vokser opp alene. Og at man ikke må dvele for mye ved hva som har vært og hva som kommer. Livet kan være tøft, dramatisk og trist, og det hender at man gråter. Det er en del av livet, men det finnes alltid lys og håp. Kort sagt, nyt hver dag, for livet går fort. Tenk, min sønn Valentin har blitt 30 år, og min datter Tess er 26. Det er forresten hun som er på forsiden til «Glemt på en søndag», ved havet i
Normandie.

Hvorfor tror du bøkene dine selger så godt?

– Det ligger i min sjel å skrive. Og lesererne kjenner seg rolige og blir tatt med til en annen dimensjon hvor de får dele andres personligheter. Det å lese er som å se sin første film. Hver leser må ta i bruk sin fantasi, det liker jeg. Man forestiller seg scenene, stemningen, jeg synes det er helt fantastisk at jeg kan få gi så mye plass til andre.

Hva tenker du om din suksess?

– I dag har jeg suksess over hele verden. Ikke alle har denne muligheten, og det var boken «Å vanne blomster om kvelden» som ga meg den store fremgangen. Den er solgt i flere millioner eksemplarer, oversatt til mange språk, det var så uventet. Historien om Violette kom til meg en gang jeg satt på en kirkegård og skulle bytte sko, av alle ting. Jeg tenkte på om det fantes en jobb med å stelle gravene? Så der og da kom historien om Violette til meg, det var akkurat slik det skjedde. Jeg takker «henne» daglig for å ha åpenbart seg for meg.

Hvor skriver du best?

– Jeg skriver overalt, på tog, på fly, hjemme, på kafé og mye i Normandie, hvor jeg bodde tidligere. «Å vanne blomster om kvelden» skrev jeg mest i Paris. En vanlig dag nå er at vi står opp der vi bor på Montmartre, Claude går til sine prosjekter og jeg skriver hjemmefra. Jeg skriver så lenge jeg vil, til vi møtes igjen om kvelden. Jeg bruker mye tid, minst to år, på å fullføre en bok, jeg må reflektere underveis. For en luksus det er å ha så mye tid til å skrive!

Har du en teknikk?

– Det som er viktig å forstå, er at jeg tenker fortellingene i scener. Hvert kapittel er som en ny scene. Jeg skriver også filmmanuskript sammen med min mann.

Får du tid til fortsatt å lese andres bøker?

– Ja, jeg leser mye, for å gi meg næring. Og da leser jeg ikke samme saker som jeg selv skriver, jeg vil ha innflytelse fra andre områder. Jeg går også på kino og teater. Slik får jeg ideer for egne prosjekter.