© Svein Finneide

Gry Hege Henriksen: – Jeg lar ikke handikapet definere meg

Da Gry Hege Henriksen våknet fra koma, fikk hun beskjed om at hun måtte amputere begge hendene og begge føttene. Men hun nekter å la handikapet definere henne. – Jeg er fortsatt Gry Hege, jeg har bare litt færre kroppsdeler!

22. februar 2020 av Lisbeth Skøelv

Gry Hege Henriksen

Alder: 49. 

Bor: I Oslo, er opprinnelig fra Båtsfjord. 

Familie: Samboer med Alan, har sønnen Fredrick (11) og to bonusbarn på 14 og 16. 

Yrke: Ingeniør og gründer. 

Sosiale medier: Gry Hege (Facebook-side) og @gryhegeh (Instagram). 

Aktuell: Finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019. 

Torunn Pettersen med årets modigste kvinne finalist Gry Hege Henriksen
© Aurora Leonor Jimenez Lorente

MODIG FINALIST: Sjefredaktør og juryleder Torunn Pettersen med finalist Gry Hege. 

Gry Hege Henriksen var en tøff nordlending. Tidligere kjørte hun motorsykkel, hun hadde spennende jobb som ingeniør, var mor til en og bonusmor til to – og lidenskapelig opptatt av strikking. Hun gledet seg allerede til treff i Narvik med alle strikkevenninnene til våren. 

Noen dager før jul i 2016 var det familieselskap. Gry Hege følte seg slapp og frøs. Jeg har ikke tid til å få influensa nå, tenkte hun. Hun trodde det var det verste som kunne skje. Etter selskapet følte hun seg fortsatt dårlig, og gikk og la seg. Senere kom samboeren Alan opp for å se til henne. Han oppdaget at leppene hennes var blå og ringte straks 113.

– Hadde han ikke gjort det, hadde jeg vært død, slår hun fast.

Ambulansen kjørte henne til akuttmottaket på Ullevål sykehus i Oslo.

– De påstår at jeg var bevisst da jeg ankom sykehuset, men jeg husker ingenting.

Alan og sønnen Fredrick fikk beskjed om at Gry Hege trolig ikke kom til å overleve. Hun hadde fått akutt blodforgiftning etter lungebetennelse og multiorgansvikt. Familien turte aldri å se én dag frem i tid, det var alltid bare én time. For Gry Hege svevde lenge mellom liv og død, og legene var alt annet enn optimistiske. 

Møt Gry Hege på Tara-weekend i oktober! Les mer på Taraweekend.no

Gry Hege Henriksen
© Privat

Gry Heges hender var rammet av koldbrann. Bildet viser den alvorlige tilstanden før amputasjonen. // Mange timers trening og en enorm stå-på-vilje fikk Gry Hege på beina med de nye protesene. Tilvenningen var smertefull og langvarig, men hun bet tennene sammen.  

Det var knapt ti prosent sjanse for at jeg skulle overleve. Og dersom jeg mot alle odds skulle overleve, var sjansen stor for å få en hjerneskade, forteller hun.

Hun lå i koma i fire uker. Da hun våknet, var alle spent på hvilken tilstand hun var i.

– Noe av det første jeg sa da jeg våknet, var noe sånt som «hva faen er det du glor på?» – og alle jublet, sier hun og ler: – Jeg var selv mest opptatt at jeg hadde ødelagt julen til både familie og venner.

En av de første dagene etter at hun våknet, ble hun fortalt at de sannsynligvis måtte amputere begge føttene og hendene hennes.

– Jeg trodde de tullet. Da jeg skjønte at det var virkelig, kunne jeg fortsatt ikke tro det. Jeg hadde aldri hørt om noe lignende før.

Da bandasjene ble tatt av, så hun at hele armen var svart. Da tok hun bilde av armen og la det ut på Facebook.

– Jeg skrev at det ikke var noe å be for. Jeg måtte jo få hjelp til å legge ut innlegget, selvsagt, selv var jeg helt hjelpeløs. Uten hender kan man ikke bruke mobil, se på iPad, klø seg, holde fjernkontrollen eller lese en bok – du kan ikke engang tørke deg når du har vært på do, forteller hun.

Gry Hege Henriksen, sykehus
© Privat

Gry Hege var på sykehus i nesten ett år. I begynnelsen ville hun bare dø, men da hun kom til Sunnaas sykehus og fikk startet opptrening og pleid sin kreative side, våknet livsgnisten. 

Først ble hendene amputert – cirka midt på underarmen. Noen uker senere forsvant føttene fra under kneet.

– Mannen min viste meg videoer på nettet av folk med proteser og alt de kunne gjøre, men det muntret meg ikke opp. Jeg tenkte bare «dette er ikke meg». Mamma har i ettertid innrømmet at hun tenkte at det kanskje var best for meg å slippe, at det var best om jeg døde.

Og det var også mine egne tanker i begynnelsen. Hvorfor skulle jeg overleve, hva var vitsen med det, uten armer og ben? Det tenkte jeg hver morgen i lang tid. For meg var det ikke noe liv, sier hun ærlig. 

Etter mange operasjoner og boende på isolat på sykehus var hun mentalt helt i kjelleren.

– Jeg satt i rullestolen på et lite rom uten tv og kikket bare ut av vinduet hele dagen, men vinduet var for høyt, så jeg så nesten ikke noe. Hver morgen når jeg våknet, tenkte jeg: Faen, er jeg fortsatt i live? Da så jeg ordentlig mørkt på det. Det merket venninnene mine også, de hadde nesten en slags vaktplan om hvem som skulle komme på besøk. De smuglet til og med inn champagne, sier hun med et smil, og legger til:

– Det har vært veldig viktig å ha familie og venner som har stilt så opp for meg!

Hun fikk fotprotesene i mai. Da begynte også opptreningen.

– Hvert skritt føltes som om jeg skulle knuse kneskålene. Og jeg greide ikke å løfte bena. Det var både vondt og frustrerende, men jeg tenkte at jeg måtte lære å gå for å få komme hjem. For hvert skritt tenkte jeg «hjem, hjem, hjem».

Etter hvert fikk hun også nye håndproteser.

– Jeg hadde vennet meg til bare armstumpene, så jeg syntes armene ble veldig lange med proteser. Jeg følte at jeg hadde et balltre med en klype ytterst som jeg aldri kom til å få kontroll på. Men de var ikke så vanskelig å lære seg å bruke, de er tilpasset meg. Det er sensorstyrte bevegelser der signalene sendes ut fra de musklene jeg fortsatt har. Målet er å få mer avanserte proteser med flere funksjoner.

For Gry Hege har mange proteser. Til alle mulige anledninger.

– Jeg har badeføtter, proteser til høyhælte sko, noen som står klare med joggesko osv. Til hendene har jeg blant annet en knivprotese – til å lage mat. Alan kaller meg «Gry Hege Scissorhands». Jeg har også fått rullekniv-protese til å skjære tekstiler med. 

Les også: Birgit Skarstein: - Ingen av oss har helt ukompliserte liv

Gry Hege Henriksen
© Svein Finneide

«Etter 11 måneder var jeg tilbake på jobb. Jeg ble jo litt stolt av meg selv da»  

Da hun etter hvert havnet på Sunnaas sykehus, begynte oppturen. Hun fikk litt etter litt tilbake livslysten og livsgleden.

– Etter å ha sittet så lenge på isolat, var det fantastisk å endelig komme ut. Jeg ble med og malte og lagde keramikk og var kreativ. Det hjalp veldig.

Hun gikk også til psykolog, men følte ikke at hun hadde like stort utbytte av det.

– Jeg så selv løsningene, spesielt da jeg fikk være kreativ. Da begynte også hjernen å arbeide. «Hvordan blir det med jobb? Med bil? Med hus? Kan vi fortsette å bo der? Kan huset tilpasses?» Jeg tok for meg utfordringene og prøvde å løse dem – én etter én, sier hun og utdyper:

– Da jeg kom til Sunnaas var det tre uker til jeg etter planen skulle på strikketreff i Narvik, så da måtte jeg lære meg å gå. Jeg dro nordover for å overraske venninnene mine – og vise dem at hvis jeg bare vil, så får jeg det til. Men strikking ble det dessverre ikke på meg. Håpet er jo at hvis jeg får de nye protesene, kan jeg kanskje strikke igjen. Det var den store lidenskapen min.

Et annet hårete mål hun tidlig satte seg, var at hun skulle være tilbake på jobb som ingeniør innen ett år. Hovedmotivasjonen: Hun orket ikke å måtte forholde seg til NAV-systemet.

– Med det i tankene begynte jeg å bry meg mer. Også om fremtiden – og det å få et tilnærmet normalt liv. I ettertid har alle innrømmet at de bare jattet med meg for at jeg skulle få ha livsløgnen i behold. De hadde ingen tro på at jeg skulle greie det. Men etter 11 måneder var jeg tilbake på jobb. Jeg ble jo litt stolt av meg selv da, forteller hun.

Gry Hege var bare hjemme i en ukes tid før hun begynte på jobb igjen. Med litt hjelp gikk det greit å bo hjemme. Hun kaller samboeren, nord-irske Alan, for en klippe i den vanskelige tiden. Paret har vært sammen i 12 år og har sønnen Fredrick, i tillegg til at han har to barn fra før.

Gry Hege Henriksen, proteser
© Svein Finneide

Gry Hege har mange proteser. Til alle mulige anledninger.

– Det var nok en fordel at vi hadde vært sammen så lenge før dette skjedde. Men jeg likte dårlig at han skulle måtte hjelpe meg med intime ting som å gå å do, det ville jeg ikke at han skulle gjøre. Men man venner seg jo til alt. Nå greier jeg meg selv på det området, heldigvis.

– Alan har taklet dette veldig fint. Da jeg lå på Ullevål, presterte han å si at det var litt fint, for han følte seg nyttig. Og jeg bare: «Er dette fint? Jeg dreper deg!» Ha-ha. Det var jo ikke sånn ment, men jeg har bestandig klart alt selv, heller vært den som hjalp ham, og nå fikk han endelig lov til å hjelpe meg, sier Gry Hege, som i dag har personlig assistent. 

I tillegg har hun fått schäferhunden Kie gjennom NRK-serien «Superhundene», som er ment å hjelpe henne med å plukke opp ting fra gulvet og dra av henne jakken. Men for det meste klarer Gry Hege seg selv, og Kie er mer en kosete familiehund.

Uhell hjemme har selvsagt forekommet. Da blir Gry Hege mer sint enn redd.

– En gang falt jeg ut av senga – det var et mareritt. Da hadde jeg ikke på noen av protesene, og så lente jeg meg litt for langt ut over senga og falt på gulvet. Og der lå jeg. Ingen hørte meg. Jeg prøvde å komme meg opp selv, men fikk det ikke til. Og da blir jeg sint. Fortvilet og sint over at jeg er så avhengig av hjelp. Jeg måtte bare bli liggende til noen oppdaget meg, forteller hun.

Selv om hun har greid å skape seg et tilnærmet normalt liv, kjenner hun fortsatt på noen savn. 

– Det aller verste for meg er å ikke kunne være alene. Jeg kan aldri reise noen steder eller overnatte borte alene. Jeg må alltid ha med en assistent eller noen av mine nærmeste, og det plager meg å alltid være avhengig av andre, sier hun.

For på natten må alle fire protesene av, hendene må legges til lading. Da er hun mer hjelpeløs og sårbar enn ellers.

– Jeg jobber med å finne løsninger for å kunne dra alene, det hadde vært supert å kunne greie meg selv, sier den selvstendige 49-åringen.

Det er ikke mange i Norge i tilsvarende situasjon som Gry Hege. De fleste amputerte har mistet en fot eller en arm.

– Det er noen få til som har mistet begge føttene og hendene. Og jeg tror de fleste sitter i rullestol. Jeg bruker ikke min rullestol, den står bare i veien og skal leveres tilbake. Det er litt symbolsk også, innrømmer hun.   

Gry Hege Henriksen med familie
© Svein Finneide

Støtten fra samboeren Alan og sønnen Fredrick og måten de har taklet omstillingen på hjemmebane, har vært veldig viktig for Gry Hege. 

På spørsmål om hun i dag er takknemlig for at hun overlevde, svarer 49-åringen:

– Nå klarer jeg å føle takknemlighet, men det tok lang tid. Folk sier at jeg må være glad i kroppen min. Jeg greier ikke å være glad i den kroppen jeg har nå. Jeg synes det er skikkelig urettferdig. Jeg aksepterer kroppen, men jeg er ikke glad i den, det er ikke sånn den skal se ut. 

Men jeg gleder meg over alt jeg har, og jeg setter meg hele tiden nye mål, nye ting jeg skal klare. På sykehuset viste Alan meg videoer av hva andre med proteser greier. Nå sier han at det er ingenting mot det jeg klarer. Jeg vet ikke om noen som er bedre til å bruke proteser enn meg!

Hun er helt klar på at egenrådigheten hennes har vært til stor hjelp.

– Jeg er jævlig sta – jeg gir meg ikke om jeg har bestemt meg for noe. Jeg bestemte meg for at jeg ikke bare skulle eksistere, jeg skulle leve livet fullt ut. Mange sa at det var så fint at jeg overlevde, spesielt for Fredricks skyld. Jeg vil ikke bare leve for sønnen min, jeg vil leve for meg selv, sier hun bestemt. 

Gry Hege er mest stolt av at hun har greid å opprettholde sitt vanlige liv med jobb, hjem, familie, hobbyer og reiser.

– Det var ingen selvfølge da jeg lå i sykesengen. Jeg så for meg at jeg skulle bli liggende resten av mitt liv og bli tørket i ræva. Det var ikke aktuelt – jeg skulle på bena så fort som mulig. Jeg trodde likevel aldri at jeg en dag skulle si – og mene – at jeg har et godt liv. Men det har jeg i dag – og det er jeg stolt av å ha oppnådd. Veien dit har imidlertid vært lang, innrømmer hun.

Les også: Rita Vindholmen om den å få livet tilbake etter bilulykken

Gry Hege Henriksen
© Trine Bjervik

Gry Hege uten proteser sammen med hunden Kie, som familien fikk gjennom NRK-serien «Superhundene». Den var ment å hjelpe henne i hverdagen, men er for det meste en kosehund for hele familien.

For Gry Hege har jobbet hardt og vært tøff mot seg selv for å komme dit hun er kommet.

– Da jeg var på Sunnaas og gikk en runde rundt huset, ga jeg meg ikke lov til å bare gå én runde neste gang. Og da jeg gikk to neste gang, måtte jeg gå to eller tre gangen etter, og sånn pushet jeg meg selv hele tiden til å greie mer. Jeg hadde en indre motivasjon som var veldig sterk.

Hun har vært åpen om situasjonen sin hele veien, og skammer seg ikke over å vise frem handikapet sitt. Bare slik kan man skape forståelse og bekjempe fordommer.

– Ja, vi er jo bare folk, vi også! Jeg gidder ikke å være definert av handikapet mitt. Jeg er handikappet, men jeg er ikke først og fremst det. Jeg er fortsatt Gry Hege, jeg har bare litt færre kroppsdeler.

Hun har ikke engasjert seg i handikap-foreninger.

– Hvorfor skal jeg dra på danskebåttur og henge med en gjeng ukjente folk, bare for at de også har amputert noe? Jeg har mine egne venner, jeg har ikke tenkt å bytte dem ut, slår hun fast.

Nylig ble det vist en dokumentar om kampen hennes på NRK1, «Nye bein å stå på». Selv har hun mange jern i ilden. Til tider i overkant mange.

– Et av mine største problemer, er at jeg ikke greier å begrense meg. Ved siden av 80 prosent jobb som ingeniør, har jeg gått gründerkurs, jeg reiser rundt og holder foredrag, jeg maler, syr kjoler, tilbyr onlinekurs i kreativitet, jeg skriver bok. Jeg har jo opplevd mye som andre kan dra nytte av, sier hun og utdyper:

– Jeg sa opp 20 prosent av jobben for å kunne drive med andre ting også, men da var det mange som syntes jeg var dum, siden jeg kunne fått uføretrygd. Men det ønsker jeg ikke, jeg vil tjene mine egne penger, jeg vil være selvstendig. Dette har satt i gang en helt ny tankegang hos meg, at jeg i fremtiden kanskje kan leve av virksomheten min. Nå er jeg nemlig kommet dit at jeg kan hjelpe andre. Der var jeg ikke før. Jeg er bevisst på at alt går an, bare man prøver nok. Det har jeg lyst til å fortelle andre om også, forklarer hun. 

Gry Hege Henriksen, maling
© Trine Bjervik

Der Gry Hege møter utfordringer, ser hun bare muligheter. Å drive med maling er ikke opplagt for en som har amputert begge hendene. 

Hun opplever at mange er nysgjerrig på handikapet hennes, men at de ofte blir brennende inne med spørsmålene sine.

– Barn er de eneste som tør å stille spørsmål, mens foreldrene blir flaue og sier «nei, nei». Mange kikker veldig, men tør ikke spørre. Jeg synes det er helt greit å få spørsmål, heller det enn at de bare stirrer, sier 49-åringen.

Samboeren Alan er full av beundring for kjæresten sin.

– Min beundring og fascinasjon for hvordan hun takler ting blir bare større og større. Hun setter seg nye mål hele veien, hun er ganske ustoppelig. Det er nesten som om hun ikke kjenner grenser i det hele tatt. Hun har enorme ressurser bare i den mentale innstillingen sin. Hun tar utfordringene på strak arm. Det er mye bein i nesen og nordlending i henne. Jeg kjenner ingen som er tøffere eller mer modig enn henne, sier han.

At hun ble valgt som finalist til Tara-prisen Årets modigste kvinne 2019, som ble delt ut på Geilo i oktober, synes Gry Hege selv var en stor ære.

– Men jeg anser meg ikke som direkte modig, kanskje mer tøff. Det var de rette jentene som vant, de som taler øvrighetene midt imot og står i vinden. Alle har jo sympati med meg og forstår at det er tøft. Jeg trenger ikke kjempemange modige kamper utenom mot meg selv. 

Men jeg utfordrer meg selv hele tiden. I dag klarte jeg for eksempel å skjære ost med vanlig ostehøvel – ikke perfekt, men jeg fikk da skåret nok til en skive. Så jeg stiller sterkt til kåringen av Årets TÅLmodigste kvinne kanskje, ha-ha. 

Seneste

Kanskje er du også interessert i...