Bokaktuelle Jonas Jonasson: - Det kan alltid bli verre

«Den ensomme mannen på drøyt tjue år skyldte ikke noen noe som helst. Han hadde tenkt å komme seg til topps, og derfra kunne han la hensynsløsheten blomstre» 

Fra romanen «Hevnen er søt AS»

Hvorfor hevn som tema i din siste roman? 
– Egentlig valgte jeg i utgangspunktet å skrive om verdien av fri kunst og ytringsfrihet, men det er mye humor å hente i ideen om hevn, så det passet godt som et krydder i retten. 

Pleier du selv å hevne deg når du føler deg urettferdig behandlet?
– Helt ærlig? Mitt forhold til hevn er nok dette: Hevn gjør seg best som et tankeeksperiment, eller selvterapi om du vil. Hvis noen tråkker deg på tærne, kan det være deilig å tenke ut ulike grusomheter som burde hende ham eller henne. Men så bør det bli med det! Ikke ta hevn på ordentlig, for det fører bare til mothevn og ny mothevn, og så har vi det gående. Det er slik kriger starter. 

Hva er det mest hevngjerrige du har gjort?
– I virkeligheten var det sannsynligvis da jeg som femtenåring helte aceton i min storebrors yuccapalme. Den var steindød etter tre dager. I tankene har jeg imidlertid vært mye mer ambisiøs. 

Du har sagt at romanen er en kjærlighetserklæring til kunsten. På hvilken måte?
– Kjærlighetserklæring til den frie kunsten! I autoritære stater som Kina er det uttrykt direkte at kunsten skal tjene staten. De populistiske stemningene som hersker nå i antatte demokratier, beveger seg i den retningen. På 1930-tallet ble ekspresjonistisk kunst brent i Berlin fordi den ikke var nasjonalistisk nok. Det ledet i fortsettelsen til at de brente både bøker og mennesker i de verste grusomhetene i historien.

Se også: Våre 12 sentrale følelser

Vi bør alle klatre ut av vinduene våre et par ganger i livet. Det er altfor kort til bare å stå stille og fylles av for lite»

Du er mest kjent for suksessromanen «Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant». Den er utgitt i 45 land, har solgt mer enn 10 millioner eksemplarer og blitt til en Oscarnominert film. Hva tenker du om det?
– 46 land, faktisk. Iran er nummer 46. Der ga to forskjellige forlag ut boken, ingen av dem med tillatelse eller noen form for kompensasjon til meg. Det der med opphavsrett er de ikke så engasjert i der, i Teheran. Det endte med at jeg havnet på både første og tredje plass på den iranske topplisten – samtidig! Ja, hva skal jeg tenke om hundreåringens umulige suksess? Dette er noe som ikke går å gjenta. Jeg er nok nesten mer stolt over at jeg har solgt ytterligere sju millioner bøker etter den. At jeg hadde mer å gi ... 

Hvorfor tror du romanen traff en nerve hos lesere over hele verden?
– Jeg har tenkt mye på det. Noen ganger tenker jeg at det kanskje er forskjellige ting som engasjerer i forskjellige kulturer. Andre ganger tenker jeg den hyggelige ideen om at humor som fenomen kanskje kan være global. I så fall er vi likevel ikke så forskjellige fra hverandre. Og i neste trinn at vi ikke trenger å være så redde for hverandre. Den populistiske «vi-motdem»-politikken er ikke min greie. 

Hva har suksessen betydd for deg?
– Jeg følte at jeg var forfatter i både sjel og hjerte allerede i ung alder. Da jeg endelig tok tak i det, ble det en grenseløs suksess uten sidestykke. Hva har det betydd? Kanskje mest av alt at jeg har friheten til å skrive igjen og igjen uten å måtte tenke at jeg må skynde meg av økonomiske årsaker. Siden skynder jeg meg uansett ofte, men det er bare fordi det er så morsomt å skrive. 

Det skjedde noe litt dramatisk i arbeidslivet ditt som gjorde at du til slutt fullførte «Hundreåringen …»-boken. Hva var det?
– Årsaken til at jeg ventet så lenge med å debutere som forfatter, var at det alltid kom noe annet i veien, noe jeg satset på fullt ut døgnet rundt. Jeg gjorde journalistisk karriere, så grunnla jeg et medieselskap som vokste til å bli et lite mediekonsern. Alt gikk så rasende fort at kroppen og sjelen til slutt ikke orket mer. Jeg var ferdig. Utbrent. Jeg solgte alt jeg eide, flyttet til enden av Luganosjøen i Sveits og satte meg under et palmetre. Der fant jeg tilbake til meg selv – og plukket frem mitt halvferdige, støvete manus om hundreåringen. Lykkelig slutt, kan du si. Som i alle bøkene mine. 

Du har sagt at hundreåringen Allan Karlsson er din «terapeut». På hvilken måte?
– Han er så sorgløs. Og jeg ser bekymringer i alt. Iblant er det bra å ha hundreåringen sittende på skulderen, hviskende i øret mitt. Som for eksempel når jeg er på vei til Arlanda flyplass og har det travelt: «Hør nå her, Mr. Jonasson. Du mister ikke flyet. Og hvis du likevel skulle gjøre det, går det alltid et annet.» 

Med «Hundreåringen…» sa du at du hadde «et håp om at dersom vi minnet hverandre om menneskets alle tilkortkommenheter opp gjennom historien, kunne vi muligens unngå å gjøre samme feil om igjen». Hvordan gikk det, synes du?
– Ti millioner solgte «hundreåringer». Mange flere millioner lesere. Ikke pokker om verden ble et bedre sted for det.

Romanene dine har ofte litt eksentriske hovedpersoner som utsettes for uvanlige hendelser – hvorfor liker du å skrive om «underdogs»?
– Jeg har gjennom hele livet samlet på rare, spennende menneskeskjebner. Jeg beundrer alle som er litt annerledes og gjør ting litt annerledes. Fremfor alt bør vi alle klatre ut av vinduene våre et par ganger i livet. Det er altfor kort til bare å stå stille og fylles av for lite.

Man kan kanskje si at en rød tråd i bøkene dine er at hovedpersonene dine alltid er på reise. Hvorfor?
– Livet er en reise, ikke sant? Den som sitter stille og bare kikker på det som skjer rundt seg, tar ikke ordentlig vare på livet. 

Du er kjent for å bruke humor i bøkene dine. Ler du selv av det du skriver?
– Å, ja! Jeg både ler høyt og smiler! Jeg har en hyggelig venninne som pleier å si: «Jeg kjenner ingen som er like flinke til å le av seg selv som deg.» Hun mener det på en snill måte, altså. 

Det er forskjell på din berømmelse i Skandinavia og i andre deler av verden. Kan du gi oss noen eksempler?
– La oss si det slik ... I Oslo vil det ikke være noen trengsel av folk rundt meg hvis jeg skulle spasere på Karl Johan. Men jeg har vært med i Tysklands svar på «Skavlan» flere ganger, og så sent som forleden fløy Markus Lanz fra ZDF til Stockholm for et intervju. Han kom rett fra Washington, der han hadde intervjuet Obama. Og han skulle videre til statsepidemiolog Anders Tegnell. Meg, Obama og Tegnell – tre forskjellige storheter i Tyskland. Ha-ha. Hvis jeg drar til Korea, vil leserne mine at jeg legger hånden på dem for å bringe lykke. Det føles ganske bra å få mye oppmerksomhet i visse land i en begrenset periode mens man er der, for så å dra hjem og føle seg normal igjen. De som er for berømte overalt og hele tiden, risikerer sannsynligvis å miste fotfestet. 

Jeg hørte at du nylig gikk inn i en bokhandel for å kjøpe din egen bok. Hva skjedde?
– Det var en venn som ønsket et signert eksemplar til moren, jeg hadde ingen bøker igjen, så jeg gikk til bokhandelen og kjøpte en bok. Det føltes bra, da tjente jeg noen kroner i royalty også. Ekspeditøren kjente meg selvfølgelig ikke igjen, men da hun spurte om jeg var medlem av bokhandelen og jeg identifiserte meg, ble hun helt fra seg. Hun slo ved et uhell inn dobbelt opp av boken, så der tjente jeg enda litt mer royalty, he-he. 

Du har skrevet på hjemmesiden din at «verden nok ikke er like fæl som du får det til å høres ut i bøkene dine. Den er verre». Hva mener du med det?
– Jeg er veldig bekymret for hvor verden er på vei. Forenklede, populistiske tanker har mye lettere for å få fotfeste blant mennesker i dag, ved hjelp av internett. Den fornuftige samtalen, den dypere analysen – ingen av dem passer innenfor rammen av en Twitter-melding. I middelalderen hengte vi folk på torget på søndager, bøddelen hadde kappe over hodet. I dag henger folk med skjulte identiteter virtuelt sammen med andre mennesker – på nettet. 

Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med etter å ha lest bøkene dine?
– Jeg vil at de skal sitte med et bekymret smil. Verden er dritt, men det finnes håp! 

For du mener selv at du sprer håp med bøkene dine. På hvilken måte?
– Ikke glem at ingenting er så ille at det ikke kan bli verre. Det var vel håpefullt sagt...?

Få de beste tipsene til å selv bli kreativ