"For oss skjønnlitterære forfattere er ytringsfrihet vårt oksygen"

Elif Shafak «Det er elver på himmelen»

Den tidlige vårdagen hun er Oslo for å lansere sin siste roman «Det er elver på himmelen» ligger tåken så tykk at det er vanskelig å skimte konturene av bygningene utenfor vinduene i møterommet der forlaget har plassert oss. Like fullt er hun over seg av begeistring for byen som er så perfekt plassert der fjorden starter. Også tåke er vann.

Elver, hav og vann skal vi snakke mer om i den tilmålte timen som følger før et fly bringer henne tilbake til London, byen som er blitt hennes trygge havn. Der kan hun fritt gi uttrykk for et engasjement som innbefatter alt fra undertrykkelse av kvinner og minoriteter til korrupsjon, diktatoriske ledere og klima katastrofer. I 2017 ble hun av det europeiske meningsmålingsinstituttet Politico utpekt som en av 12 som vil gjøre verden bedre. Men først en nærmere presentasjon av miljøaktivisten som også som skjønnlitterær forfatter regnes som en av de ledende stemmene i Europa:

I 2006 førte romanen «Bastarden fra Istanbul» til at hun ble stilt for retten for å ha krenket nasjonens ære. Dette fordi hun lar en av hovedpersonene snakke om folkemordet på armenerne i 1915. Shafaks advokat måtte forsvare den fiktive karakteren i retten.

– Det var vel første gang et skjønnlitterært arbeid ble stilt for retten, kommenter hun lakonisk. – Utenfor rettslokalet sto skarer av mennesker og brente bilder av meg, eller spyttet på dem. Jeg måtte leve med livvakt i halv annet år. Etter hvert innså jeg at det var umulig for meg å bli boende i Tyrkia, et samfunn som ble – og stadig blir – mer og mer autoritært. For oss skjønnlitterære forfattere er ytringsfrihet vårt oksygen. En roman trenger ideer og et kreativt rom. I dagens Tyrkia er det ikke bare journalister som havner i trøbbel, men selv tegne serieskapere. Også humor er truende mot regimet.

Det er snart gått 16 år siden Elif Shafak flyttet permanent til London, og de to barna har vokst opp der. Så lenge har hun aldri tidligere bodd sammenhengende i en by og et land. Hun beskriver seg selv som nomade av natur. Ektemannen Eyüp Can betraktet seg mer som den jordfaste bonde.

Som journalist og redaktør valgte han å bli værende i sin radikale avis i Istanbul. Helt siden de giftet seg hadde de to ikke bare bodd hver for seg, men også i hvert sitt land inntil sensuren tok kvelertaket også på ham. Da ble det mange flyturer over Atlanteren i de årene Elif Shafak arbeidet som forsker og foreleser ved ulike universitet i USA. I flere intervjuer har hun fortalt at de var meget tilfredse med sitt langdistansekteskap. Nå er også ektemannen tvunget i eksil i Storbritannia.

Nomadelivet startet allerede ved fødselen. Den fant sted i Strasbourg. Hun var ganske liten da for eldrene skilte lag. De to var unge idealister med bohemsk innstilling til livet. Mens faren fullførte sin doktorgrad i filosofi og ble boende i Frankrike, tok moren med seg den lille jenta hjem til Tyrkia. Der var armene åpne hos en bestemor som insisterte på at datteren måtte få seg en utdannelse. Barnebarnet skulle hun ta seg av. Da Elif var 10 år gammel, ble moren ansatt ved den tyrkiske ambassaden i Madrid. Der ble hun til hun som ung vok sen slo seg ned i Istanbul for å studere. Spansk var blitt hennes andre morsmål.

Du skriver i etterordet at det var din bestemor som forsøkte å lære deg om vannets betydning, men at du var en slapp elev. Like fullt har årene med bestemor betydd mye for deg?
– Som barn satte jeg ikke tilstrekkelig pris på alt hun fortalte meg. Hun var en ganske tradisjonell tyrkisk kvinne av sin tid. Fordi hun var jente fikk hun aldri noen videre skolegang, noe hun var lei seg for hele livet. På sin måte var hun feminist, og støttet sin datter for at hun skulle få en utdannelse og bli selvstendig. Som voksen ser jeg at hun var en dyktig og meget interessant historieforteller. Hennes historier kom fra en muntlig fortellertradisjon, og var fulle av legender og overtro. Denne overtroen kommer jo fra et sted, og er en refleksjon av våre dypeste redsler. På innsiden av muntlige fortellertradisjoner er det så mange lommer av visdom. Min bestemor var en meget klok kvinne. Også den ene av de tre hovedpersonene i romanen, ni år gamle Narin, vokser opp med sin bestemor. Jeg ønsket å fortelle hvor viktig besteforeldre kan være for barn.

«Det er elver på himmelen» er en roman hvor store mengder fakta og fiksjon veves sammen. Du må ha arbeidet med den i mange år?
– Akkurat hvor lenge kan jeg ikke svare på. Dette er temaer som har vært i hodet mitt i lang tid. Jeg har lest, gjort research og tenkt. Researchen har vært vanvittig, et dypdykk i alt fra naturvitenskap til historie og filosofi, men jeg har elsket hvert minutt. Selv om dette er en bok som spenner over et stort og episk lerret, kom det hele til meg som en bitte liten idé, den ene regndråpen. Jeg ønsket å se om jeg kunne ære denne regndråpen, og følge dens reise.

Og den brakte deg helt tilbake til oldtidens Mesopotamia?
– Midtøsten er i dag for det meste assosiert med vold, konflikter og kriger. Vi har lett for å glemme at det er en meget sammensatt region med en rik historie, og var hjem for et av de største og viktigste kongedømmer i antikken. Det var også opphavet til det eldste stykke litteratur vi kjenner – eposet «Gilgamesj». Litteraturen som kommer fra dette området, er meget relevant i våre dager.

Mye av handlingen foregår i London. Hva har en hektisk moderne storby til felles med et av antikkens bysamfunn?
– Jeg ønsket å skrive om de to viktigste elvene i mitt liv – Tigris og Themsen. Tigris starter sin vei mot Persiabukta i Tyrkia. Vi har lett for å tenke at de store elvene på kloden, som Mississippi, Seinen eller Ganges lever adskilte liv, I virkeligheten er det de samme dråpene med vann som sirkulerer fra en elv til en annen. Det er det samme vannet som vi i dag drikker i et glass eller felte som tårer i går. Vannet forbinder oss mennesker, og understreker at vi er en del av naturen. Tigris og Themsen tilhører det samme kretsløpet. London er en by som i betydelig grad er skapt av – og rundt – vannet.

Du benytter et begrep som økofeminisme. Hva betyr det?
– Fortsatt lever vi i en tro på at vann er en utømmelig ressurs. Havnivået stiger og klimaendringer fører til styrtregn og store oversvømmelser, men det er betydelig mangel på friskt vann. Sju av elvene i Midtøsten og Nord-Afrika er i ferd med å tørke inn. I fremtiden kommer vi til å oppleve vannmu-
rer. Fordi kvinner normalt er vannbærere er det de som rammes hardest. Distansen de må gå for å finne vann, øker stadig.

Du er kjent for å skrive historier som ellers blir tiet i hjel. Hvorfor er det viktig for deg?
– Som forfatter elsker jeg historier og har viet mitt liv til kunsten å fortelle. Derfor er jeg også opptatt av de historiene som befinner seg under taushetens slør. Jeg kommer fra Tyrkia, et land som har en lang og meget rik historie, men er et land med kollektivt hukommelsestap. Historien slik den blir fremstilt på skolen, er historien om noen sultaner eller menn på toppen av det religiøse hierarkiet. Derfor spør jeg «hvor er kvinnenes historie?», «hvor er minoritetens historie?», «hvordan var livet til en konkubine i sultanens harem – eller en gresk smed?». Å være forfatter er litt som å være arkeolog. Du må grave dypt gjennom lag av taushet for å finne de begravde historiene og bringe dem frem i lyset.

Din graving i historiske tabuer førte til at du måtte flytte fra hjemlandet. Hvordan er livet i eksil?
– Det er et komplisert spørsmål som jeg tenker mye på. Jeg er en immigrantforfatter både i Storbritannia og i det engelske språket, men jeg trenger ytringsfriheten og en annen kognitiv atmosfære. Etter hvert kjenner jeg meg britisk, men også som en borger i verdenssamfunnet. Fordi jeg har bodd så mange steder er røttene litt her og der. Jeg kjenner meg fortsatt knyttet til det tyrkiske folket, og legger ikke skjul på at det å være immigrant gir livet en form for melankoli.