Anmeldelse av "Hvor er de voksne?": På tokt i tidsånden
På et vis har Nina Lykke skapt sin egen sjanger. Bit for bit og med et skarpsindig skråblikk tar hun for seg kvinneliv og relasjonelle utfordringer. «Hvor er de voksne?» viser at hun fortsatt er sjefen i sitt litterære univers.
Anmeldelse av "Hvor er de voksne?"
Terningkast 5
I høstens ferske bok er det forholdet mellom mor og barn som i mange nyanser får gjennomgå.
Bokas jeg-forteller, psykolog og samlivsterapeut Ida, introduserer seg med å røpe et komplisert forhold til sin egen mor. At døtre ikke kjenner seg verdsatt og elsket av sine mødre er i og for seg et velkjent fenomen både i litteraturen og virkeligheten. I Idas tilfelle er det forholdet til sønnen som skal forgifte hennes sjelsliv. Til moren knyttes de skjøre båndene sammen når moren får en kreftdiagnose med dødelig utgang. Som død inntar moren en plass som imaginær samtalepartner. Det er den døde moren Ida henvender seg til for å få råd når livet går på tverke, noe det til gangs gjør gjennom romanens handling.
Tidlig i romanen blir vi introdusert for den nå voksne sønnen Sigurd. Gjennom oppveksten har mor og sønn hatt det som moren definerer som et alminnelig bra forhold. Det er først når han treffer henne som skal bli samboer Silje at han nesten ved et pennestrøk dytter moren ut av livet sitt. Han svarer ikke på hennes sms’er, og deres få fysiske møter er korte og for moren sårende. De etter hvert to barnebarna er det så vidt hun får treffe, og da for å registrere at de som moderne barn kan dreie sine foreldre rundt lillefingeren. Slik sett er bokas tittel et sleivspark til en oppdragelse som i stor grad finner sted på barnas premisser.
At verken Ida, eller leserne for den saks skyld, får vite årsaken til bruddet. er et fortellerteknisk grep som gjør at vi nysgjerrig drives videre i handlingen. Som i en krimroman venter vi på når – eller om - gåtene avsløres. Å bli stengt ute fra barn og barnebarns liv, er uansett noe av det verste foreldre kan oppleve. For Ida fører det til at hun isolerer seg fra venner. Konflikten og sorgen gnager hele tiden i bakgrunnen og sliter hull på Idas ekteskap nummer to.
Nina Lykkes styrke er evnen til å skape litteratur av både tåpelige trivialiteter og eksistensiell smerte. Språket er slentrende og lett å lese, men med tilstrekkelig presisjon å lokke frem både humring og selvransakelse.
Når Nina Lykke gir seg ut på tokt for å ta tempen på tidsånden, er det en fryd å slå følge med på lasset.