Eventyreren Vibeke: - Jeg er forberedt på å dø

Eventyreren har ofret alt for å hjelpe andre – inkludert bodd i telt i 7 år og levd på 200 kroner i uken for å ha råd. For engasjementet sitt ble hun belønnet med finaleplass i Tara-kåringen Årets modigste kvinne 2020.

Et stort hjerte for sine medmennesker

Hun har sovet på taket til et av Saddam Husseins palasser nær Bagdad. Hun var på Golanhøyden i Syria da IS kom og halshugde noen av hennes kolleger. Hun har vært sanitetsbefal i geværkompaniet i Libanon, sjef for alle ambulansene i sanitetstroppen i Kosovo og kompanisjef og sykehussjef i Tsjad i Afrika. Hun har jobbet på den militære operasjonssentralen i Sør-Sudan og studert arabisk i Beirut. På fritiden er hun en av verdens mest erfarne fjellklatrere. 

I 2015 var hun på vei til å bestige verdens høyeste fjell, Mount Everest, da et stort jordskjelv, som tok livet av nesten 9000 mennesker, inntraff. Hun ble igjen i halvannet år for å redde liv og hjelpe til med gjenoppbyggingen. Puh. Å skulle beskrive Vibeke Andrea Sefland – finalist til Årets modigste kvinne 2020 – på noen få sider i bladet, er ikke lett. Man trenger minst en bok til rådighet for å få frem alt den driftige sørlandskvinnen har bedrevet i sitt 48-årige liv. 

For det er ingen tvil om at hun har levd et spennende liv, det er heller ingen tvil om at hun er modig. Men aller viktigst: hun har et stort hjerte for sine medmennesker. Det har resultert i hjelpearbeid både i Nepal og Sør-Sudan. Hun synes ikke selv at hun er så veldig modig. 

– Hvis det er noen som er modige, så er det jentene i Afghanistan som tør å rømme fra et tvangsekteskap, som tør å klatre i fjell selv om de vet at naboen kan ta livet av dem for det, for det er forbudt for jenter å drive sport i Afghanistan. Jeg ser nok på både døden og modighet med et litt annet blikk enn mange andre. Jeg får ofte høre at jeg er tøff, men modig ...? Jeg vet ikke. 

«Jeg er blitt enda mer glad i livet mitt etter at jeg begynte å leve nøkternt» 

Det er så langt som hun er villig til å strekke seg. Hun ble imidlertid utropt som en av seks finalister til Tara-prisen Årets modigste kvinne i 2020, og under Tara-weekend i oktober skal hun fortelle om sitt engasjerende liv og virke.

Til daglig er hun kaptein i Forsvaret – hvor hun i løpet av mer enn 25 år har hatt mange utenlandsoppdrag. Jobben hennes nå er å lære Nato-soldater å mestre kulde og høyde. For dette kan hun til fingerspissene etter å ha vært en av verdens beste fjellklatrere de siste ti årene.

Høyder har hun alltid vært glad i, og hun har klatret siden hun var liten.

– Jeg sluttet aldri å klatre, jeg fortsatte å krype og klatre og leke meg. Vi bodde på en fjellknaus, og jeg var en liten propell som var både høyt og lavt. Mamma måtte tjore meg fast i tau i hagen, forteller hun.

Det er i fjellet – helst de aller høyeste i verden – hun virkelig føler at hun lever. Hver topp er nemlig en potensiell kamp på liv og død. Det holdt på å gå galt da hun var nær ved å dø av alvorlig høydesyke, hvor lungene fylles med væske, på Mount Everest i 2017. Hun var i den såkalte «dødssonen», som er kjent for å ha svært lavt oksygennivå.

– Jeg ville ikke dø. Jeg ville ikke drukne i mitt eget slim. Jeg var redd, men konsentrerte meg om å fokusere. Jeg ville ned, jeg ville overleve, sier hun i dag. 

Heldigvis gikk det bra til slutt. Hun ble ikke blant de 300 som har omkommet i forsøket på å bestige verdens høyeste fjell på 8849 m.o.h. Men hun har med egne øyne sett altfor mange dø på sin vei mot toppen. Selv har hun besteget fire fjell over 8000 meter: Mount Everest, Lhotse, Manaslu og Makalu. Hun har også tatt Seven Summits, de høyeste fjellene på alle kontinenter. Og hun har vært første kvinne eller første norske kvinne på flere topper eller kombinasjoner. En av de mest meningsfulle ekspedisjonene hun har vært med på, var da hun guidet Hanifa Yousoufi til å bli den første afghanske kvinnen på toppen av Mount Noshaq i 2018. 

– Da det var 5 meter igjen, ba jeg henne gå opp på toppen alene. Hun viftet med sitt lands flagg og sa at hun gjorde det for alle afghanske jenter. Det var et viktig steg i kvinnekampen i Afghanistan, og ga også meg en høyere mening med klatringen, sier Vibeke. 

For hun liker at det hun gjør skal ha en mening. Vibeke bruker minst like mye penger på andre som hun gjør på seg selv. Klatreekspedisjoner er dyrt, veldig dyrt. De fleste ligger på fra 300 000 kr til en halv million, men kan også komme opp mot 800 000 kr. 

– Jeg organiserer mange av mine ekspedisjoner selv, så de ligger på rundt 100 000 kr. Jeg har en filosofi om at hvis jeg har råd til å bruke så mye penger på meg selv som det en ekspedisjon koster, da har jeg råd til å bruke like mye på noen som ikke har noe. Jeg setter alltid av dobbelt så mye som mine ekspedisjoner koster. Jeg tror ikke at ekspedisjonene hadde «smakt» så godt om jeg visste at det bare var for min egen del og at jeg ikke gjorde noe for andre, sier hun. 

I sju år bodde hun i telt i Nordmarka i Oslo og levde på 200 kroner i uken for å få råd til både klatrehobbyen og hjelpearbeidet sitt. Nå bor hun delvis innendørs – i en arvet hytte uten innlagt vann og strøm. 

– Jeg er aldri opptatt av å tjene penger for min egen del. Jeg lever så nøkternt som det går an. Jeg har mye mer glede og bruk for å se at andre overlever og se at andre får glede. Den følelsen kan ikke beskrives. 

Hun har ingen anelse om hva lidenskapen har kostet henne i kroner og øre. 

– Jeg kan ikke tenke penger, det jeg har gjort kan ikke måles i penger. Om det er verdt det? Det er livet mitt. Når jeg er høyt oppe, blir jeg høy! sier hun og ler. 

Der de fleste av oss er opptatt av materialistiske ting, er Vibeke helt motsatt. 

– Jeg lever et annerledes liv. Heldigvis. Jeg er blitt enda mer glad i livet mitt etter at jeg begynte å leve nøkternt. Jeg levde et mer materialistisk liv før, med samboer og hytte ved sjøen og på fjellet, flere båter, biler i millionklassen, eksklusive ferier, skåling i champagne – jeg har levd det livet. Det var kanskje litt stas, men det ga meg ingenting. Jeg er mye lykkeligere nå. Jeg har et fullverdig liv, det gir mer glede å jobbe slik. 

Alle rundt meg er mye mer ekte. 

Hva har du ofret? 

– Jeg er sosial, så jeg savner å kunne invitere til middag, slik jeg gjorde da jeg bodde på Grünerløkka. Det er litt vanskelig å invitere folk til teltet mitt. Livsstilen min gjør at jeg er mer utilgjengelig for dem som lever et vanlig liv. 

For Vibeke reiser mye, og livet hennes er uforutsigbart. Plutselig kan hun bli borte i halvannet år. Det skjedde i 2015. Da var den norske klatreren i Nepal og skulle guide en gruppe amerikanere til Mount Everest. Da de var mellom camp 1 og 2 inntraff jordskjelvet som målte 7,8 på Richters skala. Hele landsbyer ble utslettet, 9000 mennesker omkom og over 22 000 ble skadet. Vibeke og de fire hun guidet kunne lett havnet i den dødelige statistikken.

– Vi ble truffet av et snøskred, slått over ende og dekket av snø. Vanligvis når vi forlater basecamp tenker vi at vi går inn i faren, mens de som blir igjen i camp er trygge. Det motsatte skjedde her, forteller hun. 

Det løsnet en enorm del av en isbre fra fjellet bak campen, og trykkbølgen med snø, is og stein feide ut midtre del av basecampen, der blant annet Vibekes telt sto. 21 stykker døde og rundt 100 ble skadd. 

– Da jeg kom ned var teltet mitt borte, jeg fant det igjen 300 meter lenger bort, kræsjet i en stor stein. Jeg ville vært død om jeg fortsatt hadde vært der. Men jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk oppleve jordskjelvet, sier hun noe overraskende, og forklarer: – Det sies jo at for å finne deg selv må du ha vært gjennom en krise. Det er faktisk sant. En krise gir deg ofte en «wakeup-call» der du tenker «aha, det er dette livet handler om». 

Mens de fleste internasjonale klatrerne dro hjem, ble Vibeke igjen. Krisehåndtering og paramedisin-utdannelsen kunne hun bruke til å gi helsehjelp til trengende. 

– Jeg hadde en annen bakgrunn enn mange av dem, jeg har blant annet jobbet i kriseområder før. Jeg tenkte at jeg nå fikk bruk for erfaringen min. 

Vibeke fikk permisjon fra jobben i Forsvaret og tilbrakte halvannet år i Nepal. Sammen med flere andre var hun med på å starte en nødhjelpssentral i hardt rammede Helambu, nord for Katmandu. De fikk inn mat og presenninger, bølgeblikk og hammer og spiker, de informerte lokalbefolkningen om hvor det fantes forsyninger å hente, og de hjalp til med behandling av medisinske tilfeller. 

– Det føltes helt riktig. Jordskjelvet gjorde meg til en mye bedre person, for jeg lever bedre med meg selv når jeg kan gi av min erfaring og hjelpe andre. Det var imidlertid veldig mange av fjellklatrerne som skuffet meg. De som var lei seg for at de ikke fikk klatre Everest, at de mistet dyrt utstyr, at de tapte pengene. Sånt provoserte meg. Dette handlet ikke om dem, men alle tragediene i kjølvannet av jordskjelvet. Jeg er glad for at jeg greide å heve blikket litt. Det var jo ikke meg det var synd på. Jeg kunne ta satelittelefonen og ringe hjem og si at jeg levde.

På Facebook startet hun en innsamlingsaksjon da hun kom over en region som ikke fikk hjelp. For de 5000 innsamlede dollarene, bygget hun seks skoler, to fjellsykehus og fire langhus som kunne huse innbyggerne i fjellandsbyer. Hun dro deretter ut til det hun kalte grottefolket for å se hvordan det gikk med dem etter skjelvet. Der fant hun blant annet en spinkel og syk 12-åring som hadde mistet all livsgnist. Han bare lå og ventet på å dø.

– Han hadde under jordskjelvet fått noen sår på leggen og armen som det var gått betennelse og senere blodforgiftning i, helt inn til beinet. Jeg skjønte at han måtte evakueres til et sykehus for å få behandling. Gutten, som het Sonam, fikk intens oppfølging på sykehuset i tre måneder. Da jeg besøkte ham ett år senere, var han i full vigør, gikk på skolen igjen og spilte fotball. Jeg reddet faktisk livet hans, det var en helt fantastisk følelse. Og slike øyeblikk er lønnen min!

Etter jordskjelvet har Vibeke etablert sin egen hjelpeorganisasjon i Nepal, som blant annet driver to barnehjem og støtter en fabrikk hvor vanskeligstilte kvinner får utdanning, jobb og beskyttelse.

– Det er faktisk mer utfordrende å drive hjelpearbeid og utviklingsarbeid enn å dra ut i internasjonal tjeneste med Forsvaret, for der har du én jobb, mens når jeg jobber med hjelpearbeid må jeg være alt, da har jeg alle hatter på, både ledelse, organisering, sykepleier, omsorgsperson, markedsføring, økonomi osv. Det er et enormt ansvar og egentlig en enorm byrde, men jeg får brukt meg selv på en bra måte. Jeg har sett så ufattelig mange skjebner, innrømmer hun.

I tillegg driver hun utviklingsprosjekter for kvinner i Sør-Sudan. I Uganda har hun også en familie som hun hjelper. De har to handikappede sønner, og Vibeke har kjøpt hus med hage til dem, støttet dem økonomisk og ordnet skoleplass til dem. I tillegg jobber hun sammen med den danske organisasjonen som driver skolen for handikappede om å utvikle den også. Når er det egentlig hun får tid til alt? Når vi andre ser på Netflix? 

«Jordskjelvet gjorde meg til en mye bedre person»

– Jeg kan ikke diskutere film og tv-serier med folk, den siste filmen jeg så var vel «Pretty woman», ha-ha. 

Hun fleiper selvsagt, men hun har følt på kroppen at det ikke er lett å være annerledes i Norge. 

– Nordmenn er ikke så rause. Jeg blir sett litt ned på, som en uteligger. Det morsomme er jo at det er rett: jeg er «uteligger» ... Fordi jeg ikke har sett de samme tvseriene, ikke shopper de samme tingene, ikke ønsker meg de samme materielle godene og bor som jeg gjør. I vårt høykastesamfunn blir jeg lavkaste, sier hun. 

For Vibeke har ikke levd et A4-liv. Hun har i stedet reist til de mest urolige områdene i verden for å beskytte og hjelpe den utsatte lokalbefolkningen. Ofte med livet som innsats. Blir hun aldri redd? 

– Jeg er redd for å kjøre på glatt is og i mørket. Både på jobb og når jeg klatrer blir jeg veldig fokusert på å gjøre de riktige tingene, ingen feilskritt, ta med meg all kunnskapen jeg har og analysere den og gjøre korrekte ting ut fra akkurat det jeg står i der og da. Jeg er ellers et følelsesmenneske, men akkurat da blir jeg rasjonell. Det har nok hjulpet meg til å overleve alt jeg har vært igjennom, mener hun. 

Noe av det mest skremmende tenker vi må ha vært da hun som FN-soldat ble vitne til at IS inntok Golanhøyden i Syria i 2013. 

– Det var interessant å se verdenspolitikken utspille seg rett foran øynene mine. Men skremmende? Nei, det synes jeg ikke. Heller tankevekkende. Man ser hvor mange lag det finnes i mennesket, og hvor bestialske noen kan være. Jeg så faktisk at de halshugde kolleger av meg, forteller hun, og fortsetter:

– Jeg har nok fått et annet forhold til døden, både gjennom klatringen, utenlandsoppdragene i krigssonene og via hjelpeprosjektene. Jeg kan ikke ta det for gitt med det livet jeg lever at jeg blir gammel. Jeg lever intenst og i nuet. For meg er det naturlig at jeg har skrevet testamentet mitt, for jeg vet at døden kommer, jeg vet bare ikke når. 

«Jeg kan ikke ta det for gitt med det livet jeg lever at jeg blir gammel. Jeg lever intenst og i nuet»

Så du er forberedt på å dø? 

– Jeg vil ikke det, men jeg må være det. Jeg vet jo at jeg gjør noe som ikke akkurat er å ligge på sofaen. Det jeg gjør er farlig, men jeg lever livet mitt fullstendig. Det er ingen alternativ for meg, for livet mitt hadde ikke blitt riktig på annen måte. Den dagen livet er over, vet jeg at jeg har gjort så godt jeg kunne for så mange som mulig og levd maksimalt. 

Vibeke mener hun har arvet eventyrlysten og utferdstrangen etter faren, som hun mistet så altfor tidlig. Hun var bare 13 år da han døde av kreft. 

– Alle vi barna fikk veldig mye frihet hjemme, det var en gave. Frihet setter jeg nesten høyest av alt. Derfor passer det meg godt ikke å ha barn selv, for jeg skal ikke eie noe eller noen. Pappa ville likt det eventyrlige livet mitt. Jeg var tomboy og pappajente og lærte mye av ham om friluftsliv, og vi hadde mange turer sammen på de 13 årene jeg fikk med ham. Det ble veldig tidlig klart for meg at vi ikke har livet for alltid. Det lærte jeg av å miste pappa. Jeg ble ikke redd for døden, jeg bare omfavnet at jeg måtte gjøre maks ut av dette lille livet vi har fått. 

Også under utenlandsoppdragene har hun sett på nært hold hvor fort liv kan gå tapt. 

– Jeg hadde barn som døde i armene mine første gang jeg dro på oppdrag. Vi hadde bombing nesten hver dag fra Israel og inn i Libanon, og fikk inn stygge skuddskader. Det ga en oppvåkning på at livet kan være kort. Så gjør det beste og vær den beste. For da skaper du bedre forutsetninger for dem som er sammen med deg, hvor enn det er i verden. Og du inspirerer kanskje andre til å bli bedre også. 

Det er også hovedgrunnen til at hun synes det er stas å bli valgt som en av finalistene til Årets modigste kvinne 2020. 

– Det er så fantastisk at noen andre har sett hva jeg har gjort og satt pris på det. Og da kan jeg forhåpentligvis motivere andre til å gjøre en innsats. Kanskje noen som leser denne saken, blir motivert til å gå ut og gjøre noe for andre eller å tørre å finne sin egen vei i livet. Da har noe jeg har gjort, skapt mening for andre. Det er viktig for meg, sier Vibeke Andrea Sefland