At kjedsomhet er en dør til kreativitet, er Hilde Østby overbevist om

Det var sent på høsten i 2016. Hilde Østby hadde en travel dag foran seg der hun syklet langs Akerselva ned mot Oslo sentrum. Uten hjelm. Den lille datteren var etter mammas egen beskrivelse nærmest blitt kastet inn i barnehagen. Avtaleboken var tettpakket i forbindelse med lanseringen av «Å dykke etter sjøhester», den oppsiktsvekkende hukommelsesboken hun hadde skrevet sammen med søsteren Ylva.

Ferden mot lanseringsintervjuer fikk en brå slutt da Hilde i et uoppmerksomt øyeblikk traff bruhodet på Nybrua. Eneste hell i ulykken var at Legevakten ligger på den andre siden av brua. Der fikk hun konstatert en lettere hjernerystelse og brukket nese. Hun fikk beskjed om å holde seg i ro i to–tre uker fremover.

Legen forsikret henne om at alt ville gå bra.Det har det på sitt vis også gjort, men det skulle bli en lang og kronglete reise med betydelige omveltninger i livet. Først etter tre år kjente hun seg helt frisk. Da hadde hun både sagt opp jobben og flyttet familien til en mindre og billigere leilighet.

Det fysiske etterslepet er tinnitus og vibrerende pupiller når hun blir sliten – begge deler er noen varige symptomer etter en hodeskade. At Hilde måtte få tilpasset briller er derimot ikke til gremmelse.

– Jeg har alltid ønsket meg briller, sier hun med en lett latter.**Samtidig innrømmer hun at tiden etter hjernerystelsen var slitsom og tung.** Riktignok var det betydelig bonus at hjernen boblet over av ideer om bøker hun ville skrive, men det oppveide ikke de negative etterdønningene. Blant annet ble hun ekstremt vár for lyder. En gang kollapset hun på Gardermoen. De mange lydene gjorde henne fullstendig utmattet.

Les også: Vær mer opptatt av å like deg selv enn at alle andre skal gjøre det

Uten diagnose, men gjennom alt hun har lest om hvordan hjernen fungerer, kom hun frem til at hun måtte ha fått en forbigående skade i temporallappen. Det er den delen av hjernen som sørger for fokus, konsentrasjon og arbeidsminne. Den demper lyder som er uvesentlige, sorterer synsinntrykk og stenger adspredende og merkelige tanker ute. Derfor kan en skade i temporallappen gi fritt frem for assosiasjoner og ville ideer, noe Hilde til de grader fikk erfare. Den mest krevende ideen som ikke ville slippe taket, var å pløye seg gjennom alt hun kom over om hjernevitenskapen bak de glupe og nyskapende ideene. Kombinert med masse forskningsfakta, og med bakgrunn som idéhistoriker og journalist, har hun intervjuet en rekke mennesker som på hver sin måte er opptatt av kildene til kreativitet. Som hun ivrig forklarer:

– Hele den sivilisasjonen vi lever i, er resultatene av dagdrømmer og ville ideer. Alt det vi omgir oss med, er produkter av årtusener med rare tanker. Uten alt dette ville vi fortsatt ha levd i huler, bare litt varmere enn de var i steinalderen. Nå har vi mye mer enn vi strengt tatt trenger, kreativiteten er så stor.

Hennes dypdykk i kreativitetens historie har også gjort henne overbevist om at det å være nyskapende ikke er forbeholdt forskere, oppfinnere og kunstnere. Menneskehjernen er styrt av sterke følelser og merkelige assosiasjoner. Ikke minst dukker spørsmålene om hva-hvis og hvordan opp for alle.

Får vi lov til å gjøre dette i fred, kan forbausende svar dumpe ned i bevisstheten. – Vi har alle evner for ville assosiasjoner, fortsetter hun. – Mangel på kreativitet handler mer om hva som stopper oss, og stress er den største bremseklossen.

Stresset blokker ut det naturlige idémylderet. I stressmodus er vi mer fokusert på kortsiktige og allerede kjente løsninger. De langsiktige idéene får vi når vi er i den såkalte dagdrøm-modusen, ikke når vi er stressa.

Kreative mennesker vet at de innimellom må gå seg vill. Går du bare etter det du kan fra før, vil det ikke skje noe nytt. For samfunnet kan dette fokuset på effektivitet bli skjebnesvangert. Alvorlige spørsmål som for eksempel hvordan løse klimakrisen krever langsiktige tanker og rare ideer.

Psst... Er du mellom 40 og 60 år? Derfor bør du stelle godt med hjernen

Stress og avmaktsfølelse var også det som holdt på å ta motet fra den flittige og dyktige Hilde. Hun var vant til å ha stor arbeidskapasitet og trodde at hun kunne fortsette som før. Til da hadde hun sjonglert fulltidsjobben med forfattervirksomhet og bokanmelderi. Nå falt hun sammen og kjente seg fullstendig utslitt.

Tårene kunne uanmeldt komme av ren utmattelse. Hun skjønte at hun måtte ta noen grep. Det mest dramatiske var å si opp en godt betalt jobb. Den beslutningen tok hun for to år siden. Hun innrømmer at det kanskje er det skumleste, men også lureste, hun noen gang har gjort: – Å si fra seg jobben opplevdes som et stort identitetstap. Jeg har alltid tenkt at dersom jeg bare jobber hardt, vil alt gå bra. Dessuten levde jeg lenge i troen på at karriereklatring var ensbetydende med lykke. Etter hjerneskaden skjønte jeg at det hele var en løgn. Uten den faste inntekten måtte det også ryddes opp i privatøkonomien.

Løsningen ble å selge hytta og bytte en romslig leilighet i en mindre. Slik fikk de frigjort kapital og slettet gjeld. Hilde og ektemannen var enige om å kutte ned på forbruket og spare penger, og det hjalp å tenke på at det også var bra for klimaet.

Lenge før korona-krisen sendte en stor del av befolkningen til hjemmekontoret, har Hilde og mannen sittet med hver sin pc i leiligheten. Han oversetter bøker og hun skriver dem. I år som i fjor skal familien feriere på Nesodden.

– Vi føler oss privilegerte som kunne kjøpe oss til en friere livsstil. Jeg vet at jeg ikke tjener særlig med penger på å skrive bøker, men det er det jeg har lyst til å gjøre.

Den tyngste motbakken i etterdønningene av hodeskaden var for Hilde å miste en av sine beste venninner, Vera Micaelsen, av kreft. De to ble kjent som kolleger på Norsk Filminstitutt. Da Vera døde i 2018, bare 43 år gammel, gikk det for alvor opp for Hilde at hun måtte skrive boken om kreativitet – og dedisere den til venninnen.

Fortsatt sørgmodig forteller hun:

– Å skrive boken var en stor drivkraft for å skape mening da alt kjentes meningsløst. Veras død etterlot seg et stort tomrom. Jeg lærte at også døden etterlater seg kreativitet, fordi du må forsøke å finne mening når det er helt mørkt. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne. I sin tid var det også Vera som nærmest tvang meg til å bli forfatter. Hun trodde på meg. Boken om kreativitet er min minnestein over henne.