"Jeg har alltid vært opptatt av hva som skjer mellom mennesker som har helt ulike utgangspunkt"

«Å danse i Lahore» av Anne Østby

Når samtale denne vårdagen foregår mange tusen kilometer fra den myldrende gamlebyen i Lahore, Pakistans nest største by og landets kulturhovedstad. Vi snakker sammen på telefon. Anne Østby befinner seg på Nes i Hedmark hvor hun og mannen har slått seg ned som pensjonister. Den ombygde ferieboligen ligger rett ved Mjøsa, hvor de første tegn til vår viser seg mellom brunvissent fjorårsløv. I Lahore står de høyreiste jacarandatrærne for lengst i full blomst. Bougainvillea klatrer villig opp etter husveggene.

– Kanskje er jeg den første i verden som har skrevet en feelgood fortelling fra Pakistan, sier forfatteren med en liten latter. – I hvert fall er det den første hvor handling og miljø blir sett med norske øyne.

Og Anne Østby vet godt hva hun både snakker og skriver om. I fire omganger har familien vært bosatt i Pakistan. Det siste oppholdet varte fra 2021 til 2023. Forklaringen er at ektemannen Knut i 1990 ønsket seg en mer spennende, og idealistisk sett viktigere, jobb enn å være ansatt som sivilingeniør i oljebransjen. Muligheten ga seg i FNs utviklingsprogram, UNDP. Anne jobbet på det tidspunktet som journalist i Aftenposten. Begge søkte om to års permisjon uten lønn fra de faste jobbene sine. De var klare for et eventyr utenfor den forutsigelige rammen med rekkehus i Bærum og daglig jobbreise med Kolsåsbanen til Oslo sentrum.

Ikke ante de at denne reisen ut i verden skulle vare i 33 år. For Annes del betyr det at hun har hatt bostedsadresse i ti land. FN diplomaten var akkreditert til langt flere. Mange av disse var såpass utrygge at det ikke lot seg gjøre å flytte med hele familien. Anne var den som i stor grad fulgte opp døtrene, som etter hvert ble tre.

Disse hevder at de slett ikke tok skade av nomadetilværelsen, og at oppveksten var som en sammenhengende dannelsesreise. På sitt vis klarte moren også å opprettholde et yrkesliv. De første årene jobbet jeg en del som frilansjournalist og leverte artikler til blant annet A-magasinet. Men det var jo begrenset hvor mange saker de ønsket fra så fjerntliggende strøk som jeg oppholdt meg i. I stedet begynte jeg å skrive fiksjon, og fikk utgitt flere bøker både for barn og voksne.

I løpet av det siste oppholdet i Pakistan vokste også historien om Edith Nielsen og hennes reise til Lahore frem. Henne skal vi snart presentere nærmere.

Du sier i intervjuer at Pakistan og du handler om et langvarig kjærlighetsforhold. Hva er det som gjør landet så spesielt?
– Etter å ha bodd der så lenge, kjenner jeg Pakistan ganske godt. Det er viktig for meg å videreformidle hva som er fint og innbydende med dette landet.

Fordi det bor så mange med pakistansk bakgrunn i Norge, er det også for nordmenn lett å innbille seg at man vet mye om landet. Men få vet at det fra naturens side er et variert land, med fantastiske fjell i nord og ørken i sør. Det beste er like fullt menneskene. Man møtes med sjenerøsitet og vennlighet overalt. Mens vi i Norge gjerne sier «jeg», sier pakistanere alltid «vi». Det er en inkluderende kultur som legger vekt på at alle er med. Selvsagt skal det ikke underslås at det også er en kultur som tillater æresdrap, og hvor klanstilhørigheten er sterk, men samtidig er det så mye vakkert som trengs å fortelles.

Du sa i «Sommer i P2» for noen år siden at det viktigste å ha med seg på reisen er undring og ydmykhet. Kan du utdype det?
– At noe er fremmed og ukjent betyr ikke at det er farlig. Opphold i fremmede land gir en mulighet til å forstå, dersom man har evnen til å undres. Ydmykhet er å innse at det finnes mer enn én måte å gjøre tingene på – og leve livet på. Under mine opphold i flere asiatiske land var jeg hele tiden klar over at jeg kom utenfra. Det er noe som kalles «the Asian curtain». Selv om man i Asia generelt opplever at folk er åpne, vennlige og gjestfrie, skjuler de seg også bak et slags forheng som man som utlending har vanskelig for å trenge helt igjennom. Jeg var og ble en gjest i deres verden.

Er det årsaken til at møtet mellom kulturer er et gjennomgående tema i bøkene dine?
– Jeg har alltid vært opptatt av hva som skjer mellom mennesker som har helt ulike utgangspunkt. Det er fantastisk å ha mulighet til å observere, og deretter fortelle.

Hvordan dukket Edith opp? Hvem er hun, og hva ønsker du å fortelle med en dame som henne som hovedperson?
– Jeg tenkte faktisk en del på hva som ville skje dersom du en dag fikk se en dødsannonse med deg selv som nærmeste pårørende til et menneske du aldri hadde hørt om. Et slikt scenario er både utrolig og usannsynlig, men jeg lar det skje med Edith Nielsen. Hun er en voksen kvinne som til da har levd et stillestående og velordnet liv, men det er et liv uten spenning. Hun holder til i det fiktive tettstedet Garvik. Der arbeider hun som nattevakt i resepsjonen på et ganske slitent småbyhotell. Hun har ikke annet selskap enn katten Igor. Den eneste gjenlevende slektningen er en gammel tante som var søster til den morfaren hun aldri har møtt, og som familien aldri snakket om. Jeg ønsket å sende Edith på reise til et land og en by som ville vekke undring og nysgjerrighet, og ikke minst gi henne glede.

I det hele tatt er det å følge drømmene en viktig ledesnor i hele romanen. Edith har hele livet drømt om å danse. Hvorfor nettopp dansen?
– Jeg måtte gi henne en tydelig identitet, og gjør det gjennom dansedrømmen som ble knust av en bilulykke da hun var i tenårene. «Å danse i Lahore» handler i stor grad om å lete etter nye måter å leve ut denne drømmen på. Selv om Edith alltid vil slite med det skadede beinet, erfarer hun at det er mulig å danse med hjertet.

Edith havner i et fargerikt hus i dansedistriktet i Lahore. Kan du fortelle litt mer om denne kulturarven? Hvordan er det i dansedistriktet i dag?
– Diamantbasaren, hvor Edith med ett befinner seg, er selve hjertet i Lahores gamleby. Her holdt danserne og kurtisanene til. De historiske kurtisanene var tilknyttet hoffet, og ble ansatt av stor mogulene som styrte landet på 1600 og 1700 tallet. Kurtisanene representerte den høyeste kultur og etikette. De rikeste borgerne sendte barna sine dit for at de nettopp skulle lære seg dannelse og etikette. Etter hvert som indere, afghanere og ikke minst de britiske kolonialistene tok makten, endret Diamantbasaren karakter. Kurtisanene ble til prostituerte, og bydelen et red light distrikt. Det er den i og for seg fortsatt, men den er også mye besøkt av turister. Her ligger både festningen og den imponerende Badshahi moskeen, som alle må se. Dessuten er det mange hyggelige kaféer hvor man kan få seg et godt og rimelig måltid mat. Også Edith opplever gleden ved å spise pakistansk mat gjennom romanens mange måltider.

Er du opptatt av mat og kokekunst?
– For et flertall av Pakistans innbyggere er forholdet til mat først og fremst å få stillet sulten. Måltidene er stort sett enkle, men mat og måltider kan også være en viktig kulturindikator. Jeg har spist mange fantastiske og overdådige måltider i Pakistan. Selv er jeg mer glad i å spise mat og dele måltider, enn å lage den. Det var også i Pakistan du og familien opplevde et terrormareritt som endret livet for alltid?

Men det drepte ikke kjærligheten til landet?
– Søndag 17. mars i 2002 fikk vi beskjed om at en selvmordsbomber hadde drept fire mennesker i den amerikanske kirken i Islamabad. En av disse var en av min eldste datters beste venninner. Hun var 16 år og opplevde en brutal sorg. Kirken lå i ambassade-strøket og ikke langt fra den amerikanske ambassaden. Mye ble stengt ned, og amerikanere forlot landet mer eller mindre på dagen. Terrorangrepet fikk stor innvirkning på miljøet, og vi lurte på om vi noensinne ville komme over dette. Enda jeg ikke ønsker å være et slikt menneske, ble jeg ganske paranoid etter attentatet. Jeg så meg over skulderen og var alltid på vakt da jeg ferdes ute. Det skal ikke underslås at Pakistan fortsatt har store utfordringer med politisk vold, men vi må se i øynene at terror finner sted i alle land. Også i Norge. Den terroren som kom så nær vår familie, skulle på ingen måte få ødelegge mitt forhold til Pakistan.

Din første feelgood-roman kom ut i 2016. «Biter av lykke» tok oss med til Fijiøyene, og ble for deg et internasjonalt gjennombrudd. Det må ha vært et eventyr på mange vis?
– Vi bodde på Fiji i årene 2009 til 2013, og det finnes knapt vakrere steder på jorda enn disse stillehavsøyene. Her samles fem gamle venninner som ikke har sett hverandre på 50 år. De erfarer en kultur hvor det å eldes oppfattes på en helt annen måte enn hjemme i Norge. «Biter av lykke» er et slags kjærlighetsbrev til dette landet og den avslappede og inkluderende kulturen. Romanen ble solgt til store språkområder som Storbritannia, Tyskland og Spania. Den ble oversatt til 13 språk, inkludert kinesisk og hebraisk. Det var så klart å få oppfylt en forfatters drøm.

«Biter av lykke» fikk en frittstående oppfølger i romanen «Havsang». Også «Å danse i Lahore» har en åpen slutt. Får vi høre mer fra Edith Nielsen?
– Jeg har allerede en bok nummer to i bakhodet. For egen del er jeg svært interessert i å få vite hvordan det går med den norske kvinnen som nesten ut av det blå havnet i Lahore. Det håper jeg at leserne også er.