"Å gjøre en sånn suksessroman som «Stargate» har vært om til film, er heftig"

Jøss, er jeg fortsatt et barn? Det var det jeg tenkte da jeg mistet meg selv inn i den vakre filmversjonen av «Stargate - en julefortelling».

Det er ikke så ofte med en julefilm at jeg sitter igjen og føler meg beriket, håpefull og i tillegg har lært noe om å være menneske, enten man er barn eller voksen.

Det er sårt og det er morsomt. Det er kjærlighet og håpløshet. For livet kan være skikkelig dritt, men på samme tid skikkelig fint!

Romanen «Stargate» slo ned som en varmebombe av menneskelighet og gikk rett inn på bestselgerlistene i 2021. Den ble solgt i mer enn 30 land og ble hyllet både av Dua Lipa og Oprah Winfrey. Hvor fint er det ikke å tenke på at Oprah Winfrey, med sin vanskelige barndom, også ble glad i fortellingen fra Tøyen i Oslo?

Ronja bor med søsteren Melissa og faren sin i en blokk på Tøyen. Det er like før jul, og på en lapp ser Ronja «Juletreselger ønskes», det betyr at faren kanskje nå kan få en jobb som gir dem juletre, for det er dritdyrt. Men faren til Ronja vil, men får det ikke til. Forskuddet gjør at han heller begynner å drikke igjen på den lokale puben Stargate. Jobben må for guds skyld likevel bli i familien, så Melissa tar over, og etterhvert hjelper Ronja til. Men er å være verdens flinkeste søstre nok? Hva skal et barn ta ansvar for, og hva skal en forelder? Og hva forventes av oss voksne som ser noe som er feil? Spørsmålene blandes med verdien av drømmer, fantasi og skikkelig fin historiefortelling.

Å gjøre en sånn suksessroman som «Stargate» har vært, om til film, er heftig, men regissør og manusforfatter Ida Sagmo Tvedte har fått filmen til å stå stødig i seg selv og skuespillerne til å skinne. Luiza Idrizi (Ronja) og Anna D. Sverrisdóttir (Melissa) gjør begge sine aller før-
ste roller på film, og så gode de er!

Jeg var så spent på filmdebutant Ida Sagmo Tvedte, som har en helt spesiell evne til å få barn til å bli sitt aller beste på lerretet. Hun har jobbet med serier som «Stjernestøv», «Snøfall», «Gutta på skauen», en masse tv-drama, og har også en ny serie for voksne, «LIS» (leger i spesialisering) på vei.

Jeg snakket med Ida Sagmo Tvedte rett før aller første visning av hennes debut-kinofilm, «Stargate»:

Jeg vet det var mange som gjerne ville ha rettighetene til å lage denne filmen. Hva gjorde at du kjempet sånn for «Stargate» og ville vie fire år av livet ditt til den?
– Jeg satt og leste «Stargate» for fire år siden, og så fikk jeg en sånn utrolig følelse. Jeg ble momentant berørt og inspirert, og alt på en gang egentlig. Spesielt fikk jeg en stor kjærlighet for jentene og det at den var skrevet så utrolig godt fra et barns blikk. Det er så sjelden at en historie med et så stort alvor i seg, også er varm og morsom hele veien. Jeg følte filmen åpnet opp noen vanskelige ting fra barndommen for meg, men på en bra måte.

Var det noen scener eller replikker som er spesielle for deg?
– Forholdet mellom de to søstrene, Ronja og Melissa, har vært spesielt for meg. Som storesøster kjente jeg meg så godt igjen i Melissas omsorg og ønske om å beskytte, og hvor langt hun vil gå for at lillesøsteren skal ha det bra.

Det var jo kamp om filmrettighetene. Hva var avgjørende for at Ingvild sa ja til deg, tror du?
– Ingvild var opptatt av at vi skulle lage en film som kunne treffe og snakke til ulike aldre. Og at hun ville kjenne igjen teksten sin. Og så tror jeg kanskje hun ble trygg av at jeg hadde så mye erfaring med å jobbe med barn, siden det er Ronjas perspektiv vi forteller historien fra. Og så var det jo veldig gøy at vi etter hvert fant en form der vi har jobbet fram filmens manus sammen. Det var nemlig egentlig ikke meningen at vi skulle jobbe så tett med manus, men Ingvild hadde så mye spennende råstoff som ikke hadde kommet med i boka, så vi ble ivrige sammen. Det gikk ikke bare helt knirkefritt, altså. Vi har tullet mye med det, for Ingvild har jo aldri samarbeidet med noen på den måten eller laget film, så vi måtte lære oss hvordan vi skulle jobbe sammen. Det ble viktig at romanen er romanen og nå skulle vi lage noe annet, selv om det var viktig å ha med kjernehistorien i filmen og ikke minst treffe tonen. Det er det aller viktigste.

En ting man ikke ser på film så ofte, er karakterer som både er gode og dårlige. I «Stargate» er pappaen både en som er skikkelig fin med barna sine og som svikter, drikker og ikke forandrer seg. Hvordan har dere tenkt på det?
– Ja, selv om ting kan være skikkelig, skikkelig vanskelig og dritt, så betyr det jo ikke at det også på samme tid ikke kan være kjempefine ting i de relasjonene. Det er ofte utrolig komplekst og vanskelig når noen som er nær sliter, for det er sjelden svart-hvitt. Det har vært kjempeviktig for meg å se dette både fra jentenes ståsted og fra pappas ståsted. Ronja er så inderlig glad i faren sin, men drikkingen hans gir utrygghet og skam. Hun jobber så mye med å skjule hvordan ting er hjemme, men det er aldri er noen tvil om at det er en enorm kjærlighet der i bunn. På samme måte føltes det kjempeviktig at man skulle se at det her er en pappa som er så glad i jentene sine, men dragningen mot rusen er så sterk at han ikke klarer å gjøre noe annet valg. Han klarer ikke å være en god nok pappa.

Det er heldigvis noen gode venner og hjelpere i filmen. Ronja har en søster som tar masse ansvar, en vaktmester som ser henne, en juletreselger som hjelper og naboen som bryr seg?
– Jeg håper jo at «Stargate» kan være med på å åpne opp samtaler om denne tematikken. Det angår jo utrolig mange av oss. Både voksne og barn kan kjenne noen som sliter. Vi har hatt et veldig godt samarbeid med Blå Kors Kompasset underveis i prosessen. Jeg har også snakket med mange som har vokst opp med rus, psykisk sykdom og fattigdom, og de har fortalt at de husker utrolig godt den ene eller de som så dem og som faktisk stilte de spørsmålene og som brydde seg. Jeg håper at man kan gå ut av salen og kanskje tenke over hvem det er man har rundt seg i sitt eget nabolag. Om det er noen man kan hjelpe, eller skulle man ha sagt: Hei, hvor- dan går det med deg?

Hva har det å jobbe med disse temaene betydd for deg personlig?
– Det har vært en vekker at jeg i løpet av disse årene har oppdaget hvor utrolig mange av oss som er berørt av denne tematikken. At de aller fleste av oss på et eller annet vis kjenner noen. Og det har igjen ført til utrolig mange meningsfulle samtaler jeg ikke ville vært foruten.

Hvorfor gråter jeg mer av at noen er snille enn at noen har det fælt?
– Oi, godt spørsmål! Jeg tror kanskje at det at noen er snille, minner oss på det vi alle på et vis ønsker oss, å bli sett og elsket. Og hvis man kjenner den varmen, blir det lettere å gi etter, sånn at tårene får plass.

Jeg har bodd på Tøyen, og jeg synes byen er skikkelig vakker i filmen.
– Tøyen er et sted med et stort mangfold av mennesker, og jeg hadde lyst til å løfte nabolagsfølelsen og den varmen som er der. Men til å være en julefilm, er den jo mer skitten, for jeg ville at man skulle se hvordan jul faktisk er i byen, med skitten snø og asfalt også. Ikke bare en sånn drømmehvit jul. Jeg hadde lyst til å vise både det stygge og det vakre, det gamle og slitne, men det fine og moderne også, men viktigst var å gi alle de forskjellige folkene en varme også.

«Hvis drømming var en jobb, skulle vi flyttet rett opp i Holmenkollen», sier Ronja. Betydningen av drømmer og det å drømme og fantasere. Hva tenker du om det selv?
– Jeg fantaserte veldig mye som barn, og gjør det forsåvidt fortsatt, og jeg har tenkt mye på det at for barn som vokser opp med foreldre som ruser seg, så kan dette skillet viskes litt ut. Man blir vant til å bli løyet for, og så begynner man også å lyve for å beskytte seg selv og foreldre. I «Stargate» blir fantasien en superkraft som Ronja har, og det å kunne drømme seg bort og håpe på at ting skal bli bedre. Fantasien kan både fungere som en forsvarsmekanisme og som en god lek.

Hva er det viktigste du gjør for å få barn til å bli gode skuespillere?
– Det viktigste er å finne barn som vil og som tør å bli med på leken. Og som er frie, åpne, og tålmodige ... For det er mye jobb å lage film og tv. Og så er jeg opptatt av å skape trygge relasjoner, der det er både gøy og trygt å jobbe. De skal late som, men på ekte, hvis du skjønner. Så selv om det ikke er på ordentlig, må man gjøre det som om det er på ekte. Barn har ikke verktøy som voksne skuespillere har, og da er den relasjonen jeg bygger til barna, det viktigste redskapet jeg har.

Du vokste opp mellom Larvik og Stavern – var det opplagt at du skulle bli en som lager tv-serier og filmer?
– Nei, det var ikke opplagt, men hele barndommen og ungdommen var jeg bare opptatt av dans, og så litt teater, så jeg har alltid vært i miljøer som handler om å formidle kreativt og det å uttrykke meg på et vis. Dans og dikt var det jeg drev med. Jeg har tenkt på at det har jeg faktisk hatt god bruk for videre både som regissør og manusforfatter.

Selv om jeg på en måte elsker jul, synes jeg også jula kan være vanskelig, derfor må jeg begynne å forberede meg på hva jeg skal gjøre litt tidlig. Hva slags forhold har du til jul?
– For meg har jula i voksen alder vært litt av alt, men jeg elsker når det er rolige dager med tid til å lese, eller til å bare være sammen uten for mye opplegg. Jeg er ikke så tradisjonsbundet, og liker kanskje aller best mørketiden opp imot jul. Med julemusikk, peisfyring og stress ... ha ha.