Rita Vindholmen: Staheten hjalp meg tilbake til livet

18. august 1997: Rita Vindholmen – 43 år gammel, med mann, to barn på 18 og 23 og en jobb som innkjøper i motebransjen – skulle endelig ha litt ferie og bare gå i fjellet. Hun kaster seg i bilen og kjører mot Lom. Plutselig blir alt svart. 

En måned senere: Rita våkner opp på sykehuset. Hun har vært i koma siden den dramatiske bilulykken som nær kostet henne livet. Hun husker ingenting fra frontkollisjonen med en annen bil i Bamle i Telemark.

– Rattet delte seg i to da jeg smelte ansiktet i det. Og så fikk jeg panseret og alt annet over meg. Hjelpemannskapet brukte halvannen time på å få meg ut av vraket. Jeg hadde englevakt, det er et mirakel at jeg overlevde.

 Hun ble flydd til Ullevål sykehus i Oslo og lå 26 timer på operasjonsbordet.

– Jeg våknet etter en måned på en luftmadrass på en seng. Jeg kunne bare bevege venstre hånd, den var uskadd. Resten var ødelagt, alle ribbena var bristet og knekt, bena og høyre armen ødelagt, lungene punktert, hele overkjeven var slått vekk, nesen trykket inn i ansiktet, kinnbena var smadret. Og øynene var borte, forteller Rita.

Det tok tid før det gikk opp for henne hva som hadde skjedd. Da kom sjokket.

– Jeg skjønte at det var et Guds under at jeg overlevde, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle overleve slik. Jeg hadde ingenting. Jeg kunne ikke se, jeg kunne ikke bevege meg. Bare jeg hørte noen som lo på gangen, så tenkte jeg «hvordan kan de le?» Jeg forsto ikke hvordan bussen jeg hørte på utsiden kunne fortsette å kjøre. Jeg kunne ikke forstå at ikke alt sto stille, jeg skjønte ikke at andres liv gikk videre, forteller hun i dag.  

Legene var veldig diffuse om fremtiden hennes, men de sa etter hvert at hun trolig aldri kom til å gå igjen.

– Jeg skjønte at om jeg noen gang skulle vinne kampen, kom den til å bli lang og tøff.

Verst var angsten. Hun måtte ha folk hos seg 24 timer i døgnet på grunn av den.

– Jeg hadde heldigvis en fantastisk familie som støttet meg hundre prosent, alle stilte opp for meg. Jeg var i et total mørke – på alle måter – og familien betydde alt for meg. For noen som var så mørkeredd som meg, var det å bli blind noe av det verste som kunne rammet meg. Jeg hadde sånn angst at jeg måtte holde noen i hånda non-stop i halvannet år – jeg turte ikke å slippe.

Angsten var kvelende. Hun visste ikke hva hun var redd for, hun visste bare at hun var redd.

– Alt var utrygt, ikke kunne jeg rømme heller. Det er ydmykende å ha så mye angst at du ikke tør å sitte på do alene.

Rita valgte å fokusere på de små seirene, som da hun greide å sette seg opp i senga, eller da hun kom seg over i rullestolen. Bitte små seire.  

– Kampen min er nesten vanskelig å sette ord på, så tøft var det. Fortvilelsen var så enorm. Jeg hadde øyeblikk da jeg ønsket at jeg ikke hadde overlevd, det må jeg innrømme.

Da det var gått noen måneder, kom vendepunktet. En strofe fra Bjørn Eidsvågs låt «Eg ser» snudde alt.

– Han sang «… eg kan ikkje leve livet for deg». Jeg begynner å hylskrike. Det føltes så urettferdig, for da forsto jeg at jeg måtte ta kampen selv, det var den eneste måten jeg kunne komme videre i livet på, jeg måtte ta grep selv. Da våknet fighteren i meg. Jeg bestemte meg for at jeg skulle hjem. Før det hadde jeg sett for meg et liv på institusjon. Og jeg bestemte meg for at familien min ikke skulle få et bittert menneske å forholde seg til resten av livet. Da begynte veien tilbake. 

Rita måtte bli på sykehuset i nesten ett år. Hun begynte å trene to ganger om dagen – i begynnelsen i senga. Da hun kom hjem etter det året, kom fysioterapeuten hjem til henne daglig i en lang periode. Etter hvert som hun ble sterkere tok hun taxi selv til behandling. Minst 7 år med fysioterapi har hun bak seg.

– Jeg var utrolig motivert til å trene. Et liv i rullestol passet meg ikke. Men det nytter ikke hvis du ikke vil. Jeg sier det i foredragene jeg holder: «Det er ikke nok å bare ville, du må ville det nok, for det kommer til å bli utrolig slitsomt og tøft». Heldigvis greide jeg ikke å forestille meg all smerten jeg skulle igjennom for å nå målet.

Samtidig måtte hun hele tiden inn på sykehuset for nye operasjoner.

– Jeg sluttet å telle etter 300 timer i operasjon. Jeg har bedt legene gå igjennom og telle alle timene jeg har vært på operasjonsbenken, men de har bedt om å slippe, så mange er det.

Spesielt har det vært mange ansiktsrekonstruksjoner.

– Det var vanskelig å gå ut i lokalmiljøet med et så ødelagt ansikt. Det tok to år før jeg gikk i nærbutikken. Det var vondt da jeg merket at folk unngikk meg, men de visste vel ikke hvordan de skulle forholde seg til meg etter ulykken. Selvfølgelig er det rart for meg å ikke kunne se meg selv i speilet og vite hvordan jeg ser ut. Det var en prosess å akseptere at jeg ser annerledes ut nå.

Les også: Lan Marie Nguyen Berg - Jeg lar meg ikke skremme til taushet

Oppbyggingen av kroppen og ikke minst ansiktet består av mye gjenbruk.

– Jeg har skalleben, ribben og brusk fra ørene i nesen, deler fra hoftekammen i overkjeven, lårmuskel i leppene, hovedåren fra høyre underarm er koblet på i hovedåren i halsen, hud er også flyttet og brukt andre steder. Ellers har jeg fortsatt plater og skruer i ansiktet og skruer i armer og ben, forteller hun.

Rita ble blind i en alder av 43 år. Hun sier det er stor forskjell på å være født blind og bli blind etter å være født seende. 

– Det var forferdelig – sorgen, sinnet og fortvilelsen. Folk sa at jeg måtte godta det, men det ville jeg ikke. Jeg vet det høres rart ut, men jeg hadde fortsatt et håp om at jeg en dag ville få se igjen. Jeg følte meg som en analfabet. Jeg kunne plutselig ikke lese, ikke skrive, ikke finne meg mat. Jeg ble helt hjelpeløs, og det var en guffen følelse. På et tidspunkt måtte jeg bare akseptere situasjonen. Det skjedde parallelt med at jeg ble sterkere og begynte å mestre resten av kroppen igjen.

Rita måtte fortsatt ha noen konstant sammen med seg etter at hun flyttet hjem.

– Det var så tungvint, jeg kunne ikke leve slik i lengden. Det var en veldig tilvenningsperiode å gradvis slippe andre bare noen meter unna meg. Jeg tenkte mye på mannen min og ungene. Jeg ville ikke ødelegge deres liv, jeg følte meg jo lenge som en belastning. Jeg måtte lære meg å føle meg verdifull igjen.

Rita forteller at viljen hennes alltid har vært sterk, og at den nå våknet igjen.

– Alt sto på spill for meg. Jeg er sta, det har vært viktig. Staheten min har reddet meg, det er jeg helt sikker på. Jeg måtte gjøre jobben selv.

Veien ut av angsten og ut av rullestolen ble lang.

– Jeg har brukt titusenvis av timer på trening for å lære å gå igjen. Og trening har vært og er veldig viktig for meg. I dag har jeg akseptert, men ikke godtatt situasjonen. Jeg ser ikke på det som kunne vært, jeg ser på det som er. Jeg prøver å ikke sammenligne med hvordan ting var før, jeg orker ikke å bruke tid på det. I stedet for å være deprimert over at jeg ikke kan se, er jeg utrolig takknemlig for at jeg fikk se i 43 år, at jeg ikke ble født blind, sier 64-åringen.

Blindeforbundet kom ganske raskt inn i bildet etter ulykken der Rita fikk en rehabiliteringskontakt som ga henne troen på at hun kunne ha et rikt liv også uten syn. I dag jobber hun selv som rehabiliteringskontakt.

– Jeg bruker mine egne erfaringer for alt de er verdt. Jeg vet hvor viktig jobben min er. Den kan være veldig tappende, men den er også givende. Det er så godt å kunne hjelpe. Alle behøver ikke å finne opp samme kruttet, vi kan dra nytte av hverandres erfaringer.

Etter hvert traff hun flere blinde som både gikk på ski, passet barna sine, strikket og utallige andre aktiviteter hun ikke tidligere kunne ha forestilt seg.

– Frem til da hadde jeg bare sett begrensninger. I dag ser jeg ingen hindringer, jeg ser bare muligheter. Jeg tenker ikke lenger «det kan jeg ikke gjøre fordi jeg er blind», jeg tenker i stedet «hvordan skal jeg få til det?».

Hun har drevet med skiskyting, slalåm og hesteridning, gått fotokurs, fjellturer og på catwalken, hun leser og strikker. Det er bare noen av aktivitetene hun har prøvd seg på - og mestret.

– Jeg er nesten som Pippi Langstrømpe, jeg tenker «det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert».

Hva er det som får henne til å prøve aktiviteter de fleste tenker man trenger syn for å gjøre?

– Mestringsfølelse, at man hele tiden vokser. Jeg får til alt jeg vil, hvis jeg bare vil det nok. Jeg skal ikke ta flysertifikat eller begynne å kjøre taxi, bortsett fra det ser jeg ingen begrensninger.

Hun får god hjelp fra digitale hjelpemidler. På pc-en har hun en skjermleser, og med innlærte hurtigtaster til å flytte pila med, manøvrerer hun enkelt med tastaturet. Hjelpemiddel nummer en for Rita er imidlertid iPhonen.

Les også: Mia Landsen: Jeg er fryktløs

– Jeg kan bruke telefonen akkurat som en seende, med fingerferdigheter som må læres. Jeg kan vippse og manøvrere i nettbank, bruke telefonkatalogen, google, ta bilder med en app som synstolker bildet, håndtere mail, vise powerpointfilmer osv. Det er fantastisk for en utvikling som bare blir bedre og bedre, iPhonen og appene erstatter en ryggsekk med hjelpemidler, som for eks. lesemaskin, fargeindikator, skanner, GPS. Det er vel bare fantasien som setter begrensningene hva en telefon kan gjøre for meg.

Da Rita våknet fra komaen etter ulykken, måtte hun lære det aller meste på nytt.

– Jeg har heldigvis alltid elsket å lære nye ting, også før ulykken, og det har kommet godt med, for det har vært mye nytt jeg måtte lære meg. En kombinasjon av stahet og lærevillighet har bragt meg dit jeg er i dag. Jeg ville nemlig ikke bare overleve, jeg ville leve. Det var en kjempeovergang å venne seg til å være blind, men i dag lever jeg et godt liv med høy livskvalitet. Men det kom ikke av seg selv. 64-åringen har fått et annet perspektiv på livet, og selv om hun har mistet synet, ser hun på mange måte klarere i dag.

– Før ulykken gikk alt på skinner. Jeg hadde en grei mann, to flotte barn, et fint hus, en god jobb og et liv jeg elsket. Men jeg så alltid rett frem mot neste mål, jeg glemte å se til sidene. Det har jeg lært nå. Å sette pris på å være der jeg er, når jeg er der. Det er trist at man må oppleve noe så dramatisk som jeg har gjort for å skjønne hva man har og å sette pris på det. Jeg føler virkelig at jeg lever nå, og det er jeg takknemlig for, sier Rita og fortsetter:

– Det er forferdelig tungvint og upraktisk å være blind. Ikke mest hjemme, men når jeg er utenfor huset. Alt må planlegges. Jeg kan selvfølgelig bli irritert for at jeg ikke bare kan hive meg i bilen og kjøre et sted, og jeg kan være fortvilet over at jeg ikke kan se, men jeg lar ikke det styre livet mitt eller definere hvem jeg er. 

Hun takker Blindeforbundet for mye av selvtilliten hun har i dag.

– Uten forbundet og deres folk og kompetanse hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Det er så dessuten så deilig i Blindeforbundet, for der er jeg ikke «hun blinde Rita som har vært utsatt for en ulykke», der er jeg bare Rita, sier hun.

Som rehabiliteringskontakt møter hun andre blinde og hjelper dem i gang med rehabiliteringen.

– Jeg skal være en motivator som viser at det går an, og fortelle dem om hjelpemidlene og rettigheter og slikt. Å få gi litt tilbake til forbundet har vært en kjempeglede for meg, for de hjalp til med å bygge meg opp etter ulykken.

I tillegg til jobben i Blindeforbundet, har Rita jobbet i Trygg trafikk i 11 år.

– Vi var et team med en politimann, en prosjektleder og meg som trafikkskadd som møtte ungdommene, 33 skolebesøk hvert år. Det var godt å jobbe i Trygg trafikk og det er godt å jobbe i Blindeforbundet. Med disse jobbene har jeg greid å vri noe meningsløst til noe meningsfullt.

Björg Torhallsdottir: I takknemmelighet

Å miste synet forsterker mange andre sanser. Derfor «ser» Rita mer enn vi tror. 

– Man må bruke de andre sansene på en mer annerledes og mer aktiv måte enn før. Jeg kan høre på bilene hvem som kommer på besøk. Eller på måten de går på. Jeg kjenner stemmene, som er full av fasetter. Jeg kan lese kroppsspråket til folk. Jeg merker når folk er interessert, eller ser en helt annen vei. De tror ikke at jeg ser det. Jeg merker at du gikk fra i starten av intervjuet å sitte fremoverlent, interessert, til å etter hvert å sette deg tilbake i sofaen. Jeg leser dere bedre enn dere er klar over, husk det, ha-ha, ler Rita mens journalisten rødmer.

Hva tenkte hun da Tara ringte og fortalte henne at hun var finalist til prisen Årets modigste kvinne 2018?

– Det skjønte jeg ikke helt ...

Da tar søsteren Elaine Wegner Olsen ordet. Hun har hittil bare sittet og lyttet til den dramatiske historien storesøsteren forteller.

– Nå må jeg bryte litt inn, for jeg skjønner godt hvorfor dere valgte Rita som finalist. Å greie å komme seg opp av det svarte hullet som hun ramlet ned i, både fysisk og psykisk, og greie å få ut av livet det hun har klart, det er å være modig. Og så hjelper hun også andre på bena igjen, sier den stolte søsteren.

Selv om Rita ikke har sett på nesten 22 år, er det hun som først blir lei fargene på veggene hjemme og vil pusse opp, det er hun som sitter og strikker og blir lei av å strikke med samme farge – som hun ikke ser.

– Det er ikke så lett å forstå eller å forklare, men jeg har synsfølelsen i orden, så jeg vet at fargen er der. Og jeg liker å følge trender, både på interiør og klær. Ja, jeg er fortsatt jålete. Jeg både sminker meg og fargekoordinerer antrekkene mine. Det er velvære for meg, innrømmer den tidligere innkjøperen i motebransjen. 

Da hun skulle på Stortinget og tale til de folkevalgte, var hun ekstra nøye med hva hun hadde på seg. Hun la ut antrekket på senga, tok bilde med mobilen og sendte til en venn for å spørre om klærne passet sammen. Hun fikk til svar «du har jo ikke tatt bilde av noe, du har bare sendt et svart bilde».

– Da viste det seg at jeg hadde glemt å slå på lyset, ha-ha.

Rita ler mye og har et imponerende godt humør tross alt hun har vært igjennom. Og hun sitter slett ikke med hendene kneppet i fanget. Hun er aktivere enn de fleste. I tillegg til jobben i Blindeforbundet som rehabiliteringskontakt og ambassadør for iCare-kampanjen, sitter hun i både fylkesstyret og landsstyret, hun går kurs og jobber med utvikling innen IKT, hun strikker for prematurebarn i Tanzania, driver med idrett, er med i Lions, jobber interessepolitisk for blindes og funksjonshemmedes rettigheter og har altså til og med talt på Stortinget.

– Det ville jeg aldri trodd at jeg ville turt. Men hva gjør man ikke når man brenner for noe? Og som tidligere nevnt ser jeg ingen begrensninger lenger. Mottoet mitt er: Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid! sier Rita Vindholmen – finalist til Årets modigste kvinne 2018. 

Kjenner du en modig kvinne?

Vi leter etter kandidater til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019. Kjenner du en kone, søster, mor, kollega, venn eller en har du lest om – en kvinne som har utrettet noe spesielt? Eller er du henne selv? Skriv til oss og fortell oss hvorfor hun – eller du – fortjener å bli blant årets finalister. Tips oss på [email protected].