Guri har skrevet vinterens snakkis: – Jeg ble svært fascinert av den svikefulle banksjefen

Krakket i Arendal i 1886 regnes som den største finanskatastrofen i Norges historie. Like fullt har de færreste hørt om den. Det vil si: det var før Guri Idsø Viken skrev en roman hvor historiske fakta er krydret med forbuden sex og dekadente fråtserier, men også solidaritet og gryende kvinnekamp.

Guri Idsø Viken

IKKE Å ANBEFALE: – Egentlig vil jeg ikke anbefale noen å skrive en historisk roman, sier forfatteren som akkurat har hatt stor suksess med å gjøre nettopp dette.

© Foto: Julia Naglestad

Guri Idsø Viken "Krakk"

«Krakk» er den enkle og talende tittelen på romanen som fikk anmeldere til å trille terningen til seks, og ventelisten på Deichman bibliotek til å krype til værs som et barometer som varsler høytrykk. Forfatteren selv innrømmer at hun nærmest ble målløs over den begeistrede mottagelsen. Det skal sies at hun for lengst hadde fått taleevnen tilbake da vi møttes i lobbyen på Oslo Plaza i forbindelse med lanseringen. Selv om Guri Idsø Viken og debutromanen «Magnhild» fikk tålelig bra omtale da den kom ut i 2013, er hun som forfatter et relativt ubeskrevet blad.

Litteraturviteren fra Overhalla i Trøndelag var like lite kjent som den fascinerende historien hun folder ut i «Krakk». At hun og mannen Bjarne i 2016 valgte å flytte fra Oslo til hans barndomshjem på Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand, ble også starten på seks års iherdig research- og skriveinnsats.

Det var da hun oppsøkte den permanente utstillingen «Krakket i Arendal i 1886» på Aust-Agder-museet Kuben, at tanken på roman for alvor slo rot.

– For å besøke min manns familie har jeg vært mye Arendal opp gjennom årene, og jeg kjente også godt til krakket. Likevel var det utstillingen som fikk meg til å hente ideen frem fra bakhodet. Det er en fascinerende historie, både på grunn av svindelen og det at ettertiden vet så lite om den. Vi har mer peiling på finanskriser i USA enn det som anses som norgeshistoriens største økonomiske katastrofe.

Guri Idsø Viken
© Foto: Julia Naglestad

Én enkelt person, nemlig bankdirektør Axel Herlofson, var svindleren som satte både sin egen og hele byens økonomi over styr. Hvorfor ble du så fascinert av ham?
– Axel Herlofson var samtidig en mann som var veldig populær blant byens borgere. Han tok vare på både høy og lav, og ga sine arbeidere gode vilkår og rettigheter. Det la grunnlaget for at arbeiderne organiserte seg, og i 1887 grunnla Det forenede norske arbeiderpartiet på Ormekjenn utenfor Arendal. Jeg tenkte at det måtte ligge mange fortellinger om menneskeskjebner i dette stoffet. Samtidig var dette en brytningstid mellom det gamle og det nye Norge. Arendal var blitt en rik og mektig by som var kjent for sjøfart og å bygge de beste seilskuteskipene i Europa. Disse fraktet varer og drev utstrakt handel, som også var med på å innbringe rikdom. Frem til denne brytningstiden som endret alt, hadde finans-eliten, det vil si borgerskapet, kontrollert både handel og vandel. Nå vokste arbeidersamfunnet frem.

Og slik ble «Krakk» til frodig fiksjonbasert på historiske fakta?
– Skal man skrive gode historiske romaner er forutsetningen et interessant bakteppe og karakterer som ikke er endimensjonale. Etter hvert som jeg leste meg opp, ble jeg overbevist om at dette var et godt materiale. Ut over det vil jeg egentlig ikke anbefale noen å skrive en historisk roman. Det er veldig mye jobb. Først må du drive research ned til minste detalj, og lære deg veldig mye. I neste trinn må du nesten legge bort alt du har lært for å kunne bygge et godt dramatisk univers som funker som roman. Det er egentlig en vanvittig jobb, men for min del har det vist seg å være verdt det.

Hva er fakta og hva er diktning rundt Axel Herlofson? Er det belegg for at han likte unge menn og røkte opium, eller er dette bare en forfatterfrihet for å gjøre fortellingen mer saftig?
– Jeg brukte veldig mye tid på å prøve å forstå ham. Det var noe mystisk ved ham som person. Alt lå til rette for at han skulle ha det bra ut fra tidens standard. Han hadde en stor arv etter sin far, og giftet seg med Hanne, datteren til en av de rikeste mennene i byen. På egenhånd hadde han gjort det meget bra i forretningslivet. Han var til og med populær blant folk. Derfor tenker jeg at det måtte være ett eller annet i livet som han ikke hadde, som han ikke kunne kjøpe for penger. Min tolkning ble at dette han brennende ønsket seg, gjorde at han lurte folk, forfalsket og svindlet. Han måtte jo også på en måte lure seg selv. Litt herfra og derfra hørte jeg at han kanskje var skeiv, og at han var glad i unge gutter som jobbet for ham. Disse ryktene gjorde at litt falt på plass for meg. Hvis han var skeiv, så var kjærligheten noe som ikke var ham forunt. Det ga ham heller ikke muligheten til å være seg selv. For meg ble det interessant å bruke seksualiteten for å utforske ham som karakter.

Hvorfor har du lagt deler av handlingen til Paris?
– Broren Didrik var bosatt i Paris. Axel var der ofte på en blanding av forretningsreise og ren svir. Det ble sendt mange brev og falske veksler mellom de to brødrene. Didrik Herlofson fikk ikke en skramme etter krakket, men derimot diverse ordener. Det synes jeg er ganske drøyt. Thomas Heftye fikk en hel gate i Oslo oppkalt etter seg. Han døde den dagen krakket var et faktum. Heftye ble aldri etterforsket for noe som helst, men jeg tror at han må ha vært involvert og måtte ha visst. Han var en erfaren bankmann fra Kristiania, og en langt større kapasitet enn de andre i direksjonen i Arendal.

Guri Idsø Viken

IKKE Å ANBEFALE: – Egentlig vil jeg ikke anbefale noen å skrive en historisk roman, sier forfatteren som akkurat har hatt stor suksess med å gjøre nettopp dette.

© Foto: Julia Naglestad

Revisoren Thomas Berntsen er en av dine skapte romanfigurer. Han oppdaget at noe var galt fatt, men valgte å lyve for å beskytte sin sjef – og elsker?
– Det er flere grunner til at jeg valgte å la revisor Thomas bli en sentral del av handlingen. For det første ville jeg ha en person som var tett på Herlofson. Revisor Thomas var en av – sikkert flere – som skjønte ting uten å gjøre noe. De måtte ha motiver for å tie. For det andre synes jeg at en revisor er verdens mest interessante karakter. Jeg forstår ikke at det ikke er skrevet flere bøker om revisorer. Hvem er det de som er på toppen av næringskjeden, er avhengige av? Det er nemlig revisoren, og her ligger det til rette for mye maktkamp. Revisoren er egentlig en sexy karakter, men er alltid blitt beskrevet som en grå, kjedelig type. Han sitter med nøkkelen til enten å være delaktig eller avsløre. Den virkelige revisoren i banken frem mot krakket het Thorvald Berntsen, og spilte en viktig rolle i rettssaken. I revisjonsrapporten som ble laget en stund etter konkursen, ble det skrevet at Herlofson hadde mange assistenter som var i hans makt, og flere sto i et avhengighetsforhold til ham. Det ligger mye mellom linjene i denne rapporten, som også kan peke mot at han var skeiv.

Hvordan kom oppdiktede Agnes Mercier inn i romanen og til å drive en fransk kjolesalong i Arendal? Hva ønsker du å fortelle gjennom denne sterke, selvstendige kvinnen?
– Jeg hadde behov for å få inn en person som kunne se Arendal litt utenfra. I motsetning til mange av de andre karakterene som er så bundet av hvilken posisjon de har, kunne Agnes være litt klasseløs fordi ingen visste noe om hennes tidligere liv. Bare vi lesere vet at hun var en forgudet hotelleierdatter før faren gikk konkurs, og Agnes endte som ludder og hundset kjøkkenhjelp. I denne fortellingen kan Agnes hjelpe oss lesere å observere det som skjer rundt henne. Det er vel grunnen til at jeg fant opp Agnes.

Hvordan fanget du tidskoloritten?
Blant annet brukte jeg mye tid på å lese annonser i for eksempel Agderposten fra 1885. Disse forteller mye om hva de solgte, og hva de spiste og drakk. Blant annet annonserte de for 1870-årgangen av Bordeaux-viner som om det var en selvfølge at den var til salgs i Arendal. Til dags dato er det den beste årgangen av Bordeaux-viner.
For korrekt å kunne beskrive hvilke klær de bar, leste jeg drakthistorie. Mange av matrettene fant jeg i «Oselias
kokebok». Den er basert på kokeboken til husholdersken til familien Eyde, mens Elina Eyde, moren til Sam Eyde, etterlot seg mange brev. Hun var en selskapelig dame som beskriver mye av det hun har vært med på. Også romaner som er skrevet på denne tiden, gir godt innblikk, som Amalie Skram, Alexander Kielland og Henrik Ibsen.
Émile Zola beskriver Paris meget godt. Litteraturen var også en hjelp til å forstå hvordan miljøet var, hva konfliktene gikk ut på, og så videre.

Guri Idsø Viken

UNDERHOLDNING: – For å være ærlig syns jeg det er en del bøker som er litt kjedelige, sier Guri, som har jobbet med å gjøre sine karakterer spennende.

© Foto: Julia Naglestad

På et vis er dette også en kriminalroman fra virkeligheten, hvor du bevisst og steg for steg avslører hvordan nettet snører seg sammen rundt Herlofson? Selv om vi vet at dette ender ille, blir vi spent på hvordan han avsløres.
Jeg brukte en del tid på lære meg dramaturgi mens jeg skrev. For å være ærlig synes jeg at en del bøker er litt kjedelige. Jeg forsøkte å finne ut hva som kan gjøre dem litt mer spennende. Lesere ønsker jo også å bli underholdt, samtidig som de mer enn gjerne lærer noe nytt. Jeg håper at jeg har lyktes med begge deler i «Krakk».

Men Arbeiderpartiet fikk ikke lenge ha hovedsete i Arendal?
Organisasjonen ble flyttet til Kristiania allerede etter et år. Det er interessant å merke seg at i det Arendal hvor det nye partiet ble dannet, hadde kvinner en helt annen stilling fordi mennene var på sjøen. De var hjemme og styrte økonomien. I Det forenede norske arbeiderparti var det en naturlig sak å kreve stemmerett også for kvinner. Når du styrer økonomien, vil du også være med på å bestemme. Da hovedsetet for partiet et år senere ble flyttet til Kristiania, ble kvinnesaken lagt til side. Den var ikke hovedstaden klar for.