Slik lærte Marit seg å takle sorgen etter datteren

Sjokket fra Utøya

Sjokknyheten om at en bombe hadde rystet regjeringskvartalet i Oslo spredte seg også i camping­idyllen i Nössemark, rett utenfor norskegrensen. Men hun var helt uforberedt da Freddy Lie ringte og fortalte om skyting på Utøya. 

Inntil da ante ikke Marit engang hvor Utøya var, bare at det var en øy på den andre siden av Oslo hvor de to eldste jentene hennes var på AUF-leir. 

Hun bekymret seg over at de sms-et om regn, og at 16 år gamle Elisabeth hadde glemt å ta med seg gummistøvler. Freddy, døtrenes pappa, kunne opphisset fortelle at kontakten var blitt brutt da Elisabeth hylte at de ble skutt på.

Angst en del av livet nå

Elisabeth var en av de 69 ungdommene som ble truffet av dødelige skudd. Også storesøster Cathrine ble alvorlig såret under massakren, men kravlet seg tilbake til livet etter sju operasjoner. 

I likhet med mamma Marit har hun diagnosen posttraumatisk stress-syndrom og problemer med å tilpasse seg en vanlig hverdag. Hun er fortsatt sterkt plaget av angst. Drømmen om å bli jordmor er foreløpig lagt på hylla. 

De gode minnene

Seks år etter tragedien på Utøya åpner Marit Trønnes døren til en hjemmekoselig stue i huset som ligger høyt hevet over hjembyen Halden. På toppen av høyden ligger Fredriksten festning. På spisebordet er det satt frem bakverk, kaffe og vannkaraffel. Over en skjenk er det laget en minnetavle med flere fotografier av Elisabeth.

– Det tok lang tid før det virkelig gikk opp for meg at jeg aldri skulle se få henne igjen, sier Marit stille når vi stanser opp ved bildene.

«Og det var kjærlighet»

Sofakroken er først og fremst preget av familiens musikkglede. Både ektemannen Magne og Marit er musikere på høyt amatørnivå. I november 2016 ga Marit ut en cd med egne tekster, som høstet gode kritikker. 

For noen måneder siden kom boken «Og det var kjærlighet», skrevet i samarbeid med forfatteren Heidi Pettersen. Begge deler har vært gode grep til å finne en vei ut av sorgen, og til seg selv. Som hun forsøker å forklare:

– Jeg leter fortsatt etter hun som kan være meg i kjølvannet av den tragedien som alltid vil følge meg. Det er ikke enkelt, men jeg vet at jeg ønsker noe mer enn å være «mammaen til de to jentene fra Utøya». De siste månedene har jeg heldigvis også klart å kjenne mye på gledene i livet. 

Litt mindre farlig for hver gang

Opprinnelig var boktanken at fem etterlatte mammaer etter Utøya skulle skrive om tiden fra 22. juli og frem til minnesmarkeringen i Oslo 21. august samme sommer. De fire andre maktet ikke å gjennomføre. Bare Marit satt der med sin fortelling.

– Det var viktig for meg å få festet disse dagene på papiret. I stedet for hele tiden å huske, kunne jeg skrive – og på et vis få plassert det der. Skrivingen ble en vesentlig del av min egen sorgprosess, sier hun – og innrømmer at det ble korte sekvenser med skriving – lange pauser, og mye grubling. 

Men som hun også minnes: – Ved å gå gjennom historien ble den litt mindre farlig for hver gang. Det var en lettelse å kunne dele. Dette er jo en historie som berører mange – og som mange er opptatt av. Jeg håper også at boken kan være til hjelp for andre i en sorgperiode.

Tungt og tåkelagt

De første årene etter tragedien på Utøya beskriver Marit som uendelig tunge og tåkelagte. Hun gråt mye, og var så innsauset i sin egen sorg at det ble lite omtanke igjen til de to døtrene – Cathrine og lillesøster Victoria som bare var sju år den ulykksalige julidagen. 

Cathrine valgte å flytte hjemmefra en sommer senere. Heldigvis har de en storfamilie rundt seg som Marit omtaler som et «landsbysamfunn» med sterke bånd.

– Det kan være litt slitsomt innimellom fordi alle bryr seg om det meste, men til uvurderlig hjelp og støtte når det trengs, kommenterer hun med et smilende sukk.

Livet krever mer planlegging

Jobben som lærer i barneskolen var det heller ikke håp om å kunne gå tilbake til. Marit, som er utdannet førskolelærer, forteller at hun alltid har likt seg sammen med barn. Hun har også vært aktiv i Veslefrikk, en teatergruppe for barn og ungdom. Det var under oppsetningen av musikalen «Annie» hun for noen år siden traff sin ektemann. Men traumene fra sorgen har foreløpig satt en stopper for deltagelse i utadvendt arbeidsliv.

– Jeg er blitt veldig sensitiv for støy og har lav terskel for å takle uforutsette ting. Da blir jeg lett sinna. Og det passer dårlig å være omgitt av barn som fortjener å bli godt tatt vare på. Jeg må forberede meg nøye til alt jeg skal gjøre, god tid i forveien. 

– Det er en stor endring for en dame som fra naturens side egentlig er svært aktiv, en organisator og «do-er»-type som har likt å ha mange baller i luften.

– Tekstene bare ramlet ned i hodet mitt

Mye av den uroen hun kjente inni seg, fikk hun utløp for i den perioden hun laget cd-en «Tida er inne». Musikken hadde hele tiden vært en trøst på de tyngste dagene, men hun måtte selv bestemme hva hun skulle lytte til, det vil si utvalgte cd-er. 

De første årene våget hun knapt å lytte til radio, plutselig kunne det komme en låt som trigget frem de smertefulle følelsene. Gitar hadde hun selv spilt siden hun var ti år gammel, og hun hadde lang erfaring i bursdagssanger til kjente melodier. Men ikke det som plutselig skjedde for rundt fire år siden:

– Jeg ante ikke hvor tekstene kom fra. De bare ramlet ned i hodet mitt. Det hendte at jeg skrev en tekst om dagen. Jeg var helt ruset – og hadde tydeligvis mye på hjertet, ler hun.

Marit vet godt at hun ikke kan råde sørgende til å gjøre det samme som henne: både utgi cd og skrive bok. Men et tips gir hun gjerne videre: 

– Få noen av de kaotiske følelsene ned på papiret. Da blir det gradvis enklere å legge dem bak seg.