"Det fine med denne type krim er at det ikke finnes noen krav til realisme"

«Mysteriet på Capri» Anette og Anders de la Motte

«Mysteriet på Capri», som er den første boken i serien «Mord under solen», ble presentert for et begeistret publikum på Taras feelgood-kveld i vår. Før de gikk på scenen foran en fullsatt sal, møtte Taras journalist et muntert par som ikke har latt seg blasere av suksessen. I hjemlandet toppet den bestselgerlisten ganske umiddelbart etter utgivelsen i fjor. Den ble også nominert til årets feelgood-roman i 2024.

For Anders de la Motte er ikke høye salgstall et ukjent fenomen. Etter at den tidligere politimannen debuterte i 2010 har han jevnlig klatret oppover rangstigen som en av Sveriges ledende krimforfattere. Godt salg er også ektefelle Anette vant til, men da som lærebokforfatter. Som lærer i ungdomsskolen underviste hun i fransk, svensk og engelsk. Italiensk snakket hun med faren sin fra barnsben av.

Han kom til Sverige som musiker i et band på 1960-tallet, og bor der fortsatt. Spansk har hun lært seg på egenhånd.

– Anettes lærebok i spansk er den som benyttes mest i ungdomsskolen i Sverige, skryter ektemannen. Hun ler tilbake: – Jeg har kunnet leve av bøkene mine lenger enn Anders, men jeg sluttet ikke i lærerjobben før for to år siden. Jeg elsker ungdommer, og jeg elsket å være lærer. For to år siden fant ekteparet likevel ut at det var på tide å gjøre noe sammen. Det viktigste fellesprosjektet – de to sønnene – var blitt voksne, og de fikk mer tid til å dyrke felles interesser.

Reiser og gode leseopplevelser er to av dem. De hadde utvekslet meninger om litteratur helt siden deres første date for snart 30 år siden. Selv om begge leser et bredt spekter av bøker, har begge en forkjærlighet for krim. Agatha Christie og hennes puslespillkrim har alltid fenget.

Anders forteller om leseglede helt fra guttedagene:
– Moren min er bibliotekar. Hun hadde nøkkel til biblioteket i den lille byen hvor jeg vokste opp, og jeg ble sluppet inn når jeg ville. Jeg ble fort ferdig med de barne- og ungdomsbøkene som fantes i hyllene på 1970-tallet. Mamma foreslo at jeg skulle gå videre med Agatha Christie. Hennes krim er ikke så mørk, og kan fint leses av en tiåring. Å vokse opp på et kommunalt bibliotek var i det hele tatt en stor fordel da jeg møtte den litteraturskolerte Anette. Hun hadde kanskje ikke så store forventninger til en politimann, men jeg hadde lest både Dante og Kafka.

I «Mysteriet på Capri» er det utvilsomt Agatha Christie, og ikke Franz Kafka, som er plottets forbilde?
Anders: – Agatha Christie er selve dronningen av sjangeren puslespillkrim. Det er også en type dramaturgi som gjør det lett for to forfattere å samarbeide. I denne formen for krim er det tydelig definert hva som skal finnes, og hva som ikke bør være der. Det som skjer, skal for eksempel ikke være for makabert. Bokens handling finner gjerne sted i eksotiske omgivelser, og det er aldri mer enn en liten gruppe mistenkte. Hos Agatha Christie kommer de gjerne fra overklassen, som på hennes tid var de eneste som hadde råd til å reise. For oss var det naturlig å velge Italia fordi Anette har masse slekt der, og vi reiser dit jevnlig. Som øy er Capri den perfekte rammen for en slik krimgåte. Og vårt lille reisefølge består av svensk middelklasse pluss et pensjonert dansk ektepar.

Hva er den faglige hemmeligheten bak en slik historie?
Anette: – Selve planleggingen er nesten mest viktig. Først bestemmer vi plassen og hvem som skal være med i gruppen. Så drodler vi frem hva som skal hende på de ulike dagene. At vi har valgt å la «Mysteriet på Capri» starte med mordet, gir oss bedre muligheter til å utvikle karakterene og bli bedre kjent med dem.
Anders: – Puslespillkrim starter alltid bakfra. Aller først bestemmer man hvem som har utført mordet, og hvorfor. Deretter planlegges handlingen. Årsaken er at det må legges ut små ledetråder. Disse må henge sammen slik at leserne med jevne mellomrom skal tenke «jaha, nå vet jeg hvem som har gjort det». For å skape spenning og logisk sammenheng må hver ledetråd planlegges godt.

Hvordan samarbeider dere?
Anette: – Når sujettet er klart, skriver jeg et første utkast. Så kommer Anders inn og sier noe sånt som: «Dette er bra, men det er altfor mye mat. Du må stryke minst åtte sider og noen må rekke å dø.» Jeg tar hånd om all research om Italia, mens Anders ser hvor spenningen mangler. Han har jo et godt blikk for det.
Anders: – Anettes viktige oppgave er også å sørge for at alt er autentisk når det kommer til mat, vin og andre skikker. Disse forandrer seg fra region til region i Italia. Detaljene må være korrekte. For eksempel spiser man ikke spagetti bolognese i Napoli. Det er en rett som stammer nordfra. Anettes familie holder til utenfor Napoli. En kusine driver et kjent trattoria som fjerde generasjon. Hun er en god kilde.

Det som skiller «Mysteriet på Capri» fra vanlig krim er at det også fungerer som en guidebok til Capri, både kulturelt og kulinarisk. Det har vært helt bevisst?
Anette: – Vi har vært opptatt av å formidle minst fem fekta som du ikke visste fra før om Italia generelt, og denne regionen spesielt.
Anders: – Vi ønsker at leseren skal føle seg som den tiende passasjeren i bussen. Kan man ikke reise til Italia, så kan man lese boken. Leseren skal føle seg like velkommen og inkludert som når man er på en slik gruppereise i virkeligheten. Derfor er vi heller ikke for snobbete i det som serveres av mat og vin. Slik det gjerne også er når man er på organisert tur med en bra guide.

Den svenske historielæreren Hugo og guiden, italienske Lara, viser seg å være dyktige amatørdetektiver. Hva har dere selv til felles med hovedpersonene?
Anette: – Ganske mye, men vi har også moret oss med å gi dem egenskaper som vi selv ikke har, men gjerne skulle hatt. Lara har meget bra stedsans, og finner frem overalt. Jeg har null, og tilhører den ene prosenten av befolkningen som mangler det å ha et kart i hodet. Jeg finner knapt hjem, og må kjøre samme vei hundre ganger før jeg tar den på autopilot.
Anders: – Hugo er ekstremt hendig, mens jeg er uvanlig klossete. Skal jeg henge opp et bilde på veggen finner jeg frem førstehjelpskrinet før jeg henter verktøykassen. Før eller senere trenger jeg den uansett. Hugo har alltid et multiverktøy med på reise. Det finnes alltid en skrue som må dras til et sted.

Uten å røpe for mye er det vel lov å skrive at mysteriet får en overraskende slutt?
Anders: – Noe av hensikten med puslespillkrim er å lure leserne. Man er jo allmektig som forfatter. Men – når slutten kommer, skal leseren ha blitt lurt, men ikke oppleve seg lurt. Løsningen skal kjennes logisk, og leseren skal tenke «jeg var så nær». Sier hun derimot at hun visste svaret på gåten allerede halvveis, legger hun boken fra seg. Overenskommelsen mellom lesere og forfattere er at det skal finnes ledetråder. Blir det for vanskelig, finnes det ikke sjanser til å gjette riktig. Det var dette Agathe Christie var en mester på. Teknisk sett er det mye vanskeligere enn man tror. Leserne liker verken at det blir for komplisert eller for enkelt. Vi har jobbet veldig mye med denne balansegangen. Kardinalsynden er å hente frem en synder som har stått bak gardinet, og overhodet ikke hatt mulighet til å bli mistenkt. Da blir leseren forbannet. Leseren må ha sjansen til å mistenke personen, selv om hun – forhåpentlig – mistenker feil person.

Det virker som feelgood-krim, det vil si «snillere» krim, nå er blitt trendy. Hva kan årsaken være?
Anette: – Feelgood-krim er kanskje akkurat passe spennende når man ikke vil ha avhogde hoder i fryseren, tortur eller barn som mishandles?
Anders: – Det fine med denne type krim er at det ikke finnes noen krav til realisme. Det er ren fiksjon. Slikt skjer ikke i virkeligheten, og ingen tror det heller. Historien blir ikke for ubehagelig, og man vet at man får alle svarene når boken er slutt. Man sitter ikke tilbake med en følelse av uro. Det er trygt format som vi kanskje trenger mer av når verden er urolig rundt oss. Anders de la Motte er mest kjent for sin mørke og ganske uhyggelige krim, men har også skrevet feelgood en gang tidligere. Hva er det som fascinerer ved sjangeren? Anders: – Er bok som «Mysteriet på Capri» er litt ferie for meg også, når jeg får reise rundt på en øy jeg setter stor pris på. Jeg pleier å si at jeg skriver både feelgood og feelbad. Jeg elsker krimsjangeren og skriver den i alle varianter. Ser du omslaget på denne, så vet du at den er feelgood. For meg som forfatter er det morsomt å veksle blant verktøy og språk. Min vanlige krim består av korthugne setninger og et nøkternt språk. Feelgood tillater litt gammeldagse uttrykk. Man kan bevege seg mot klisjeene og gjøre det med kjærlighet.

Og Hugo og Lara fortsetter som privatdetektiver?
– De beveger seg ikke lenger enn til Amalfi i neste bok. Den er allerede kommet ut i Sverige. Planen er at noen blir myrdet under solen i en rekke italienske regioner. Det er bare å glede seg, både for oss og leserne. Vi kan reise for å drive research. I neste omgang får leserne bli med på turen