- Ironisk nok var det ulykken som nesten tok livet mitt, som også skulle redde meg fra det

Henriette Vasstrands far var nordsjødykker, en tøff jobb som slet på ham både fysisk og psykisk, og som ledet til for mye drikking når han var hjemme. Henriette var glad i faren, men følte at noe var galt. Da hun var 6 år tok han sitt eget liv. Etterpå kjente hun på skyldfølelse og følte seg forlatt og usynlig, følelser hun slet med til godt opp i voksen alder. 

– Jeg var nok en jente som opplevde for mye som barn, sier hun i dag. 

Sammen med moren og broren flyttet hun til Bergen. Alt hun kjente var borte, og tilværelsen føltes utrygg. 

– Jeg følte på et enormt sinne, som kom ut i et opprør. 

Henriette hang med mye eldre venner, og begynte å utforske alkohol og narkotika da hun var 14. Det utviklet seg raskt. 

– Jeg er en sånn type at når jeg først går inn i noe, så går jeg all in. Også når det gjaldt rus. Senere skulle det bli idretten, forteller hun. 

I en alder av 14 ble hun utsatt for et overgrep. Dette var ikke uvanlig i miljøet, men i stedet for å bearbeide følelsene, stengte hun dem inne og selvmedisinerte seg enda mer. 

Bestefaren, som Henriette var veldig nær, kjørte henne til et boksestudio og ba henne få utløp for alt det vonde hun hadde inni seg i ringen. Hun fant stor glede i idretten. Når hun var på trening, fikk hun en timeout fra alt det vonde. Boksingen var dessuten det eneste hun følte at hun mestret. Men døgnet hadde flere timer enn de som ble tilbrakt på trening, timer der hun fortsatte å leve destruktivt. 

De neste sju årene levde hun et liv sterkt preget av hard festing og stoffer. Rusen ble hennes form for flukt fra alt som var vondt.

– Det var en heavy periode. I perioder ruset jeg meg nesten daglig på amfetamin. Jeg var helt grenseløs. Mange i vennegjengen min døde på grunn av rus. Jeg tror forskjellen på meg og dem var at jeg alltid hadde noe positivt i livet mitt, som familien min og boksingen, sier hun.

Men det var ikke nok. Hun kom til et punkt der hun ikke ville leve. 21 år gammel forsøkte hun å ta livet sitt.

– Jeg tror ikke at jeg egentlig ville dø, men jeg ville ikke ha det som jeg hadde det. Men to dager etter selvmordsforsøket var jeg tilbake til gamle vaner. Jeg tok ikke tak i noe, slår hun fast.

To uker senere satt hun på flyet til London, på vei til en helg med festing og konsert. Lite visste hun at livet skulle ta en dramatisk vending i den britiske hovedstaden. 

Hun så ikke bussen da hun krysset gata. Hun var ruset og fjern. Hun husker ikke at dobbeldekkeren på 12 tonn traff henne, kjørte over henne med både for- og bakhjulene og slepte henne med seg mer enn 20 meter. Hun våknet på sykehuset etter en måned i kunstig koma. Venstrebeinet var helt ødelagt, og hun hadde blant annet to kraniebrudd, tre hjerneblødninger, knekte ribbein og skader på lever og nyre. Men hun levde. 

I flere uker kjempet legene for å redde livet hennes – og venstrefoten. De hentet frisk hud fra andre kroppsdeler og la på det ødelagte beinet. Deler av ryggmuskelen ble også flyttet ned til leggen. Alt for å unngå å måtte amputere beinet. 

– Den første måneden var jeg annenhver dag gjennom operasjoner på opptil 12 timer. Jeg tror jeg har hatt over 100 operasjoner totalt. På et tidspunkt bare lå jeg i senga, svak, uten muskler igjen og veide bare rundt 30 kilo. 

Etter seks uker på sykehus i London, ble hun sendt til Haukeland sykehus. Der, og på andre rehabiliteringssykehus, skulle hun tilbringe det neste året. 

– Smertene var nesten ikke håndterbare. Jeg trodde hele tiden at jeg skulle dø. Det tok 8 måneder før jeg fikk vite at jeg fikk beholde foten. Men skadene var ingenting, det var kampen med meg selv som var tyngst.

Det som skjedde på utsiden var egentlig ikke så viktig, det viktigste foregikk på innsiden, forteller hun. 

– Jeg hadde slåss med meg selv siden jeg ble født. Jeg hadde ikke mulighet til å gjøre det etter ulykken, jeg måtte bruke kreftene på å overleve. Når du ligger i en seng i ett år, får du god tid til å tenke. Verden var ikke nødvendigvis slik jeg hadde tenkt. Raseriet, skammen, traumene jeg hadde opplevd – alt lå i hodet mitt. Tankene mine hadde ført meg hit. Tankene hadde ført til handlinger. Og handlinger til konsekvenser. Men hvis det var sånn, måtte det vel være mulig å endre seg? Jeg hadde rømt lenge. Men den jeg hadde rømt fra, var meg, sier hun og fortsetter: 

– Jeg skjønte tidlig at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv etter ulykken – noe jeg aldri hadde vært. All energien jeg tidligere brukte på å gjøre destruktive ting, brukte jeg på å komme meg på beina igjen. 

Hun har aldri vært på avrusning. Det har hun ikke behøvd. 

– Jeg har gått til psykolog og fortalt ting som har skjedd i rusmiljøet. Jeg fortalte om opplevelser jeg aldri hadde satt ord på før. Og det er ikke nødvendig å ruse seg når du kan det, sier hun. 

– Hvis ikke ulykken hadde skjedd, hadde jeg fortsatt den destruktive veien. Da hadde jeg sikkert ikke blitt 30. Ulykken reddet livet mitt. Jeg ville aldri vært den foruten. Ironisk nok var det ulykken som nesten tok livet mitt, som også skulle redde meg fra det. Livet mitt før ulykken hadde på en måte drevet meg til sykehuset, og nå måtte jeg på ordentlig ta et ekte valg om å leve eller dø. Det var bare ett valg for meg. Men det var en lang vei å begi seg ut på, slår hun fast.

Les også: Maud Angelica Behn er Årets modigste kvinne 2020

Et mentalt vendepunkt skjedde da faren kom til henne i en drøm, og hun skjønte at hun måtte tilgi ham og mange andre i livet sitt, for sin egen del, for å kunne gå videre. Inkludert seg selv. 

– Det skjer noe med deg når du har smerter, da går du automatisk inn i deg selv, og du kjenner på ting som du kanskje ikke har kjent på før. 

Hun kjempet hardt for å komme seg på beina, men møtte mange nederlag. Resistente infeksjoner. Sår og brudd som ikke grodde. Det var det tøffeste, å bli satt tilbake når hun hadde jobbet så hardt. Men hun ga seg ikke. 

– Jeg skulle prøve å stå oppreist ved sengekanten. Jeg greide tre sekunder. Deretter svimte jeg av og sov i en uke. Da jeg traff sykepleieren som hjalp meg igjen, sa hun: «Så bra, Henriette! Du klarte å stå oppreist i tre sekunder!» Selv greide jeg ikke se det. Jeg var vant til å kunne gå, løpe, hoppe! Jeg følte meg skuffet og maktesløs over å ha så liten kontroll. Men gradvis, med bokstavelige museskritt, ble det snudd til seier! Ja – jeg greide å stå i tre sekunder! Og da kan jeg greie mer. Jeg bestemte meg for å tro på sykepleieren. Jeg valgte å stole på et annet menneske. Dette var kanskje det viktigste øyeblikket for meg for å komme videre – å vise tillit til andre, å stole på andre, sier 28-åringen. 

– Hver gang jeg trente eller gikk i terapi, tok jeg tilbake kontrollen litt etter litt, rett og slett med å gjøre noe med situasjonen min. Det ga meg kraft til å fortsette.

«Jeg skjønte tidlig at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv etter ulykken – noe jeg aldri hadde vært» 

La oss spole litt frem i tid, forbi år med blodslit og opptrening. For mindre enn fire år etter ulykken gikk Henriette tittelkamp i boksing – mot alle odds. I april 2018 vant hun 5–0 og ble kronet til norgesmester i boksing i sin vektklasse. Målet var nådd. Men hun greide ikke helt å glede seg over seieren. 

– Jeg følte meg mest tom. Det var som å få livet sitt i revy – rett i trynet. Og det var ikke godt. 

– Ikke godt? 

– Nei, da kom den gamle Henriette frem igjen. Jeg hadde jobbet beinhardt, jeg hadde trent ufattelig masse. Men når du jobber så hardt, kjenner du deg ikke sterk, men svak. Det tok lang tid for meg å virkelig glede meg over seieren og la den synke inn. For selv om drømmen gikk i oppfyllelse, hadde det egentlig aldri handlet om drømmen om å stå der som vinner. Det handlet om alt som hadde skjedd på veien dit. Det ble rett og slett for overveldende. Og så skjedde det mye. Jeg skulle representere Norge i Nordisk mesterskap, jeg var med i NRKs dokumentarserie «Overleverne». Jeg hang ikke helt med, det gikk for fort. Men da sa Stein, treneren min: «Henriette, nå kan du kjenne på gleden ved at du har nådd drømmen din. Nå kan du stoppe opp litt og se på hva du har fått til.» Jeg hadde kjempet så lenge at det var umulig for meg å bare slippe det inn i meg, alt som hadde drevet meg dit, sier hun. 

Den erfarne boksetreneren er imponert over det 28-åringen har oppnådd. 

– Jeg har trent boksere som har vært flinkere enn Henriette, men jeg har aldri trent noen som har gitt meg like mye glede. Hun hadde en indre motivasjon som jeg aldri hadde opplevd før, sier Stein Rune Eriksen om eleven sin de siste tre årene.

Henriette satt likevel lenge i rullestol. Mange av behandlerne hennes trodde ikke at hun ville komme til å gå igjen. Selv var hun ikke i tvil. Hun skulle ikke bare gå igjen, hun skulle også bli best i boksing! 

– Hvorfor jeg satte meg så hårete mål? Fordi virkeligheten min var så psycho likevel. Jeg kunne ikke gå på do uten hjelp, så jeg hadde ingenting å tape på å drømme stort. Jeg hadde jo allerede tapt alt. Jeg måtte hele tiden finne mening med ting. Hvis meningen var å ha det bra og være glad, så måtte jeg finne tilbake til sist jeg hadde det bra. Og det var da jeg drev med boksing, surfing og dansing. 

Henriette har hatt mange personer som har hjulpet henne til der hun er i dag. Leger, fysioterapeuter, alternative behandlere, boksetrenere, familien. 

«Den største lærdommen oppi alt har vært at man er ingenting uten andre folk» 

– Hadde jeg gjort alt dette alene, og fått de nederlagene gang på gang på gang, så hadde jeg neppe klart å reise meg. Den største lærdommen oppi alt har vært at man er ingenting uten andre folk. All den tiden jeg levde destruktivt, stolte jeg ikke på noen – heller ikke på meg selv. Jeg kunne ikke snakke med noen. Jeg bar på mange hemmeligheter som var så store at det ikke gikk an å håndtere dem. Da jeg kom på sykehuset, sto det masse folk rundt meg som ville hjelpe meg. Da hadde jeg ingen valg, jeg måtte ta imot hjelpen og stole på dem. Det var nytt for meg, sier hun.

Da hun kom hjem fra sykehuset etter ett år, var det på krykker. Da begynte hun å trene tre ganger om dagen. Hun ofret alt for å nå målet.

– Å gå inn på en boksegym og bare få lov til å være der, betydde mye for meg, så jeg brydde meg ikke så mye om den dårlige foten som hemmet meg. Jeg skulle likevel bli best i boksing! Jeg har erfart at om man sier ting høyt, så legger man press på seg selv. «Jeg skal gå denne turen, løpe opp denne bakken, vinne denne kampen» – hvis du bare sier det til deg selv ofte nok, blir det en slags virkelighet. Jeg tror sykt mye på tankens kraft i slike tilfeller. Jeg vet jo at det fungerer. 

«Å endre meg psykisk har vært en mye tøffere kamp enn å komme meg på beina!»

Hvis noen hadde sagt til deg da du våknet fra koma etter ulykken, at du skulle bli norgesmester i boksing, ville du trodd dem da? 

– Ja! Det er en grunn til at jeg bokser og ikke broderer, jeg har alltid hatt en fighter inni meg. Det er en energi som jeg bærer med meg hele tiden. En boksekamp er en lett match i forhold til det jeg har vært igjennom. Boksing er en kanal for å få ut energien, så jeg ikke blir gal. Energien har jeg alltid hatt, men jeg har brukt den destruktivt, nå bruker jeg den til noe positivt. 

I dag er formen hennes bedre enn noensinne. Beinet, som aldri kommer til å bli som før, har hun akseptert. 

– Jeg tror beinet kan bli sterkere, men det er ikke fokuset. Så lenge jeg kan gjøre det jeg vil, er det viktigst. Jeg har nedjustert målene mine når det gjelder boksingen. Når man vet hvor mye det koster, får man en litt annen tilnærming til det, sier den tidligere landslagsbokseren, men legger til:

– Å vinne et nytt NM-gull i fremtiden er kanskje ikke helt usannsynlig. Og det vil jeg prøve på.

En annen drøm er å bli politi. I mellomtiden har hun laget en fem episoder lang dokumentarserie på NRK, der hun følger unge voksne rusmisbrukere gjennom deres opp- og nedturer mens de er i behandling. 

– Vi viser hvor vanskelig endring kan være, men også at det er mulig. Både jeg og de jeg møter, er veldig åpne og snakker høyt om følelser og opplevelser, forteller hun om «Krigerhjerte», som har premiere 1. februar. 

For hun er et krigerhjerte. Det har hun bevist. 

– Å endre meg psykisk har vært en mye tøffere kamp enn å komme meg på beina! Jeg har måttet tape kampen mange ganger for til slutt å vinne. Ved hjelp av andre og meg selv, oppnådde jeg noe som for meg er ubetalelig – å bli åpen og trygg på andre mennesker. Jeg går fortsatt på nederlag, men de er ikke lenger så store. Når jeg har fått kunnskap om meg selv som gjør at jeg har noe å falle tilbake på, kan jeg lettere reise meg og komme meg videre. Kanskje ikke i dag, men en dag når jeg ikke er så glad i meg selv, så bruker jeg den kunnskapen. Noen ganger kommer veggene mine opp igjen, og da må jeg finne en måte å rive dem ned på. At jeg er kommet dit jeg er kommet, betyr ikke at jeg ikke går på trynet igjen, det betyr bare at jeg vet hvordan jeg skal reise meg igjen. Jeg håper å inspirere andre med min historie, og ikke minst om hvor viktig endring er, sier 28-åringen.

Hun ble veldig overrasket da Tara fortalte at hun var valgt ut som finalist til Årets modigste kvinne 2020. 

– Jeg synes det er kjempespennende, og jeg blir stolt av å få lov til å være finalist til denne prisen. Det er en ære som jeg blir veldig ydmyk over, i alle fall når jeg ser de andre finalistene og hører deres historier, sier hun. 

Men det var aldri viktig for henne å vinne Tara-prisen, som til slutt gikk til Maud Angelica Behn. Med jobb, ring på fingeren, idretten, et trygt hjem og en nyfunnet egenkjærlighet, føler Henriette Vasstrand at hun allerede har vunnet. Målet hennes nå er å greie å leve i nuet. 

– Da jeg lå på sykehuset, drømte jeg ikke om noe annet enn et A4-liv, og det er helt fantastisk. Den spenningen jeg tidligere oppsøkte, har jeg ikke behov for lenger. Nå har jeg kontroll, klarhet og oversikt i livet mitt. Det er deilig. Jeg trener, spiser, sover, er med samboeren. Det er et veldig rolig liv jeg har nå, sammenlignet med det jeg levde tidligere – og jeg elsker det!