Laial Janet Ayoub: - De banket meg hver eneste dag på skolen

Da 4-årige Laial Janet Ayoub kom til Norge sammen med familien fra et krigsherjet Libanon, trodde hun at hun kom til frihet. I stedet skulle livet hennes bli et helvete.

 – Ingen barn skal vokse opp slik jeg gjorde. Du tar så mye fra et annet menneske, sier 35-åringen i dag. Hun var en av finalistene til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2020. De første årene i Askim har hun bare gode minner fra. Det var da familien flyttet til Oslo at alt endret seg. 

– Jeg hadde to tanter som bodde i nærheten, i tillegg til at mange fra Libanon bodde der. Hvis de så at jeg snakket med en gutt i skolegården, ringte de hjem til moren min. Jeg tenkte at det bare var sånn det var for minoritetsjenter. At det var vanlig at vi måtte endre klesstilen, at vi ikke fikk snakke med gutter, være ute etter skoletid eller dra på besøk til venner. Moren min fulgte meg til og fra skolen – til og med på videregående, forteller Laial. 

Det hadde aldri vært snakket om hjemme at Laial og søsteren skulle gå med hijab, men da hun begynte på barneskole på Tøyen, var det mange jenter som gikk med det religiøse hodeplagget. 

«Hijaben betydde mer enn å skjule håret, men det var ingen som forklarte meg det» 

– De banket meg hver eneste dag på skolen, jeg ble til og med slått med stoler. Jeg var ny, gikk ikke med hijab – jeg skulle tas. Jeg tror de tenkte at jeg hadde samme bakgrunn som dem, men at jeg ikke oppførte meg som dem. Jeg sto helt alene – uten venner. Flere ganger gikk jeg hjem og sa at jeg ville begynne å bruke hijab, men moren min sa nei. For begynner du først å bruke det, kan du aldri ta den av igjen. Det er et stort valg. 

Til slutt bestemte hun seg for å ta på hijaben, og ble raskt gratulert av de andre jentene med beskjed om at hun da slapp å brenne i helvete. 

– Jeg følte meg mer akseptert på skolen, tanter kom på besøk med gaver og alle gratulerte meg. Jeg tenkte at jeg kanskje endelig hadde gjort noe riktig. 

Det hun ikke hadde tenkt på, var alt som fulgte med. Nå kunne hun ikke gå med t-skjorte, aldri kort skjørt eller trange bukser, hun måtte dekke seg til, ikke være med på svømming, dra på overnattingsturer, håndhilse på gutter. 

– Det skjønte jeg ikke som 11-åring. Hijaben betydde mer enn å skjule håret, men det var ingen som forklarte meg det. 

Laial var kontrollert før, men hijaben la et helt annet press på henne. Det gikk ikke lang tid før hun angret valget. En gang tok hun av hodeplagget og trodde ingen ville kjenne henne igjen. Hun tok feil. 

– Folk ringte hjem til moren min med en gang. Etter det ble jeg enda mer kontrollert. Moren ville bestemme hvem hun skulle gifte seg med, hvilke klær hun skulle bruke, hvilke studier hun skulle ta, hvor hun kunne gå, hvilke venner hun kunne ha og hvem hun kunne snakke med. Laial hadde ingen egne meninger, hun turte aldri si moren imot. 

– Moren min gjorde mye som jeg vil kalle grovt. Hun lot meg aldri utvikle en egen personlighet, men jeg har reflektert over hvorfor hun gjorde det. Jeg tror det var med god vilje. Hennes motivasjon var å beskytte oss fra dårlig rykte, fra å bli stemplet som horer. Hennes største bekymring var at vi ikke kom til å få oss ektefeller hvis vi ikke var jomfruer. Hun var livredd for hvor fri jeg kunne bli i Norge, og redd for at jeg skulle bli for «norsk» og miste kulturen min. 

En annen person som ikke hadde min opprørske side – som søsteren min – ville syntes at dette var helt greit. Men ikke jeg. Moren slet med å lære seg norsk, økonomien var trang, hun hadde ikke noe nettverk og mannen var ofte bortreist, og forlot etter hvert familien. Hun ble også mer og mer religiøs. – Jeg forstår henne – koranen var den eneste boken som var skrevet på et språk hun forsto. Jeg føler at samfunnet sviktet henne mer enn hun sviktet oss. Hun fikk ikke gått på norskkurs, hun fikk ingen integreringsopplæring, hun fikk ingen hjelp da hun kom til Norge. 

Laial ville ikke lenger gå med hijab og følge de strenge reglene, men hun skjulte det begynnende opprøret for moren.

– På videregående ga jeg faen og klemte gutter, jeg hadde til og med en kjæreste som ikke mamma visste om, det var jo totalt forbudt. Min oppførsel matchet ikke måten jeg så ut på i det hele tatt. Hun endret klesstil, ble mer innesluttet, gjorde det plutselig dårlig på skolen og skulket masse.

– Jeg reagerer på at det aldri ble stilt spørsmål fra lærerne hvor jeg var eller hvordan jeg hadde det hjemme. Jeg tror det var berøringsangst, de var redd for å tråkke feil når det gjaldt en kultur de ikke kjente eller å fremstå som rasister. Jeg skjønner berøringsangsten, men jeg skulle ønske skolen hadde gjort noe, for da hadde kanskje jeg fått det bedre, sier Laial, og fortsetter:

– Jeg synes fortsatt ikke at Norge som samfunn er kommet langt nok med tanke på sosial kontroll. Vi har for eksempel ikke tall på æresvold og æresdrap i Norge, fordi Stortinget, politi og barnevern mangler koden for å rapportere om æresdrap og æresvold, derfor får vi heller ingen statistikk over dette. Det har de i Sverige. Det er en av mine hjertesaker, at vi må få frem tallene for å se omfanget, ellers vil vi heller aldri få bekjempet det.

Hun vet mye om æresvold. Men først unngikk hun så vidt å bli giftet bort da hun var på sin første ferie i hjemlandet som 18-åring. 

– For meg er det bare et hårstrå som skiller mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap, for jeg ble presset emosjonelt og psykisk, men ikke fysisk, til å si ja til en fyr jeg ikke kjente, min onkels kompis som var 18 år eldre enn meg. Etter en kort forlovelsesperiode betrodde hun seg til bestemoren i Libanon om hvor ulykkelig hun var. Bestemoren støttet sitt eldste barnebarn i å bryte forlovelsen og tok selv kampen med Laials mor. 

– Det er jeg veldig takknemlig for, sier Laial i dag. Men hun skulle gå fra vondt til verre. Da hun møtte sin kommende ektemann, behandlet han henne med respekt og var snill mot henne. «Jeg tenkte at han ville bli min billett til frihet. Av alle mine feiltakelser er dette uten tvil den største», skriver hun i selvbiografien «Min vei til frihet», som kom i høst. 

– Siden jeg snart var en gift kvinne, kunne ikke mamma lenger kontrollere meg. Han kommenterte ikke klærne mine og jeg kunne gjøre hva jeg ville frem til vi giftet oss. Da endret alt seg. I stedet havnet jeg i et forferdelig ekteskap med mye vold, som varte i tre år. Det var fysisk vold, voldtekt, psykisk vold. Jeg ble gravid via voldtekt. 

Men den gangen visste jeg ikke at det var noe som het voldtekt i et ekteskap. Jeg visste heller ikke hvor jeg kunne søke hjelp og jeg var livredd for barnevernet, det var slik vi var oppdratt. 

«Hvis jeg ikke står opp for meg selv og datteren min, kommer hun til å ende i samme situasjon som jeg. Jeg må bryte mønsteret»

Laial var 22 år da hun giftet seg, og fikk etter kort tid beskjed om at klærne hun gikk med, ikke var akseptable og at hun måtte kutte kontakten med de «for norske» vennene sine. Han kjørte henne til og fra jobb og foretrakk at hun heller satt hjemme sykmeldt. Til og med moren og søsteren kuttet hun kontakten med. Hun ble helt isolert og ensom. Ofte satt hun innelåst i leiligheten. 

– Jeg husker spesielt en episode. Jeg så på tv da de chilenske gruvearbeiderne som hadde vært innstengt i gruven, ble reddet opp, og det ble jeg veldig emosjonell av. Da ble han kjempesint. Han sto og lagde mat, og truet med å kaste frityroljen på meg. Vi kranglet, og han tok mobilen sin – de var store på den tiden – og kastet den mot meg. Datteren min på halvannet år ble så redd at hun gikk og gjemte seg mens hun skrek. Da skjønte jeg at vi måtte komme oss ut, sier 35-åringen. 

– Han var heldigvis ikke voldelig mot datteren vår, men etter at volden mot meg begynte å prege henne og jeg skjønte at hun var livredd, ringte jeg krisesenteret under dekke av å ringe søsteren min. Dagen etter kjørte han meg på jobben og Janet i barnehagen, og da stakk jeg rett og slett av til krisesenteret. Sammen la vi en plan som gikk ut på at jeg skulle dra hjem og spørre om han hadde lyst på en ferie til hjemlandet sitt som jeg kunne spandere. Det sa han heldigvis ja til, men først måtte jeg fikse forholdet til mamma, for han krevde at jeg bodde der mens han var borte.

Laial og datteren flyttet midlertid hjem til moren mens ektemannen dro på ferie. Da hun fortalte moren alt, dro de sammen til politistasjonen og leverte anmeldelsen. 

– De ringte ham på ferie og informerte om at han hadde fått besøksforbud, deretter søkte de om voldsalarm for meg. Han skulle vært borte i tre uker, men bare noen dager senere, da jeg var på vei til politistasjonen for å hente voldsalarmen, ringte politiet og ba meg snu siden han var der og ventet på meg. Jeg sto som frosset fast. Han hadde tidligere truet med svovelsyre, kidnapping, å drepe moren min, å drepe meg, selvmord. Det var mens vi var sammen og han hadde kontroll over meg. Hva kom til å skje nå som han ikke lenger hadde kontroll? 

Laial levde med voldsalarm lenge, gikk gjennom en opprivende barnefordelingssak og bodde hos moren, som var veldig støttende. 

– Jeg var sykmeldt, knust, livredd – jeg greide ingenting. Datteren hadde fortsatt samvær med faren. 

– Selv om han hadde besøksforbud, sendte han meldinger som «du kommer aldri til å se henne igjen» og truet med kidnapping. Hver eneste kveld før hun skulle til ham, holdt jeg henne hardt og sov sammen med henne, fordi jeg tenkte at det var vår siste natt sammen. Jeg følte at han brukte barnet vårt mot meg, for å fortsatt kontrollere meg, for å straffe meg. For ingen kvinne skal kunne skille seg fra ektemannen, det er et æresspørsmål i hans kultur. 

Etter en stund tenkte jeg «hva er det jeg holder på med?». Hvis jeg ikke står opp for meg selv og datteren min, kommer hun til å ende i samme situasjon som jeg. Jeg må bryte mønstret. Jeg må ta kampen. Dersom jeg skulle kunne være en god rollemodell for datteren min, måtte jeg begynne med meg selv. 

I dag er Laial skilt og har aleneforeldreansvaret for datteren, som er blitt 11 år. Hun har blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse etter det hun har vært gjennom, og har gått i terapi for å bearbeide fortiden. 

– Noe av det viktigste jeg lærte meg, var å våge å si «nei!». Jeg klarte nå å sette grenser for å beskytte integriteten min. Jeg fikk meg fast jobb, drev med frivillig arbeid, engasjerte meg politisk og deltok i samfunnsdebatten. Jeg håndterte rollen som alenemor og stilte opp for mine venner. Ikke minst var jeg kry av å kunne se Janet i øynene og tenke at jeg var i ferd meg å bli et forbilde hun kunne se opp til når hun senere skulle finne sin egen vei gjennom livet.

Laial har sluttet å gå med hijab. Men først ble hun nærmest talskvinne for hijabbærende kvinner i Norge. 

– Etter terrorangrepet i Paris i 2015 skrev jeg på Facebook at «vi muslimer tar avstand fra terror som skjer i islams navn. #vitaravstand» før jeg gikk og la meg. Jeg våknet til at «alle» mediekanalene ville ha tak i meg. Plutselig ble jeg den mediene ringte til hver gang det var noe om hijab i nyhetene. Jeg var en kvinne med hijab på tv som fikk en stemme. Jeg hadde egentlig vært klar til å ta den av, men nå talte jeg jo hijab-kvinnenes sak. I mange år hadde hun likevel opplevd hijaben som en byrde, etter hvert ble den for tung å bære. 

– Jeg valgte selv å begynne med hijab som barn, men det må være rom for å kunne ombestemme seg 20 år senere. Da jeg tok av meg hijaben – jeg liker ikke ordet «kastet», for det er respektløst – fikk jeg telefon fra ekstremistene i moskeen som ville overtale meg til å snu. 

Jeg har ikke noe imot at kvinner går med hijab, jeg ville bare ikke gå med den selv. Jeg kjemper fortsatt for at kvinner skal få gå med de plaggene de ønsker, så lenge de velger det helt fritt. Jeg lagde heller ikke noe stort nummer av beslutningen, jeg bare la ut et bilde av meg uten hijab på sosiale medier, men det ble mye styr, sier hun og oppsummerer: 

– Jeg har mottatt så mye hets og trusler etter at jeg stakk hodet frem. Det straffer seg alltid. Det var en periode jeg nesten ikke turte å gå ut. Jeg ble også slått hjemme hos meg selv, av en fremmed fyr. Han bare banket på døren, slo meg og dro. Det sies at jeg brøt med miljøet, men miljøet brøt like mye med meg. Barndomsvenninner blokkerte meg, venner forsvant. Ingen fikk ha kontakt med meg etter at jeg sluttet å gå med hijab.

I februar 2017 startet hun Nok – organisasjonen hun skulle ønske fantes da hun selv måtte bryte ut av ekteskapet og lære seg å stå helt på egne bein. 

– Det er nok uvitenhet, for det ødelegger liv. Der er nok patriarkalsk tekning! Det er nok nedverdigende kvinnesyn og nok mishandling! Det var budskapet vi ville ha frem. Nok skal være et sted der kvinner med minoritetsbakgrunn kan ringe og snakke sitt eget språk og spørre hva de skal gjøre, hvem de kan kontakte etc., så kan vi gi dem informasjon, opplyse om rettighetene deres og hjelpe dem på vei hvis de opplever sosial kontroll eller vold i nære relasjoner. Det var aldri ment å være en fulltidsjobb eller bli så innmari stort, jeg vil bare at det skal finnes et slikt tilbud. 

De frivillige hos Nok jobber i organisasjonen på fritiden mens de har vanlig betalte jobber ved siden av. De snakker blant annet arabisk, urdu, polsk, russisk, engelsk og norsk, og kan gi informasjon på flere språk. 

– Om jeg drømmer om at dette skal bli en fulltidsjobb? Vel, jeg håper virkelig av hele mitt hjerte at det ikke blir behov for det i fremtiden, sier Laial Janet Ayoub, som til daglig jobber som prosjektkoordinator i KFUKKFUM og er nestleder i Ellingsrud Arbeiderpartilag. Forholdet til moren er avklart, selv om de fortsatt har sine uenigheter. 

– Jeg har en datter som tør å stå imot det jeg sier, og det er jeg glad for. De få gangene min mor har kommentert klesstilen hennes fordi en shorts har vært kort, har hun sagt: «Ja, men det er jeg som bestemmer!». Da blir jeg veldig stolt av henne, smiler Laial. Hun ble overrasket da Tara tok kontakt for å fortelle at hun var valgt ut som finalist til prisen Årets modigste kvinne 2020. 

– Jeg ser jo på mange kvinner som modige, men har aldri tenkt på meg selv som særlig modig. Jeg har egentlig tenkt at det jeg gjør, er noe jeg må gjøre for å skape endring, først og fremst for min egen datter, men også for alle andre jenter og kvinner i samme eller lignende situasjon. Men å være nominert fikk meg til å tenke at jeg med det jeg har stått i, kanskje fortjener at jeg gir meg selv en klapp på skulderen og skryter litt av at det var modig gjort, avslutter Laial Janet Ayoub