"Den som er vokst opp med altfor lite kjærtegn, kan ha manglet en viktig kilde til tilknytning, glede, trygghet og ro"

Reisen hjem fra jobb har tatt en hel dag med tog og fly, båt og buss. I tillegg har jeg fått noen litt nedslående beskjeder på veien, og jeg kjenner meg helt utkjørt da jeg endelig står foran hageporten. Jeg dytter opp porten med en sliten arm og drar i kofferten med den andre, men før jeg får den tunge kofferten innenfor skjer det som helt endrer hvordan jeg kjenner meg.

Hele flokken kommer løpende mot meg. Barnebarnarmene legger seg rundt halsen min. De holder og holder og knuger seg inntil. Varmen fra de bløte, myke kinnene deres kjennes så godt mot kinnet mitt. Jeg setter meg ned på trappa, så jeg også kan få de to minste i armene, de som ikke kan gå selv ennå. Mens jeg sitter med fem varme barnekropper i favnen, kommer også de voksne med sine gode velkomstklemmer.

De varme klemmene puster nytt liv i kroppen min. Jeg kjenner hvordan slitenheten renner av meg. Hvordan smertene fra den trøtte ryggen svinner bort. Roen og gleden inntar hjertet. Jeg kjenner meg trygg og lykkelig. Ikke bare fordi jeg er hjemme, men fordi jeg blir tatt imot. Og fordi jeg blir tatt imot akkurat slik.

Du har sikkert merket det selv. Når en du er glad i, gir deg en hjertevarm klem, kan du kjenne: Jeg blir sett. Jeg blir holdt. Jeg har noen jeg hører til hos, noen som er glad for å se meg. Og når du klemmer, kan du merke hvor godt det er å være den som ser, som holder, som tilbyr en trygg favn.

Men hva er det med klemmer og fysisk berøring? Hvorfor kan nærkontakt med dem vi er glad i, være den beste medisin? Hvorfor gjør det oss så godt? Vi kunne like gjerne spurt: Hvorfor gjør det oss så godt å spise? Men vi spør ikke om det. For selvfølgelig vet vi at vi trenger mat for å leve. Men at behovet for fysisk berøring og kjærtegn også er et basalt behov, et behov vi er født med og bærer med oss fra vugge til grav, det blir ofte glemt.

Når vi klemmer eller berører hverandre, skjer det mye godt med oss alle. Stresshormonet kortisol synker. Nivåene av dopamin og serotonin øker, og vi kjenner oss i bedre humør. Endorfinene settes i sving og virker smertelindrende. Men aller viktigst er kanskje økningen av oksytocin, som også kalles kjærlighetshormonet fordi det bidrar til at vi knytter oss til hverandre. Det gjør oss avslappet og tillitsfulle, vi blir bedre til å lese hverandres signaler og vi får lyst til å ta vare på hverandre.

Alt dette finnes i de gode klemmene. Har vi en hver dag hvor vi er så heldige å få mye kos, kan vi kanskje glemme å legge merke til hvor mye godt den gode klemmen gjør. Men den dagen jeg kom utkjørt inn gjennom hageporten, merket jeg så inderlig godt hva det gjorde med meg. Kanskje fordi kontrasten til slitenhet og stress ble så stor, kanskje fordi jeg hadde vært borte fra de gode klemmene i noen dager

I arbeidet mitt har jeg møtt en del mennesker som strever med å gi klemmer og kjærtegn til sine. Ofte viser det seg at de fikk lite kjærtegn av sine foreldre da de selv var barn. Den som er vokst opp med altfor lite kjærtegn, kan ha manglet en viktig kilde til tilknytning, glede, trygghet og ro. Noen av dem har først fått den fysiske kontakten de trenger gjennom seksualiteten. Og de kan derfor få et overdrevent behov for sex, eller slite med å plassere dette behovet for fysisk kontakt på en god måte. For eksempel kan man tolke alle kjærtegn fra en kjæreste som invitasjon til sex, noe som kan gjøre samlivet vanskelig. Alle trenger vi fysisk kontakt som ikke er seksualisert. Fysisk kontakt som bare har med godhet, trøst og nærhet å gjøre.

Vi kan ta barna på fanget og trøste dem. Vi kan klemme en venn. Vi kan holde de gamles hånd når vi besøker dem. Når jeg er hos moren min, legger jeg meg gjerne på sofaen med hodet i fanget hennes, og så stryker hun meg gjennom nakkehårene. Og jeg mer ker at hun liker å stryke meg nå, slik hun likte å stryke meg da jeg var liten. Da trenger vi ikke si så mye. For akkurat dette er nok. En mammas fingre som stryker sakte i det voksne barnets hår.

Og nå kommer jeg på noe lite, men nesten magisk, som du kan huske på når du vil stryke på noen du er glad i. Stryk lett over huden, og stryk langsomt, mellom 1–3 cm per sekund. Da vil den du stryker på, kjenne mest velbehag. Det viser ganske nye forskningsfunn fra Linköpings Universitet i Sverige. Der har de nemlig forsket på nervene som gjør at vi kjenner velbehag ved hudkontakt. Spesielt er det mange slike nerver på undersiden av armen, så stryk gjerne dem du er glad i der, hvis de har lyst til å bli strøket. Menuan sett hvor du stryker, husk: Nei til hardt og fort. Ja til lett og langsomt. Prøv det når du ser på en serie med kjæresten din, når barnet ditt skal sove, når du besøker de gamle. Langsom berøring krever en passende stund, men nesten alltid passer det å gi en klem.

Og neste gang du får en eller gir en, kan du tenke på hvor mye godt den gjør. Selv tenker jeg tilbake på alle kinnene mot mine den dagen jeg kom så sliten hjem – og jeg vet:

Det er spennende å reise,
men ingenting er som å komme hjem
til dem som kan gi verdens beste klem.