"Jeg har alltid hatt dette ønsket om å leve mitt eget liv"

– Jeg tenkte at dette prosjektet har jeg egentlig ikke råd til, så jeg var nervøs, men jeg går heldigvis litt i pluss. Jeg hev meg på en del mennesker som har vist litt interesse for kunsten min, så jeg er nok blitt litt amerikansk av meg. For nordmenn er det kanskje uvanlig, men jeg tenker at der du dytter på og kjenner litt ubehag, er der ting skjer. Det er noe jeg har lært av å være i Amerika.

Edvarda Braanaas er ikke som andre kunstnere. Hun trives på utsiden av etablerte miljøer og vil først og sist at bildene hennes skal bli sett – og solgt.

Hennes siste utstilling «A Dream Factory» var en slags pop-up-utstilling i et lokale i Promenaden i Oslo sentrum, og hennes egen nettbutikk spiller også en vesentlig rolle. Promenaden er for de uinnvidde en betegnelse på gatenettet som favner området rundt Egertorget. Med butikker som Louis Vuitton, Gucci, Urmaker Bjerke og flere andre samt varemagasinet Steen & Strøm er luksussegmentet godt ivaretatt, men tanken er at strøket skal være noe mer – eksempelvis et sted å oppsøke kunst og kultur. Edvarda kom inn i prosjektet via et kvinnenettverk hun er del av, og beliggenheten gir henne en synlighet som var svært viktig.

«A Dream Factory» var en utstilling med tolv motiver inspirert av gammel Hollywood-estetikk og motebladene slik de så ut for en kvinnealder siden. Kunsten er digital, og alle bildene ble solgt i tre valgfrie formater. De er lekre, påkostede trykk, og hvert motiv var tilgjengelig i 30 nummererte eksemplarer, signert for hånd av kunstneren.

Bildene er fremdeles tilgjengelig i nettbutikken hennes, der også motiver fra tidligere utstillinger er å få kjøpt. På nettsiden kan bildene filtreres og sorteres etter farge, men er hun ikke redd for å oppfattes som en type «interiørkunstner», der kundene etterspør bilder som matcher den nye sofaen?

– Vet du hva, jeg har laget så mange fine bilder til sofaer, så det er jeg veldig fornøyd med. Jeg lager gjerne flere, parerer hun uten å blunke.

– Det er ikke et problem for meg i det hele tatt, og det siste året har jeg bare tatt private oppdrag. Jeg trives bedre med det enn å sitte og male meg i hjel for en utstilling med tjue bilder hvor du selger tre av dem. Jeg er selvsagt glad i egne utstillinger, men synes også det er mor somt å jobbe på oppdrag.

Det er mer enn 62 år siden Edvarda (hun benytter kun Edvarda som kunstnernavn) ble født på Oslo Rikshospital en formodentlig vakker førjulsdag. Sine første leveår tilbrakte hun i Nittedal, før familien flyttet til Romsås, nordøst i Oslo.

– Faren min var med og startet Forsøksgymnaset, så da flyttet vi til Oslo. Både han og moren min var kulturfolk. De var klassiske radikalere fra vestkanten som ville proletarisere seg.

Romsås var perfekt i så måte, det nye urbane, en type modernistisk fyrtårn. Forfatter og journalist Torgrim Eggen vokste opp i de samme blokkene, og selv om han var noen år eldre enn henne, var foreldrene deres bestevenner.

– Det var en kulturelite på Romsås allerede den gang. Vi var en sånn liten kulturghetto, og jeg vokste opp med kunst rundt meg.

Det er altså ikke sjokkerende at Edvarda selv valgte den retningen. Hun dro til Venezia som ung og studerte kunst på Scuola Internazionale di Grafica før det ble Statens kunstakademi i Oslo, og senere en bachelor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo.

– Jeg ble gravid mens jeg gikk på kunstakademiet, og da ble livet litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg traff en iransk kurdisk flyktning, og det var nokså uvanlig her i Norge på den tiden å gå inn i et blandingsforhold. Det var ikke barebare for en med hans bakgrunn å komme hit på 80 tallet, og han var nokså traumatisert, men jeg kommer fra en liberal familie, og de taklet det bra. Vi hadde et eget rom som vi leide ut til innflyttere fra Pakistan, Sri Lanka, Tyrkia, Marokko, you name it, så jeg hadde ikke den sperren mange hadde, forteller Edvarda.

– Det ble åpnet en kvote til flere skandinaviske land, og han håpet nok på gull og glitter og vakre, ferme, blonde kvinner, men så fant han meg som var veldig tynn og hadde kort mørkt hår den gangen. Det var sikkert en skuffelse bare det, ha ha.

Forholdet varte i 15 år, og de fikk to barn sammen.

– Livet hadde sikkert blitt annerledes om jeg ikke hadde møtt ham, men jeg var jo forelsket. Jeg meldte meg litt ut, og ble aldri del av noen kulturelite her. Tilfeldige veivalg kan få enorme konsekvenser, men jeg hadde egne utstillinger gjennom hele ekteskapet.

Da hun ble singel i 2001, begynte et nytt liv

– 40-årene mine ble min frigjøring. Da flyttet jeg fra Groruddalen og etablerte meg på Majorstuen, og startet egentlig helt på nytt. Jeg fikk nye venner, og da jeg hadde en stor utstilling i Galleri Tonne i 2006, som solgte veldig bra, kom forretningsideen inn som fortalte meg at dette var noe jeg kunne leve av.

Det skulle ikke bli enkelt, men vendepunktet inntraff da barna flyttet ut.

– Jeg har alltid hatt dette ønsket om å leve mitt eget liv. Jeg er veldig glad i barna mine, men man kan jo også leve et liv uten barn. Jeg har en egen drive som fører meg videre og videre, og hadde hele tiden tenkt at jeg måtte ut av Norge. På en måte var jeg heldig da min mor døde, fordi jeg arvet en del penger. Da fikk jeg nedbetalt all gjeld, og satt fremdeles med penger som jeg kunne bruke på meg og min kunst.

Edvarda dro først til Paris, men samtidig hadde hun oppdaget en bok som het «La-La-Land» av Sindre Kartvedt, og her kommer hennes gamle vennskap med Torgrim Eggen indirekte inn i fortellingen.

– Jeg så coveret på boken i en feed på Facebook. Det var lagt ut av min gode venninne Lillian Reif, som for øvrig er eksen til Torgrim, og Torgrim er en venn av Sindre. Jeg syntes det omslaget var helt nydelig, og det er viktig. Du ser at det tilhører det samme universet som disse bil- dene, sier hun og peker rundt seg på de utstilte bildene i galleriet.

– Jeg kommenterte at jeg syntes det var et fantastisk cover, og da tok det ikke lang tid før jeg fikk en melding fra Sindre som syntes jeg hadde et så fantastisk navn. Vi begynte å skrive frem og tilbake, og jeg følte at han umiddelbart tok tak i mitt univers på en kontekstuell og alvorlig måte, og det var det faktisk ikke så mange som gjorde den gang. For å gjøre en lang historie kort, foreslo han at jeg skulle komme til Los Angeles, der han bodde.

Når hun ser tilbake på det i dag, forteller hun at hun ikke visste hva hun tenkte da hun slo til på forslaget og flyttet til L.A., men at hun tross alt er sosial og kan skaffe seg et nettverk hvor som helst og i alle samfunnslag. Hun fikk leie et stort loft i downtown Los Angeles, og satte i gang å male. Sindre var veldig positiv og tok oppriktig tak i tankene og ideene hennes.

Det var da Edvarda bestemte seg for å male livet sitt. Resultatet ble en enorm frise bestående av ti digre bilder på seks ganger to meter.

– Jeg startet på begynnelsen og malte meg selv fra jeg var ti år, femten år, tjue år og så videre til femti. Det tok meg fire år i alt. Tanken var at det på en måte er mine memoarer, men som bilde, ikke litteratur.

Det er seks-syv år siden Edvarda savnet familien såpass at hun flyttet hjem, og etter et langvarig lageropphold er frisen endelig på plass i Norge der den nå er under oppussing. Hvor prosjektet skal vises er ennå ikke avklart. Hun er i dialog med flere aktører, men ingenting er bekreftet.

Hvordan opplevde Edvarda å leve i Los Angeles, en by som tiltrekker seg så mange vidt forskjellige mennesker som styres av drømmen om berømmelse og anerkjennelse?

– Det vil jeg svare på fra en annen vinkel. For å forstå Los Angeles må man se byen som en fabrikk, og den fabrikken produserer drømmer som den sender ut i verden. For den type fabrikk trengs skruer og muttere som kan få den til å gå, og da er vi inne på alle som har med film å gjøre, talentfulle skuespillere, vakre fotomodeller, begavede forfattere og så videre. Den tiltrekker seg alle som trengs for å skape de drømmene. Jeg ser det som at de som virrer rundt der, er de som får hjulene til å gå rundt.

I dette perspektivet ser Edvarda myten om de stakkars menneskene som kommer med drømmene sine og ikke alltid lykkes.

– Vi blir feilskrudde, det går ikke, mye kan gå galt. Eller maskinen spiser oss. Det er ikke mange som får en lang karriere. Er du for eksempel danser, er det over fort, og Hollywood bruker deg for alt du er verdt. Det er en pengemaskin som skal gå rundt, så jeg har en litt kontekstuell for- ståelse av alle maurene som løper rundt der. Samtidig forstår jeg individet. Når det gjelder estetikk og skjønnhet, som jeg er veldig opptatt av, kan du bare tenke deg alle disse jentene som kommer fra små-byer over hele kontinentet. Det vrimler av dem. Det er så mange vakre mennesker rundt omkring i L.A. at du snubler i dem. Veien til å havne på gata er heller ikke lang. De jobber i barer og lignende steder, og så går de på audition etter audition. Det er et rotterace.

Følte du at du sto litt på utsiden som observatør?

– Ja, min motivasjon var ikke å bli rik og berømt. Jeg skulle selvfølgelig lage kunst, men at jeg havnet akkurat i L.A. var tilfeldig. Det tok tid før Edvarda, som kom rett fra vakre Paris, var i stand til å betrakte Los Angeles som noe annet enn stygg.

– Det er jo bare et ørkenlandskap med lagerbygninger og disse toppene med bysentrum innimellom. Hvordan kunne folk bo så uestetisk? Jeg tenkte at her måtte jeg bare gjemme meg, male det jeg skulle, og så komme meg hjem, men sånn ble det ikke.

Først etter fire år begynte hun å forstå amerikanerne og systemet i Los Angeles, og da fikk hun også venner.

– Jeg begynte å gå på åpninger, for eksempel. Amerikanerne har en sosial kontrakt som gjør at det er veldig lett å komme i kontakt med dem, og jeg kom ganske fort inn i interessante miljøer som representerte det gamle Hollywood. Jeg fikk innsikt i arkitektur, litteratur og all kompetansen som ligger i L.A., og lærte om alle som kom dit: Anaïs Nin, Bertolt Brecht, Rudolph Schindler, Richard Neutra. Alle disse menneskene har gitt byen en verdighet som er noe helt annet enn du opplever hvis du tøffer rundt og ser disse grusomme stjernene på Hollywood Boulevard. Det er mer som et trashy tivoli.

Edvarda følte at hun fikk en eksklusiv tilgang på Los Angeles, og dermed spennende år.

– Jeg har ikke vært borti makan, altså. Jeg havnet på bryllup hos Chandler-familien, og så var jeg i et annet bryllup i Hearst-slottet, og plutselig en dag møtte jeg Helen Mirren på Sephora. For oss nordmenn er det veldig eksotisk.

– Det er langt fra Romsås til Hollywood?

– Ha-ha, det kan du trygt si!

Med sin kunstfaglige bakgrunn er Edvarda inspirert av renessansemalere som Giovanni Bellini og Tizian, men også av gamle moteblader og Hollywood-filmer. La oss heller ikke glemme kunstnere som Edward Hopper og David Hockney.

– Og filmene til Wes Anderson, utbryter hun entusiastisk.

Her begynner hun å snakke konkret om bildene sine. Hun forteller at varehuset i maleriet med tittelen «Warehouse Waltz» er hentet fra filmen «The Morning After» fra 1986 med Jane Fonda og Jeff Bridges, og at den rosa puddelen i «Whose Dreams Are We Dreaming?» er identisk med Jeff Koons’ ballonghund, som også er et symbol på overdreven velstand. Og så videre.

Det må tilføyes at Edvardas kunstnerskap er grunnleggende feministisk.

– Nå er feminisme et litt styrt ord, samtidig er det mindre ladet enn det kanskje var. Men ja, kunsten min er kvinneorientert. Kvinnene jeg maler, er ikke puslete, de har alle sin agenda.

Det er ikke slik at hun ikke vil ha menn, presiserer hun, men det er ikke dem hun maler. Når menn dukker opp i bildene hennes, og det gjør de fra tid til annen, har de sjelden noe annet enn statistroller, om vi skal holde oss til filmanalogien.

– Det handler om kvinner som har sine egne liv, om kvinner som hjelper hverandre og støtter hverandre, og ikke minst handler det om en kvinnelig estetikk. Jeg elsker art deco og vintageillustrasjoner og har funnet ut av mine egne kunstskatter som jeg liker. Den institusjonaliserte kunsten må bare eksistere, men jeg prøver å skape min egen lille merkevare og tenker som en gründer. «Her har du en Edvarda», liksom, og jeg trykker gjerne opp t-skjorter også, avslutter hun med en trillende latter.

Edvarda er sin egen kvinne.