"Når kjærligheten slår til, er vi alle idioter"

Emma Hamberg «Kjærlighetens idioter»

Emma Hamberg er blitt en av Sveriges mest leste skjønnlitterære forfattere.

VGs anmelder mener Kjærlighetens idioter er en lettlest sommerbok med sjarm. Svenske anmeldere kalte Kjærlighetens idioter en lykkepille og en uimotståelig historie.

Emma Hamberg har også sin egen historie. En historie om forgjengelighet og grunnen til at hun holder døden i hånden.

Da Emma Hamberg var 34 år gammel, fikk hun, hennes tre små barn og samboeren Agi influensa. Alle ble friske, bortsett fra ektemannen. Hos ham fant viruset veien opp til hjernen, og mens julen kom og gikk, satt Hamberg likvake hos en som levde. Så våknet han. Han husket ingenting, men fridde til Emma og alle pustet lettet ut.

Etter ti år tok Emma Hamberg med seg barna og flyttet. Samtidig lovet hun seg selv at hun aldri skulle møte en ny mann. Skamfølelsen etter å ha forlatt en syk mann, var stor. Ikke lenge etter fikk Agi et voldsomt epileptisk anfall og ble sendt på sykehuset der han ble tatt imot av en 24 år gammel sykepleier. Hun forelsket seg hodestups i ham.

– Sånt skjer bare i virkeligheten, sier Emma.

Med Agis lykke forsvant hennes skyldfølelse, og inn i livet hennes kom Patrick, tenåringsforelskelsen som akkurat var blitt skilt. Som er halvt fransk og med en slekt som har opplevd mer enn alle Isabel Allendes romankarakterer til sammen.

– Jeg stjeler alt jeg kan fra alle, og bruker det for alt det er verdt i romanene mine», sier Emma Hamberg

Omtrent da hun trådte inn i Tara-alderen, hadde Emma en lengsel etter å bli mer romantisk. Å få leve ut sine kvinnelige, sanselige sider, ha kjole, høye hæler og å ikke alltid ta den sikre veien. Ikke være så jævla flink. Livet hadde nemlig gjort henne til den «modne prosjektlederen». Den som så til at alle hadde det bra, at regningene ble betalt, mat var på bordet, klærne ble vasket og at alle kom seg av gårde i tide.

– Siden den gang har jeg gjennomgått et kvinnelighetsdykk, sier Emma for å beskrive hvordan hun har badet seg i kvinnelighet.

– Da jeg gikk inn i det, var det en lengsel, men jeg hadde ingen anelse om at jeg kunne finne et nytt syn på meg selv. Eller at jeg skulle kunne bli så voldsomt forelsket og oppleve en sånn lidenskap med alt hva det innebærer, at den kraften lå så nær.

I 2016 traff Emma sin nåværende mann – Patrick – og hun sier at det er fantastisk å oppdage at det man aner om kjærlighet når man leser eller ser det på film, også finnes i virkeligheten.

– Det spiller ingen rolle i hvilken alder du er, uansett om forelskelsen slår til ved 22 eller etter 70, som for farmoren min, så er den like sterk, og like enkel som komplisert.

Emma befinner seg i verdens kanskje mest romantiske by, Paris. Hun klarte å bytte leilighet med en eldre svensk kvinne som bor i Paris, i nesten to måneder. Kvinnen får bo i Stockholm, mens Emma og Patrick kan hengi seg til livet i den franske hovedstaden, «en hverdag i en høyere toneart».

Hun viser utsikten over takene, og utsynet mot kirken Sacre-Cœur.

– Jeg var ikke utenlands særlig ofte som ung, når alle andre var det, for da dro jeg til Stockholm for å erobre den byen iført mine festbukser. Men akkurat nå er jeg på et sted i livet hvor barna mine har blitt store og klarer seg selv, noe som betyr at jeg ikke må være hjemme og være tilgjengelig, men kan reise hit og jobbe – og finne meg selv igjen. Det er et lite steg for verden, men et kjempestort steg for meg, sier hun og setter seg til rette i kurvstolen.

Ja, i 50-årene er det ofte som om man skifter hud. Barna flytter hjemmefra, og plutselig kan man ... ja, hva da? En mulighet åpner seg, som kan føles vanskelig å ta. Man kanskje har man glemt hvordan man gjør. Eller hva man selv vil gjøre. Emma sier at hun driver rundt mer. Det kan høres lettsinnet ut, og er til en viss
grad det, men hun tror at det også finnes en dypere psykologisk betydning i det.

– Barn gir livet en stor dose mening, og det er lett å føle at tilværelsen mister formål og retning når barna ikke lenger trenger en på samme måte. Da tror jeg det er viktig å injisere nytt liv i hverdagen. Det er vel det å drive rundt i bunn og grunn handler om for meg.

Nylig kom Emmas bok «Kjærlighetens idioter», som handler om å våge å åpne seg for kjærligheten, men også om å gå ut av gamle mønstre som ikke lenger gagner en, og noen ganger lette på det harde skallet man beskytter seg bak.

Hvorfor valgte du tittelen «Kjærlighetens idioter»?
– Fordi vi kanskje tror at vi har blitt klokere med årene, men når kjærligheten slår til, er vi alle idioter. Og det sier jeg med varme.

I boken, som utspiller seg i byen Lilla Bävan, møter vi Gertrud, som har overbevist seg selv om at hun ikke trenger andre. Simona, som har blitt brent av et forhold til en eks som sviktet henne og deretter forlot henne, og siden den gang har følt at hun «aldri mer vil ha en mann». Og J.P., som gladelig forelsker seg, men absolutt ikke vil binde seg.

– Det er tre personer som tror at de vet hvordan de skal redde seg selv. Det er lett å havne i mønstre som ikke er bra for en, på grunn av erfaringer og nevroser. Men plutselig møter man et menneske, det kan være en ny kjærlighet, venn eller en ukjent person på gaten, som ser en på en ny måte, rører ved en og får en til å sakte å se livet fra en ny vinkel. Noen ganger merker man det ikke før i ettertid. Men jeg synes det er vakkert at det er sammen med andre at vi forflytter oss. Vi gjør det sjelden på egen hånd.

Det finnes ofte en logisk grunn til de mønstrene vi kaster oss inn i. Simona elsker sin kontroll, for dermed kan det ikke skje noe uventet. Ingenting og ingen kan få sette henne ut av spill igjen.

– Men det man sjelden tenker på, er at noen mønstre også er enormt dyre å holde fast ved. De kan gjøre livet fattigere. Som når man holder så hardt på kontrollen at man ikke våger å elske noen. Ja, å våge å bli følelsesmessig avhengig av noen, er en risiko – risikoen for å bli såret – men også kjærlighetens eneste mulighet.

Emma påpeker at vi er flinke til å snakke om økonomi, men mener at vi også burde se nærmere på den sjelelige økonomien litt oftere.

– Noen livsmønstre kanskje har altfor høy kostnad. Det er mye å vinne på å gi slipp på dem. Man kanskje vinner prinsen og hele kongeriket. Vinner seg selv og et nytt varmt og spennende liv.

Det er mange kvinner som Simona, som har blitt brent av kjærligheten, som sier «aldri mer en mann i sofaen, aldri mer skjeggstubber i vasken.» Har du følt det slik?
– Jeg tror at alle kvinner på et tidspunkt har følt slik, ha-ha. Man vil bare omgi seg med kvinner. Men jeg har aldri blitt så knust av kjærlighet at jeg har følt «aldri igjen, jeg orker ikke flere slike smeller». Derimot har jeg sett det hos venner. Jeg har heldigvis også sett hvordan følelsen etter hvert avtar. Men etter skilsmissen
hadde jeg et tydelig behov for å være alene, for å lappe sammen meg selv, kjenne og klemme på meg selv, og finne ut hva i livet jeg ville og hva jeg ikke ville.

I mange år hadde Emma også fullt fokus på barna, som bodde hos henne på heltid siden barnas pappa var syk.

– Vi trengte det alle sammen, så det var det eneste riktige å gjøre. Men nå er de store, og selv om jeg fortsatt synes at døtrene mine er de morsomste menneskene i verden å være sammen med, så er det nå viktig at jeg drar av gårde og finner på egne ting. Det har ikke bare vært lett, men er en del av prosessen for både meg og jentene mine. Det handler om å tre inn i en ny fase av livet. En fase der kjærligheten får ta større plass. Å treffe sin livspartner i midten av livet har sine fordeler.

Når man ikke har små barn, og dermed ikke trenger å blande sammen kjærlighet med bleier og barnevogner, får romantikken en ny gnist. Men kjærlighet i midtlivet er samtidig ikke for feige. Man går inn i relasjonen med en ryggsekk full av både herlige og smertefulle erfaringer.

Hva har du måttet jobbe med i denne relasjonen?
– Å gi plass til en mann i livet mitt, å ikke la barna ta all plassen. Å prioritere kjærligheten og gi den rom, det har jeg absolutt måttet jobbe med.

Hun snakker om at hun og Patrick også kommer fra ulike familiekulturer, og har delvis ulike vaner i hverdagen. Det kan handle om alt fra synet på barneoppdragelse til hvilken tid middagen serveres. De kulturelle forskjellene, uansett hva de måtte være, er både en skatt og en utfordring. Gevinsten ligger i at det beriker og utvider ens liv. Men å kompromisse og tilpasse seg koster også, noe Emma har kjent på.

– Da vi møttes, fantes det som sagt en lengsel etter å ikke måtte klare alt alene, å ikke alltid måtte brette opp ermene og ordne opp. Den andre siden, som jeg ikke hadde tenkt så mye på, er friheten i det. Jeg kunne styre og bestemme selv. I denne relasjonen styrer også Patrick. Det er både herlig og vanskelig. Det har ikke vært ukomplisert! For meg har det vært en utfordring å ta imot hjelp og ikke alltid bestemme, sier hun og ler:

– Jeg har innsett at jeg er mye mer dominerende enn jeg tidligere har trodd.

Også på det romantiske planet har Patrick utfordret Emma.

– Han er en veldig åpenhjertig romantiker som har lært meg å åpne meg! Jeg kan være i den stemningen uten å bli flau. Som en del av dette bestemte paret seg for å gifte seg forrige sommer.

– Vi har ingen felles barn, så for meg var det en måte å knytte bånd til hverandre av kjærlighet på.

Bryllupet ble holdt i klosteret i Frankrike hvor hennes bok «Jem’appelle Agneta» utspiller seg. Det finnes faktisk på ekte. Patricks onkel, Charles Louis, bor der, og han ledet også seremonien.

– Når vi først hadde bestemt oss for å gifte oss, innså vi at det var like greit å gjøre det skikkelig. Det var superromantisk, helt fantastisk og morsomt. Og for meg var det virkelig å kaste meg ut på romantikkens ville hav. Det hadde jeg ikke turt uten Patrick. Det kan være skummelt, men noen ganger er det viktig å la noen guide deg.

Å fortsette å følge lengselen sin, synes hun er et annet tips.

Så det siste spørsmålet må bli: Hva lengter Emma etter nå?
– Akkurat nå drømmer jeg om å finne en koselig og overraskende billig leilighet i Paris. Tenk, så herlig det hadde vært!

Emma tipser: Knekk kjærlighetskoden

1. Vær bevisst på ditt JA

Vi snakker selvsagt mye om viktigheten av å eie sitt nei. Men det er like viktig å eie og ta vare på sitt JA. Et JA kan ta deg til de mest spennende steder og møter du aldri trodde du ville oppleve. Et JA kan åpne dører som du trodde var stengt. Et JA er alltid et JA. Det er å omfavne og våge.

2. Aksept, aksept, aksept = sjanse til romantikk

Vi som blir forelsket midt i livet, møter hverandre med ryggsekker fulle av erfaringer, innarbeidede mønstre, kjæledyr, barn og liv. Da finnes det bare én ting som gjelder: aksept. Du er ikke fasiten. Kanskje din fasit, men ikke alle andres. Det er bare å begynne å akseptere fullt ut.

3. Renover kjøkkenet, men ikke den nye kjærligheten

Altså, vi er over 45 år. Vi er som vi er. Vi kommer i bunn og grunn ikke til å endres. Visst kan vi pusse opp litt, men noe større rørbytte kan det nok ikke bli tale om. Så ikke la folk prøve å renovere deg. Derimot kan du alltid gjøre om deg selv hvis du virkelig vil/må/behøver. Så selvrenovering er den eneste renoveringen som gjelder, og kanskje kjøkkenet.

4. Oppfør deg som i en romantisk film

Oppfør deg som noen i en romantisk film – helst britisk, og aller helst «Bridget Jones’ dagbok». Når du står overfor valg, tenk da på hva for eksempel Bridget ville gjort. Ikke gjør som de kloke! Nei, hvis det skal bli en bra romantisk komedie, kreves det vågale valg og en del klønete situasjoner for å til slutt stå der og kysse blant snøfnuggene i leopardmønstrede truser. Og du trenger virkelig ikke å være i Paris for dette; det fungerer like godt i Bromölla eller Västerås! Magien finnes overalt.

5. Tro ikke du vet hvem som er din type

Alt du har hørt fra andre, og som gjerne leder deg på feil vei: Han må lese bøker. Han må ikke være for lav. Han må være morsom. Han må jobbe med noe kreativt. Han må ikke kle seg i for rare klær, og så videre. merk deg: Kjærligheten slår til slik man aller minst venter det. Og uten å passe inn i denne listen.