– Jeg tror min indiske bakgrunn har hatt mye å si for hvor langt jeg har nådd. I India var det veldig mange folk og mye konkurranse hele tiden, selv under lek i barndommen. Man var tvunget til å være litt frempå. Hele familien min har mye konkurranseinstinkt, og jeg HATER å tape. Jeg er en person som aldri gir opp, det er kanskje min største styrke, sier Parminder Vadsten.
Svensk-inderen ble valgt ut som finalist til Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2015 på bakgrunn av suksessen hun har oppnådd.
Hun er kvinnelig sjef med innvandrerbakgrunn i en bemanningsbedrift rettet mot den mannsdominerte bygg- og anleggsbransjen.
At dama er modig, er det ingen tvil om. Men det var lite som tydet på at Parminder skulle bli en suksesshistorie på den andre siden av jordkloden da hun vokste opp under enkle kår i Punjab i India.
Prioriterte utdanning
Familien var ganske fattig, men Parminder ble etter hvert som den eneste i søskenflokken på fire sendt på en engelskspråklig privatskole.
– Da jeg kom i skolealder hadde foreldrene mine litt bedre råd. Og for dem var det veldig viktig å prioritere utdanning for oss barna. De hadde selv ingen utdanning, og ville gi oss alle mulighetene de selv ikke hadde hatt. Jeg føler at foreldrene mine ga meg en stor gave ved å prioritere utdanning så høyt, det er jeg veldig takknemlig for. Far sa alltid: «Vi har ingenting. Men vi har alle muligheter i livet.» Uten utdanning kommer du ingen steder, og utdanning er noe du tross alt har resten av livet, det er en smart investering, sier 42-åringen.
GLAD JENTE: En smilende Parminder (nederst t.h.) med familien i India. Hun besøker fødelandet hvert tredje eller fjerde år. (Foto: Privat)
– Gråt hver dag
Unge Parminder likte imidlertid dårlig å måtte gå alene på en annen skole. I den alderen var man ikke så opptatt av utdanning eller takknemlig for mulighetene det skapte.
– Jeg trivdes ikke. Jeg måtte stå tidligere opp om morgenen, reise lenger, det var ingen lek, bare masse lekser og ingen fritid, og jeg hadde verken søsknene eller vennene mine der. Jeg gråt hver dag, avslører hun.
Beskjeden om at familien skulle flytte etter faren, som hadde arbeidet flere år i Sverige, reddet Parminder fra videre skolegang på skolen hun hatet. Men overgangen til Sverige var på alle måter stor.
– Det var som å ha landet på en annen planet. Det var bare skog, skog og atter skog – som jeg aldri hadde sett før – og ingen folk. Husk at vi kom fra folkerike India. Sverige føltes veldig øde, erindrer hun.
Mannsdominert bransje
I år er det 11 år siden hun startet Bemanning AS. Hun analyserte markedet for å finne ut hvor det var behov for innleid hjelp og så etter bransjer med langvarige oppdrag. Det sto mellom den kvinnedominerte helsesektoren og den mannsdominerte byggebransjen. Hun valgte mennene.
– Jeg følte at byggebransjen var mer innen mitt interessefelt, selv om jeg virkelig ikke kunne noe da jeg startet opp, jeg var helt blank på fagområdet, sier hun ærlig.
Ble du ikke nervøs av å ikke kunne noe i en bransje du satset alt på?
– Jo, og derfor lå jeg ganske lavt i starten. Jeg har lært meg alt jeg kan underveis. Selvtilliten er blitt litt bedre for hvert år, og i motsetning til før føler jeg at jeg vet hva jeg snakker om nå. Det er et enormt lovverk i byggebransjen som man må kunne, og så sitter jo mennene med ekspertisen enten som rørleggere, sveisere eller lignende. Jeg var veldig usikker før, men nå kan jeg lovverket så godt og er så trygg på meg selv at det ikke er noe problem lenger. Det tok imidlertid noen år før jeg følte meg trygg, innrømmer hun.
PÅ BYGGEPLASSEN: Parminder er selvlært i byggebransjen, men har en solid økonomiutdanning i bunnen. Det tok noen år å opparbeide seg den respekten hun i dag føler hun har blant arbeiderne sine.
Føler du at du blir tatt mer på alvor nå som du har tilegnet deg den nødvendige erfaringen?
– Da jeg var fersk i gamet hadde jeg ikke tid til å tenke på hva andre måtte mene om meg, jeg hadde så mye jobb å gjøre, alt annet var underordnet. Jeg satte opp en plan: Jeg kan ikke dette fagfeltet, hvordan skal jeg da kunne oppnå målene mine? For meg ble det veldig viktig å knytte kontakter, å bedrive relasjonsbygging. Menneskene i denne jobben har alltid vært viktigst for meg. Viser du interesse for en person, er sjansene større for at han vil gi deg det du trenger og som du kan lære av. Jeg har bevisst ikke ønsket at bedriften min skulle vokse seg kjempestor, det ville blitt vanskeligere å ha nær kontakt med folk i alle ledd, vi måtte trolig ha senket prisene og kvaliteten også. Da ville jeg bare hatt mange flere som jobbet for meg uten å tjene særlig mye mer, og det hele ville blitt mer upersonlig. Det ønsker jeg ikke, sier gründeren.
Hun bestemte seg tidlig for å aldri prøve å bli en av gutta – eller kle seg som dem.
– Hvorfor skulle jeg det? Jeg er jo ikke gutt. Og vi jenter har mye finere klær enn guttene. Ha-ha. Mange sier at man bør prøve å tilpasse seg, men det er kjedelig. Så i stedet for å tone ned min kvinnelighet, tar jeg den heller helt ut med kjoler, høyhælte sko og sminke. Jeg liker å være synlig, det er slik min personlighet er, hvorfor skal jeg prøve å bli usynlig? Jeg mistrives med å gå i jeans hele tiden, og jeg har vært tvunget til å lære meg masse om verktøy og slike maskuline ting som jeg i utgangspunktet hater. Jeg jobber med noe som er veldig krevende, skal jeg måtte endre på hvordan jeg ser ut også? Nei, slo jeg fast, da mister jeg meg selv. Spørsmålet er hvor langt man er villig til å strekke seg for en jobb, og der gikk grensen for meg. Så det er faktisk gjennomtenkt at jeg velger å kle meg kvinnelig – også på byggeplassen. Hjelm og høyhælte sko går helt fint. Det gir meg litt girlpower-følelse, sier hun, og legger til: – Indiske kvinner er dessuten glad i å pynte seg, så kanskje det henger litt i fortsatt?
IMPONERT: Taras sjefredaktør Torunn Pettersen synes det er fortjent at den suksessrike gründeren Parminder Vadsten ble valgt ut som en av finalistene til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2015.
På spørsmål om hun er en krevende sjef, sier hun at hun gir veldig mye og forventer mye tilbake.
– Det er gjensidig. Jeg føler ikke at jeg trenger å være ekstra streng bare fordi jeg som kvinne er sjefen til mange menn, sier Parminder. Men at hun har valgt en krevende vei til toppen, går hun med på. Om det har vært modig er hun litt mer i tvil om.
– Det kan kanskje sees på som modig å tørre å ta sjansen som kvinne i en bransje jeg ikke kunne noe om og som var svært mannsdominert. Om jeg er en veldig modig kvinne? Jeg våger å ta sjanser i alle fall. Jeg pleier å si at jeg ikke angrer på det jeg mislyktes i, jeg angrer på det jeg ikke fikk gjort. Jeg er en veldig positiv person, og det hjelper meg i jobben, mener hun.
– Veldig stolt
Årlig omsetter Bemanning AS for 12–15 millioner kroner. De fleste arbeiderne er fra Skandinavia, bor bra og har lønn over tarifflønn – milevis unna tilfellene av sosial dumping man ofte hører historier om gjennom media.
– Jeg er veldig stolt over at firmaet alltid har hatt positive resultater, selv om jeg betaler arbeiderne mer enn det som ofte er vanlig i bransjen. Jeg har ansvaret for folks lønn, som betyr en viktig del av folks liv. Det ansvaret tar jeg svært alvorlig. Derfor gambler jeg ikke med lønnen, jeg skal være trygg på at jeg kan betale folkene mine en god lønn hver måned.
Parminder føler seg veldig svensk, men blir først og fremst sett på som ikke-vestlig innvandrer på grunn av navnet og utseendet. Hun legger ikke skjul på at det til tider har vært utfordrende å være innvandrer i Norge.
– Mange nordmenn kjenner ingen innvandrere og har fordommer mot folk som ser eller høres annerledes ut. Når jeg ringer og presenterer meg som Parminder Vadsten, henger folk seg lett opp i fornavnet mitt, ikke hvorfor jeg ringer. For å unngå at folk gjør seg opp en mening om meg før de blir kjent med meg, skriver jeg i brev og e-poster under med «P. Vadsten», da slipper jeg å skremme bort folk med navnet mitt, avslører hun.
Men stort sett synes hun det har gått veldig greit – både å være innvandrer og ikke minst kvinnelig sjef. Det takker hun «gutta sine» på gulvet for.
FEMININ SJEF: – Jeg nekter å gå på akkord med hvem jeg er. Selv om jeg er sjefen til nesten bare menn i byggebransjen, kommer jeg aldri til å tone ned kvinneligheten min, sier gründeren Parminder Vadsten, som driver sin egen suksessrike bemanningsbedrift.
Ja til kjoler og høye hæler
– Jeg oppfatter at menn er veldig annerledes enn kvinner når det gjelder å dømme andre personer, så jeg har heldigvis ikke støtt på så mange problemer på jobb. Det ville trolig vært noe annet å jobbe i en bransje med flest kvinner. Jeg synes kanskje mer at menn blir imponert over at jeg har greid å tilegne meg den kunnskapen jeg har i bransjen. Jeg føler jeg får respekt, for jeg får vist at jeg har peiling på det jeg driver med. Selv om de fleste ikke er vant til å ha kvinnelig sjef, synes jeg det har gått bra, sier hun og fortsetter:
– Gutta tuller av og til med at jeg er kvinne, men det ligger ikke noe mangel på respekt i det. Når jeg for eksempel stiller i kort kjole på byggeplassen, så blir det av og til litt fleiping, det må jeg tåle.
Les hele intervjuet med Parminder Vadsten og hennes vei til toppen i Tara nr.5 – i butikk nå!
