"For hvordan kan noe som var så flott og viktig for meg å være en del av, være noe som andre kvinner ikke ville delta i?"

Det er sånn at virkeligheten kan overgå fiksjonen. For det er ingen ende på hva som kan oppstå av drama, tragedie, komikk og pussigheter. Andrea Bræin Hovigs mantra som skuespiller og i karakterskaping er: «Alt finnes!» Nettopp fordi hun er hellig overbevist om at alle skjebner og karakterer finnes der ute i verden et sted. Historiene deres er bare ikke blitt fortalt ennå, de venter på å bli sett. Når man ser Andrea Bræins Hovigs vare, troverdige, humoristiske og knallgode rolletolkninger, gir tankegangen hennes mening.

Sist så vi Andrea som urologen Marianne som egentlig ikke ønsker seg noen mann, men som likevel prøver, i Gullbjørn-vinner Dag Johan Haugeruds film «Kjærlighet». Dag Johan Haugerud velger Andrea igjen og igjen til å spille i filmene sine. Hun passer perfekt i historier der troverdighet kombineres med litt humor og en utvidelse av hvem man kan være, så universet åpner seg.

Andrea Bræin Hovig har vært ansatt på Nationaltheatret siden 2002, men i mange år har det vært mest film og tv. Hun ble nominert til European Film Award og vant Amandapris for rollen som livstruende kreftsyk i filmen «Håp», hvor hun spilte mot Stellan Skarsgård, hun fikk Kanonpris for «Som du ser meg» og «En affære», og var morsom og håpløs i tv-serien «Aldri voksen». Nå er hun tilbake som Jelena i Tsjekhovs «Onkel Vanja» på Torshov-teateret.

Men innimellom alt dette har Andrea skrevet barnebøker, ungdomsbøker og nå sin første morsomme, men også vonde roman for voksne. Også der er utgangspunktet tanken om noen virkelige mennesker som er helt annerledes enn henne selv, men som helt sikkert finnes.

I romanen «Siste akt» møter vi Torill, den store divaen i norsk teater, og datteren Rut, som ikke har stått på scenen siden hun ble gravid med en instruktør det siste året på teaterhøgskolen.

Hvor kom disse karakterene fra?
– Alt begynte på en av de fineste og sterkeste opplevelsene jeg har vært med på. Det var starten av «Metoo» i Norge, og vi hadde laget «Stille for opptak»-markering på Nationaltheatret i Oslo. Det var smekkfull sal og 250 kvinner som var med. En mannlig kollega holdt en helt utrolig fin innledning ved å lese et brev gutta på teateret hadde samlet seg om å skrive til oss. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på det. Så leste vi kvinnene hverandres anonyme fortellinger om det vi har opplevd. Jeg hørte at mine egne fortellinger ble lest, og jeg leste andres. Det var helt, helt fantastisk, og samtidig veldig vondt at vi var så mange som hadde ydmykende og livsforandrende negative erfaringer med menn i vår bransje. Så begynte jeg plutselig å tenke på at vi tross alt bare var 250 kvinner av ca. 900 i skuespillerforbundet, og ble helt opphengt i det. For hvordan kan noe som var så flott og viktig for meg å være en del av, være noe som andre kvinner ikke ville delta i? Hva kunne ligge bak? Da var frøet sådd til karakteren Rut i romanen min.

Rut jobber i barnehage, har vært alenemor, og prøver å overse meldingene om «Metoo» som begynner å tikke inn på mobilen? Hun ønsker ikke å miste kontrollen over sin egen historie. Rut har vokst opp i teateret, og skulle jo egentlig følge i sin mors fotspor, men det forandret seg da hun ble gravid. Nå har hun laget seg et helt annet liv uten å være bitter. Hun trives i jobben i barnehagen, savner den voksne sønnen, men har hatt det fint som alenemor. Men en ting er jo å si til seg selv og andre at man har det bra. Det er jo ofte ganske langt unna hvordan man egentlig har det, og det viser seg i romanen.

At hun er skadet handler også om forholdet til moren, den aldrende teaterdivaen Torill?
– Torill har vært en kjempevellykket skuespiller, men en fryktelig mor. Det var gøy å skrive ut en så skamløs karakter. Nå er hun pensjonist, nyter korte forhold med yngre menn, holder kroppen tynn og liker å lese poesi. Men sortien fra teateret var ikke helt som hun hadde forestilt seg, distriktsturneen «Frostfjell» ble en ydmykende avskjed. Så når en sjanse til en ny rolle kommer, så tar hun den.

Jeg ler sånn av at hun skal spille «Tante Julle» i Hedda Gabler. Tante Julle?!
– Jeg spilte Hedda på Nationaltheatret over en tre og et halvt års periode og Hedda Gabler er det stykket jeg kjenner aller best. Tante Julle var strøket i vår oppsetning, som den oftest er, så jeg syntes det var morsomt at den hypede regissøren fra Tsjekkia vil ha inn rollen og Torill tror at hun kan gjøre Julle udødelig. Hun sier nok også ja fordi hun på en eller annen måte skjønner at det haster. Det er nå eller aldri.

Du som har drevet med teater siden du var barn, sier mye om skuespilleryrket på godt og vondt i denne romanen. Pensjonist er det ikke alltid man blir?
– Hvis du er fast ansatt på teater, så går du av ved fylte 70, og da kan det bli som med Torill, at den siste rollen ikke blir så staselig. Det er selvfølgelig mange emosjonelle ting omkring det at det plutselig skal bli stille etter at man har fått applaus hele livet. Jeg husker en kollega som gikk av med pensjon, hun var så forbanna da hun gikk av at hun nektet å tømme garderoben sin, så hun fikk oss yngre kolleger til å gjøre det fordi hun følte at hun ble spyttet ut bakdøra. Det blir nok sammensatt for meg også å slutte som skuespiller en gang. Jeg som hadde min første betalte rolle i teateret da jeg var 12 år gammel.

Det er en tyrannisk regissør på dette siste stykket til Torill, Urban Rupnik. Hvor kom han fra?
– Han er bygget sammen av karaktertrekk fra mange regissører jeg har jobbet med, og det var altså så terapeutisk for meg å skrive Urban frem. Han har den stilen som gjør meg og de aller fleste av oss ekstremt redde og utrygge. Oppfarende og urimelige regissører har jeg opplevd i karrieren, og det er jeg så utrolig lei av.

Har det påvirket deg å jobbe med sånne regissører?
– Jeg er en sånn pliktoppfyllende type som kommer fra klassisk ballett, og jeg var veldig vant til å ta strenge beskjeder og korrigeringer fra litt oppfarende og urimelige pedagoger. Derfor har jeg på en måte vært et lett bytte. Jeg har vært pliktoppfyllende frem til at det har blitt så ubehagelig at jeg har blitt hysterisk og måtte gråte. Det er det motsatte av det man vil. Menn nå er det annerledes. Sist gang jeg opplevde en demonisk registil, klarte jeg å si ifra som jeg ville. Jeg tok bare tingene mine og gikk.

Åh, så bra gjort! «Stille for opptak» er omdreiningspunktet i romanen, hvordan hjalp markeringen deg i virkeligheten?
– «Metoo» startet jo med skuespillere som satte ned foten, og det er jeg ikke så overrasket over. Du har blikket på deg hele tiden. Du prøver kostymer. Du får kommentarer på hvordan du sitter. Du får regi fra en med et bestemt kvinnesyn. Det største som skjedde, var at vi gikk fra å ikke ha et språk for det vi hadde levd med hele karrieren, til plutselig å kunne formulere det med ord. Jeg tenkte jo veldig ofte da jeg var yngre at det var noe galt med meg. At jeg var prippen og kjedelig, og det var jo det siste man ville være. Jeg synes det nesten er flaut og skremmende at jeg ikke alltid skjønte helt hva som foregikk, selv om jeg er en ganske aktiv og uttalt feminist. Tenk da hvor mange som ikke har et språk for alt det ulne som foregår. Det som rører og treffer meg mest i romanen, er den vanskelige mor og datter-relasjonen mellom Rut og Torill.

Hva gjorde at du ville skrive ut det?
– Jeg er veldig opptatt av det voksne barnet, som er det vi er. Uansett om vi har en god eller vanskelig relasjon til foreldrene våre, så tenker jeg på hvem vi er når vi er voksne og prøver å ha våre egne selvstendige relasjoner. Selv etter at foreldre har gått bort, så er det likevel en del av det lille barnet som sitter igjen i oss, på godt og vondt. Det er utrolig altoppslukende dramatikk egentlig. Det å bli fri fra moren sin er mye vanskeligere enn det man skulle tro. Jeg har mistet både moren og faren min, og som voksen hadde vi ikke et helt enkelt forhold. Det er derfor naturlig for meg å skrive frem en mer komplisert relasjon, selv om den er helt annerledes enn sånn jeg hadde det med mine foreldre.

Jeg så at du mistet moren din for to år siden. Kan du si noe om hva slags forhold du hadde til henne?
– Mammaen min tok livet av seg for to og et halvt år siden, og det var utrolig vondt og grusomt. Hun var syk lenge, men det var komplisert å diagnostisere, og det var hardt i mange, mange år. Mamma var veldig, veldig kjærlig, oppmuntrende og varm, men så hadde hun det også veldig vanskelig.

Hvordan klarte du deg i alt det?
– Jeg vet ikke om jeg klarte det så bra, jeg, men jeg har en veldig snill stefar som kom inn i livet mitt da jeg var åtte år, og jeg har en halvsøster, Victoria, som er 14 år yngre enn meg. Vi er veldig tette og har vært veldig viktige for hverandre nå. Jeg synes det har vært vanskelig å komme videre, men fikk god hjelp av PIO, som er et gratis pårørende-senter i Oslo. Der viste det seg at det var så utrolig mange som hadde nøyaktig den samme erfaringen som pårørende som meg, selv om situasjonene er forskjellige. Vi pårørende sliter ofte med skyldfølelse og livsmestring på egne vegne, fordi hodet hele tiden er et annet sted. Det var utrolig godt å skjønne at alle tankene og følelsene er nesten kliss like for pårørende.

Dette høres ut som noe jeg med mine erfaringer og sikkert også mange andre kunne hatt godt å vite mer om. Er det ikke dette du skal skrive mer om neste gang?
– Det er nok litt for hardt og sårt nå, men en gang skal jeg kanskje gå ned i den dype brønnen av selvopplevd livserfaring. Jeg elsker skrivefasen, og skriver og skriver, men jeg syntes det var uhyrlig skummelt og ubehagelig å lansere noe alene. Jeg hadde ikke lanseringsfest for eksempel. Det ble bare for mye for meg.

Det er et veldig stort press å gi ut en roman og det er veldig vanskelig å bare være stolt?
– Ja, det er helt umulig, for det er liksom så mange ting man kunne gjort annerledes. Jeg er jo så vant til gruppearbeid fra film og teater, og å stå sammen i skammen og suksessen. Jeg vet at hvis det blir en bok til en gang, så kommer jeg sikkert til å føle meg like hudløs og oppskrapt, men jeg kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. For det føles nødvendig.

Bra! For det er klart at du skal skrive, men kanskje litt pause først. Hvordan ser påsken din ut?
– Jeg reiser veldig lite privat, men i 2024 reiste jeg mye med jobb, og selv om jeg prøver å ikke belaste kloden for mye, skal jeg faktisk på en familietur til Paris i påsken. Min kjære stefar tar med familien. Han er både snill og raus. Jeg er veldig interessert i tekstiler og motehistorie, så da skal jeg på Dior-museet og på motemuseet, og jeg skal kjøpe meg et par franske sko. Og så er Dag Johan Haugerud og jeg invitert på en filmfestival i Istanbul, det vet jeg ikke om vi får til, men for et eventyr det hadde vært.