"I Kina er det fengsel som venter meg"

Høsten 1978 landet 26 år gamle Jung Chang i London. To år var gått siden Maos død og Kina var i ferd med å åpne dørene mot verden på gløtt. Jung Chang tilhørte en liten gruppe som skulle studere et år i London. Hennes kunnskap om Vesten var absolutt null. Hun kunne like gjerne ha landet på en annen planet, men var vitebegjærlig og drevet av en altoppslukende nysgjerrighet. Møtet med den fremmede kulturen var like fullt forvirrende. I sin enkle, rustikke «Mao-uniform» var hun en fremmed fugl i et studentmiljø som i starten bare så rart på henne.

3,08 pund i uken var det stipendet ga henne å rutte med. Først da hun oppdaget Londons mange loppemarkeder fikk hun en mulighet til å utvide og vestliggjøre garderoben. Da visste hun også at det var her hun ville kjempe for å bli værende.

Ti år etter at Jung Chang forlot Kina fikk hun britisk statsborgerskap, men den elegante, hyperfeminine jakken i tung silke viser tydelig hennes estetiske røtter. Hvordan antrekket gjorde seg på det fjordcruiset hun hadde insistert på samme morgen, sier hun ikke noe om. Hun hadde vendt det døve øret til da hennes norske forlegger bedyret at en båttur i tung tåke og piskende regn var som å krype inn i en grå ullvott. Begeistret forteller hun at cruiset førte henne i land på selveste Munchmuseet. Der var ikke tåken tettere enn at hun kunne slå fast at hun ikke likte bygningen, men frydet seg over interiør og fantastiske bilder på veggene.

Til avtalt tid møtes vi ved et langbord i forlaget. Kaffen serveres i pappkrus. Den suksessrike forfatteren er umiddelbart imøtekommende og hyggelig, som å treffe en gammel bekjent. Hennes gjennombrudd som for-
fatter i 1991 førte oss til innsiden av kinesisk kultur.

«Ville svaner: tre døtre av Kina» har på verdensbasis solgt i mer enn 15 millioner eksemplarer. Alle lot seg sterkt berøre av historien om tre generasjoner kvinner i hennes egen familie. Mormoren levde på den tiden da småjenter fikk føttene tvunget bakover og bundet i fasong. Med små, «riktige» føtter ble hun konkubine hos en rik mann, men rømte da han døde, og hun fryktet hvordan hun ville bli behandlet. Da var Jungs mamma bare året gammel. Hun ble til gjengjeld både kommunist og feminist, og utdannet seg til lærer – fast bestemt på å kunne forsørge seg selv.

Selv rister Jung Chang beskjedent på hodet når vi snakker om forløperen til boken hun nå er i Oslo for å presentere: – Husk at dette salget har foregått over 30 år, kommenterer hun med et smil.

Vi skal ikke argumentere med at et flertall av de mange bøker som utgis, går i glemmeboken etter få år. Første spørsmål blir hvorfor hun nå har valgt å skrive en oppfølger.

– Jeg bestemte meg for to år siden. Da var min 92 år gamle mor svært syk. Det var ingenting jeg heller ville enn å være hos henne på hennes dødsleie, men for meg er en reise tilbake til Kina å be om å bli satt i fengsel. Etter at Xi Jinping kom til makten, medfører det fengselsstraff å fornærme en stor revolusjonær helt. Sammen med min ektemann utga jeg i 2005 biografien «Mao. Den ukjente historien». Den dokumenterer en lang rekke av de grusomheter som fant sted under Mao. I likhet med mine andre bøker er den forbudt i Kina. At jeg ikke kan reise tilbake for å se min mor en siste gang, er den mest smertefulle beslutningen jeg har tatt i mitt liv. Heldigvis har min storesøster og yngste bror valgt å bli boende i nærheten av henne.

Boken er fylt til randen av morskjærlighet. Kan du fortelle litt mer om henne?
– Uten henne ville jeg neppe ha vært i stand til å forlate Kina i 1978. Fordi min far ennå ikke var blitt rehabilitert av regimet, ville jeg ikke få lov til å krysse grensen. Min far døde i 1975. Det var min mors kamp for rehabilitering som til slutt ga meg tillatelse til å bli språkstudent.

Hun oppmuntret deg også til å bli værende i England?
– Etter at jeg hadde flyttet til York for å studere lingvistikk, var jeg så forelsket at jeg var på vei til å droppe ut av studiene og flytte til kjæresten i London. Jeg fortalte det ikke til mor, men hun oppfattet det likevel. Hun sendte meg et brev hvor hun skrev: «Husk at du må aldri bli en Nora». Da min mor var ung, var slagordet blant feminister at de ikke skulle ende som Nora i Henriks Ibsens «Et dukkehjem», en ulykkelig kvinne som levde i et ekteskap hvor hun ikke hadde annen identitet enn som hustru og mor. I min mors generasjon var det lett å havne i Noras situasjon. Jeg vokste opp med Nora fra barnsben av. «Du må sette din uavhengighet først», var noe min mor stadig repeterte. Tanken på Nora vekket meg opp fra denne elleville kjærlighetsdrømmen. Jeg forsto at jeg hadde fått en helt utrolig mulighet til å gjøre en akademisk karriere. Det endte med at jeg ble den første fra Folkerepublikken Kina som tok en doktorgrad i England. Å innse at jeg måtte sette min uavhengighet først, førte meg tilbake på et riktig spor i livet. Siden har jeg vært uavhengig og har et meget lykkelig ekteskap.

– Det var også min mor som inspirerte meg til å skrive «Ville svaner». Jeg hadde ikke gjort meg noen tanker om å skrive denne boken før min mor i 1988 kom for å bo hos meg i London en periode. Hun mente at jeg måtte trekke familiehistorien frem i lyset, og leste alt hun husket inn på bånd. Hun etterlot meg 60 timer med opptak. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg hadde ønsket å være forfatter, og at jeg elsket å skrive. «Ville svaner» gjorde meg til forfatter. Jeg skjønte at mitt hjerte og talent lå i skrivingen.

Din mor var en modig kvinne?
– Ja. Under kulturrevolusjonen sto hun fast ved min fars side selv om det påførte henne enorme lidelser. Hun ble torturert og hånet. Blant annet ble hun tvunget til å knele på glasskår. Likevel nektet hun hun å fordømme min far. I virkeligheten var hun også ganske bitter på ham. Han var en vanskelig mann å leve med. Før jeg kom til verden sa legene at fødselen ville bli vanskelig, og at hun måtte sendes til et større sykehus i en annen by. Min far holdt tilbake. Han var kommunist, og sa at kommunister var motstandere av nepotisme. Det å gi sine egne fordeler var en form for nepotisme. Min mor ble svært sint fordi han satte både hennes og mitt liv i fare. Heldigvis gikk det likevel bra, og jeg kom trygt til verden. Fødselsvekten var 4,5 kilo, som er stort for en kinesisk baby.

Din far kom gradvis i opposisjon til det kommunistiske regimet?
– Han mistet troen på kommunismen da millioner av kinesere sultet i hjel i årene 1958 til 1962. Under kulturrevolusjonen var han blant de få som våget å stå opp mot Mao og protesterte mot kultur-revolusjonen. For det ble han påført umenneskelig lidelse. Han ble arrestert fordi han hadde skrevet til Mao, som var den eneste måten å ytre sin mening om politikken på. Min mor mente at hans handlinger i beste fall var poengløse, i verste fall suicidale. Han svarte at han måtte gjøre det for sin samvittighets skyld, noe hun fant seg i. Hun elsket sin mann og beundret hans mot. Derfor ble hun stående ved hans side til han døde så altfor tidlig. Fra begge mine foreldre lærte jeg hvor viktig det er å ha integritet.

«Fly ville svaner» handler også om de mange utfordringer som kulturrevolusjonen bød på. Som en bokelskende ungjente opplevde du for eksempel at alle bøker ble brent, og det ble forbudt å lese. Hva gjorde det med deg?
– Det som skjedde, er i ettertid absolutt ikke til å tro. Frem til 1966 da kulturrevolusjonen startet, fantes det fortsatt bøker som kinesiske og europeiske klassikere. Men Mao fikk det for seg at jo flere bøker du leste, jo dummere ble du. Resultatet var at bøker ble brent over hele Kina. Det eneste som fikk stå igjen, var «Maos lille røde» og en ordbok. Jeg var så desperat at jeg kunne hele ordboken utenat. Frem til liberaliseringen i 1978 var hele Kina en kulturell ørken. Det var ingen museer, ingen teater og ingen kinoer. Heldigvis hadde en av mine brødre oppdaget et svart marked som solgte bøker som hadde unnsluppet rødegardistenes bål. Min bror bygget opp en samling som jeg fikk lese. Han gjemte bøkene i en grop under vanntårnet i gården der vi bodde.

Alle dine fars bøker ble brent?
– Han hadde et stort bibliotek med bokhyller fra gulv til tak. Vi måtte vaske hendene når vi gikk inn i hans arbeids- rom. Min far ble tvunget til å brenne alle bøkene i en sementkum. Han strigråt. Jeg tror det var starten på hans mentale sammenbrudd.

Men Mao leste bøker?
– Det er paradokset. Mao var universitetsutdannet og hadde blant annet jobbet som historielærer. I hans brede seng var halvparten dekket av bøker. Når han våknet, kunne han rulle seg over, hente opp en bok og lese. Noe han nektet en milliard kinesere.

Var det kulturrevolusjonen som lærte deg hvor viktig det er både å skrive og fortelle sannheten?
– Da jeg skrev «Ville svaner» tenkte jeg at noe av det viktigste jeg arvet fra mine foreldre, var å være ærlig. Jeg vokste opp med foreldre som verdsatte sannhet og ærlighet, og som nektet å se den andre veien. Arbeidet med biografien om Mao avslørte for min del sjokkerende sannheter som jeg ikke kjente til. Jeg innså hvor mye indoktrinering jeg hadde vært utsatt for gjennom oppveksten, og fikk panikk. Da jeg skrev «Ville svaner» kjente jeg ikke til disse sannhetene. Jeg lurte på om jeg måtte skrive den helt om, men ble lettet da jeg leste den på nytt. «Ville svaner» er en personlig fortelling, og jeg skrev lite om historien. Det var bare et bare setninger jeg kunne ha skrevet annerledes, men det var ubetydelig.

Mao var historiens største massemorder. Hvordan kan det forklares at han fortsatt er helt i Kina, og at millioner av mennesker kommer for å se mausoleet på Tiananmen-plassen?
– Kulten rundt Mao er i dag sterkere enn noensinne etter hans død i 1976. Den unge generasjonen har ikke levd i Maos tid, og dagens regime har vært i stand til å indoktrinere dem. Det blir fortalt at bøker som mine, og det en rekke andre har skrevet om tilværelsen under Mao, bare er en del av vestens løgner. Mao var en større morder enn både Hitler og Stalin, og hans regime sultet i hjel og henrettet sine egne.