Maud Angelica Behn: – Pappa ville vært stolt av meg!

- Jeg kunne ikke hindre pappa i å ta selvmord, men jeg kan kanskje hindre andre.

Alle øyne og tv-kameraer var rettet mot Oslo domkirke 3. januar. Ari Behns familie skulle med hele Norge som tilskuere ta et siste farvel med forfatteren, kunstneren, den tidligere prinsesse-ektemannen og ikke minst trebarnsfaren. En uke tidligere hadde han valgt å avslutte livet etter lang tids psykisk sykdom. En familie i sjokk sørget, en hel nasjon i sjokk sørget sammen med dem. Så reiser en ung jente seg og går sammen med mammaen sin opp til båren. 16-årige Maud Angelica Behn vil ta et siste farvel med faren på sin måte. 

Hun må skape mening i det vonde som har skjedd 

– Jeg fikk ikke sagt ha det til pappa. Jeg ville si hvor glad jeg var i ham og hvor takknemlig jeg var for ham. Jeg fikk ikke sagt det direkte til ham, så jeg tenkte i hvert fall jeg kunne si det etter at han var borte, sier Maud til Tara. 

Hun vant nylig Tara-prisen Årets modigste kvinne 2020 for talen sin i begravelsen. For talen rørte oss alle – og var viktigere enn vi kanskje skjønte der og da.

Maud, som har rukket å bli 17 år siden den gang, innrømmer at det kostet litt å holde talen. 

– Det var veldig skummelt, for jeg var veldig sårbar i den situasjonen. Det var vanskelig for meg å skulle skrive en tale og holde den foran så mange folk mens jeg gikk gjennom det sjokket det var å miste pappa. Dette var jo bare en uke etter at han døde. Det var nervepirrende å holde talen foran så mange – og i tillegg ble det filmet. Alt var vanskelig, men jeg var så bestemt på at dette var noe jeg ville gjøre, at det var veldig viktig for meg. For da kunne jeg få noe av verdi ut av alt det forferdelige. Jeg kunne bruke min posisjon til noe bra. 

Hyllet for åpenheten 

Selv om det var nervepirrende å stå foran en fullsatt kirke og med hele Norge som tilskuere, var det ikke det skumleste hun har vært med på. – Jeg har nok følt at jeg var mer nervøs når jeg holdt presentasjoner foran klassen enn jeg var i kirken. Jeg var mer bestemt på å klare det enn jeg var redd, så jeg synes det gikk ganske bra. Jeg er litt stolt av meg selv, sier hun.

Årsaken til at talen er blitt hyllet i både inn- og utland, er at hun benyttet den til ikke bare å ta farvel, men også til å snakke direkte – rett fra hjertet – til andre psykisk syke, til andre som vurderer selvmord. Hun satte ord på smerten, men formidlet også håpet. At det finnes hjelp. At det ikke trenger å gå så langt som med faren. 

 – Jeg ønsker å få noe verdi ut av dårlige ting som skjer i livet. Jeg tenkte at å hjelpe andre ville hjelpe meg når jeg hadde det vondt. For når man går gjennom noe vondt, kan man la det ødelegge en eller bruke det som en verdi. Jeg har veldig lyst til å bruke det vonde jeg har opplevd som en verdi. Siden jeg har opplevd det jeg har opplevd, føler jeg at jeg har et spesielt synspunkt jeg kan gi. Hvis jeg kan bruke mine erfaringer til å kanskje redde liv, så er jeg veldig takknemlig. 

Det siste året har vært tøft for Maud og familien

– Når man går gjennom en sorg som vi gjorde, får man også forståelse for andre folks smerte. Derfor bestemte jeg meg for å bruke situasjonen for å hjelpe andre. Å hjelpe andre når du er lei deg, hjelper deg selv også. At jeg greide å gjøre noe som betydde noe for ganske mange, hjalp også meg og betydde mye for meg. Hun har fått med seg at fagfolk mener at talen hennes har hjulpet psykisk syke og trolig kan ha reddet liv. 

– Det betyr utrolig mye, sier Maud, mens prinsesse Märtha Louise skyter inn: – Hun har reddet liv. Vi har fått flere henvendelser fra mennesker som sier at de hadde tenkt å ta livet sitt, men på grunn av Mauds tale lot de være. Det samme har vi hørt fra organisasjoner.

Ønsker å hjelpe andre

Maud vil gjerne snakke med alle som har selvmordstanker eller som har mistet noen i selvmord.

– Jeg vil vise dem at de ikke er alene, og at jeg støtter dem. Kanskje det er viktig for dem å føle seg sett? De skal i alle fall vite at jeg ser dem. Kanskje det er noe pappa også kunne trengt å høre? Jeg kunne ikke hindre pappa i å ta selvmord, men jeg kan kanskje hindre andre. Jeg føler at jeg har et viktig budskap, og både gjennom talen min og ved at jeg ble kåret til Årets modigste kvinne, så føler jeg at jeg når ut med budskapet mitt, sier hun takknemlig. 

– Selvmord er helt forferdelig. Jeg har alltid vært engasjert i mental helse, men etter at det med pappa skjedde, ble det mer personlig. 

Märtha Louise forteller at Maud har samarbeidet med flere skoler og har fått satt psykisk helse på dagsordenen, og at det startet før Aris dødsfall. 

– Hun ga en video til en ungdomsskole som hadde om psykisk helse, der hun inspirerte til å være åpen om egen mentale helse. Og hun har holdt foredrag i en annen klasse om det. Den måten hun håndterer temaet på, skaper så innmari positive ringvirkninger og inspirerer andre. Det som er så viktig med Mauds budskap, er at vi bygger hverandre sterkere. At vi blir sterkere av å hjelpe andre til å bli sterkere, sier prinsessen.

I den nye boken «Kongen forteller» av Harald Stanghelle, roser kong Harald barnebarnets tale, og sier at han aldri hadde greid å holde en slik tale som Maud gjorde og at han var stolt av henne. Det synes Maud var stort sagt. 

– Tenk at han sa det, det betydde mye for meg. Og at det kom fra han som holder så mange taler hele tiden, og som er vant til å stå foran mange folk og snakke. Jeg synes jo det er litt skummelt å snakke i forsamlinger, så det var veldig hyggelig at den rosen kom nettopp fra bestefar, smiler hun. 

Årets modigste  

Hun ble veldig overrasket da hun vant Tara-prisen Årets modigste kvinne 2020. 

– Jeg kan fortsatt ikke helt fatte det, spesielt siden de andre finalistene også var så sterke. Det betyr skikkelig, skikkelig mye for meg. Hvis jeg har hatt en bra effekt på folk gjennom talen min, da føler jeg nesten at jeg kan dø lykkelig, for målet mitt var hele tiden å hjelpe andre. Det betyr veldig mye for meg at jeg vant Årets modigste kvinne 2020, jeg greier nesten ikke å uttrykke hvor mye jeg setter pris på det. Selv mener hun at det modigste hun har gjort ikke er å holde talen. 

– Det modigste var da jeg hoppet fra 13-meteren. Det var skummelt. Og så er det litt modig når jeg har sagt til en person at jeg liker vedkommende. Da blir jeg stolt av meg selv for at jeg turte. Jeg gjorde det dessuten ansikt til ansikt, ikke via meldinger som mange i min generasjon gjør. Jeg har også blitt avvist, og det taklet jeg også, noe jeg er litt stolt av. Jeg prøver å være litt modig hele tiden. Men talen er selvsagt også noe av det modigste jeg har gjort. Fra første stund valgte Aris familie å være åpen om at han tok livet sitt. Det har de fått mye ros for. 

– Jeg var egentlig ikke en del av den beslutningen, men jeg synes det var fint at vi var åpne, for da kan vi representere de etterlatte, slik at andre kan se at de ikke er alene i en så vanskelig situasjon. Og at det kan ramme alle, sier Maud, og legger til: 

– Det er jo nesten 700 mennesker per år i Norge som begår selvmord. Hver av dem har også familie og venner, så det er mange tusen som hvert år blir direkte påvirket av selvmord. Jeg synes det er viktig å snakke om selvmord, så lenge man gjør det riktig.

Les mer om hvorfor Maud ble Årets modigste kvinne 2020 og juryens begrunnelse her!

«Hvis jeg kan bruke mine erfaringer til å kanskje redde liv, så er jeg veldig takknemlig»

På spørsmål om hun tror faren ville syntes hun var modig for å holde talen, svarer 17-åringen: 

– Pappa ble alltid sånn skikkelig, skikkelig stolt av meg over små ting. Når jeg tegnet de styggeste tegningene og ga ham, hoppet han opp og ble sååå glad. Han syntes alt var så mye mer fantastisk enn det faktisk var. Jeg husker en gang jeg ga ham et skjerf jeg hadde strikket, som var altfor tynt og av en eller annen grunn strikket med rundpinne. Men han ville gå med det hele tiden selv om det var det styggeste skjerfet ever. Jeg vet at han ville vært utrolig stolt av at jeg skrev og holdt talen, det er bare trist at jeg aldri fikk oppleve det. Men det er hyggelig å tenke på. 

De fleste her til lands følte at de kjente Ari Behn litt, både som kunstner og prinsessegemal. Men hvordan vil eldstedatteren huske faren?

– Som en som stoppet bilen mens han kjørte, for å snakke med noen, mens vi satt utålmodig i 20 minutter i bilen og ventet. Han var en som fikk folk til å føle seg spesielle. Han var veldig sjenerøs som person, og han sa skikkelig fine, poetiske og kreative komplimenter. Det var han virkelig flink til. Han startet meldingene til meg med «kjære datter» og så noe veldig poetisk som «du glitrende solnedgang», og det satte jeg veldig pris på. Han var veldig kreativ med kunsten sin, det var hyggelig at vi to delte kjærligheten til kunsten. Han var flink til å fortelle historier, og fortalte mange historier til oss da vi var små. Og så var han alltid så stolt av meg og søstrene mine, sier hun med et smil.

Aris nærmeste har takket det norske folk for støtten i den vanskelige tiden. Maud forteller at det har hjulpet henne og søstrene å se at så mange var glad i faren deres. 

– Jeg skulle ønske at alle som går gjennom en slik sorg, kunne opplevd det. Jeg slapp også å si hva som hadde skjedd til noen, alle visste det jo. Alle meldingene vi fikk, alt det hyggelige som ble sagt om pappa, lysene på slottsplassen. Det var spesielt fint å se at pappa betydde så mye for så mange utenfor den nærmeste krets. Det varmet, sier hun. Hun syntes også det var bra at de hadde en offentlig begravelse, slik at både de som kjente ham og ikke kjente ham fikk sørget sammen. 

– Men det var fint at vi først hadde en privat minnestund for de aller nærmeste, for det er ganske overveldende med kameraer i ansiktet ditt når du er i en så sårbar situasjon. Jeg syntes det var greit at de filmet mens jeg holdt talen, men jeg syntes det var litt kjipt at de gjorde det etterpå, selv om vi hadde sagt ja til det. Jeg holdt talen på den private minnestunden også, bare for å øve meg. 

Sorgen

Maud har ingen problem med å være åpen om at hun har gått til psykolog og i sorggruppe etter at hun mistet faren. 

– Jeg tror det er mye stigma omkring dette. Personlig føler jeg at alle burde gå til psykolog, for alle går gjennom et eller annet tøft i løpet av livet som de kan trenge hjelp til å takle. Det er så viktig å lære hvordan man kan jobbe gjennom følelser. Jeg synes at sorggruppene har hjulpet veldig mye, bare det å møte andre som har gått gjennom det samme. Det er et trygt sted, og i sorggruppen er det helt normalt å snakke om sorg, noe som for de fleste er et vanskelig tema. Jeg vet det høres rart ut, men jeg har begynt å glede meg til timene med både sorggruppen og psykologen, for selv om det er vondt og det stikker i hjertet å snakke om disse tingene, er det bare så digg å grave seg gjennom gjørma. Det er skikkelig helende for meg, sier Maud og forklarer: 

– Jeg liker godt buddhismen, jeg er vel litt «aspiring buddhist», og jeg liker godt symbolet om at mennesket er som lotusblomsten, som vokser og blir en vakker blomst ut av søla. Jeg tenker at det er det samme når man snur vonde ting som skjer, til å bli noe meningsfullt og fint. 

Hun er ærlig på at sorgen fortsatt er vanskelig å takle og at det går veldig opp og ned. 

– Sorgen kommer alltid til å være der, den personen du har mistet, er borte for alltid, så jeg tror det alltid kommer til å være litt vanskelig. Sorgen blir sikkert litt lettere over tid, men det er lov å bruke så lang tid som du trenger. Du kommer nok aldri over sorgen, men etter hvert så aksepterer du kanskje at det ble sånn, og velger å heller fokusere på å leve livet ditt. Maud har arvet interessen og talentet for kunst fra faren. Nå bruker hun kunsten som et fristed. – Jeg uttrykker egentlig ikke følelsene mine gjennom kunsten, jeg bare synes det er digg å lage noe, det gjør meg glad, så på den måten har det vel hjulpet. Det som har hjulpet meg mest det siste året, er bare å snakke med folk – og å se at så mange bryr seg om meg. Jeg er heldig som har så mange bra folk rundt meg. 

Kunstneriske Maud

Mamma Märtha husker godt da hun og Ari oppdaget at datteren var kunstnerisk. 

– Første gangen vi oppdaget at hun hadde et kunstnerisk talent, var da hun begynte å male på veggen med grøt. Jeg bare: «Maud, hva er det du gjør? Dette går ikke an!», og Ari bare: «Nei, dette er jo kunst!». Så grøten som var på veggen fikk vi ikke lov å ta ned på en god stund, ler prinsessen, og slår fast at datteren ikke har arvet kunsttalentet fra henne. Selv husker ikke Maud når hun oppdaget at hun kunne tegne. 

– Jeg har alltid tegnet, helt siden jeg gikk i barnehagen. Men jeg tenkte ikke helt over det før jeg en dag bare bestemte meg for å ta det litt mer seriøst, fordi jeg likte det så godt. Jeg var ikke så flink da, men jeg syntes det var gøy. Jeg har jo gått på Steinerskolen, akkurat som pappa, og der er det er mye fokus på tegning og maling. 17-åringen slår fast at hun liker å teste ut nye hobbyer, selv om hun kanskje ikke umiddelbart er så flink. 

– Jeg driver med maling, tegning, bretting av origami, jeg ble en periode avhengig av hekling, og så holder jeg på å strikke en genser til mamma. Jeg liker å synge, og jeg har prøvd å skrive sanger, selv om jeg ikke er så flink ennå, jeg spiller gitar, prøver å lære meg spansk, jeg skriver dikt, noveller og andre tekster, gjør kalligrafi, jeg har lyst til å lære meg å danse. Jeg bare kaster meg ut i nye ting – på den måten er jeg veldig uredd. Det skal sies at jeg ikke er like flink til alle disse tingene, men jeg synes det er gøy. For meg er det mer imponerende å bare fortsette og aldri gi opp, selv om jeg ikke helt får det til, enn å bare mestre noe fra første stund. 

Maud og Ari hadde planer om å gjøre noe kunstnerisk sammen. Dessverre rakk de aldri å ferdigstille noe. 

– Vi skulle egentlig skrive bok sammen, men vi kom ikke så langt, og nå er det vanskeligere å få gjennomført det. Jeg tenkte at han kunne skrive, og så kunne jeg tegne. Jeg hjalp litt med ideer til historiene i begynnelsen, men etter hvert overlot jeg det til ham, det var jo hans fag. Vi har lekt en del der man tar et ark og så tegner hver av oss en linje og fortsetter der den andre slapp, og så blir det et kunstverk til slutt. Vi snakket også om at vi skulle lage malerier sammen, men det fikk vi aldri gjort, og det er litt trist. Jeg var mest spent på å gi ham tegningen jeg tegnet av ham i julegave, for jeg vet han ville blitt sååå glad, derfor var det ekstra vondt at jeg ikke fikk gitt ham den, sier hun stille. 

Maud slår fast at hun har vært veldig heldig med begge foreldrene, at de har lært henne masse og at hun har sett veldig opp til dem. Men hvilke egenskaper føler hun at hun har arvet fra faren? 

– Jeg håper tegneferdighetene – og litt av skrivetalentet hans også. Og jeg setter veldig pris på de små tingene. Jeg ønsker å bli flinkere på å gi kreative komplimenter og å snakke like godt med alle, som han gjorde. Jeg vet ikke helt om jeg har de egenskapene ennå, men jeg håper jeg har arvet litt av dem. 

Og hvilke egenskaper føler hun at hun har arvet fra moren? 

– Å være empatisk og se andre mennesker. Hun har lært meg så mye bra, og jeg beundrer mamma veldig. Også har jeg arvet mammas høye latter, sier Maud mens prinsesse Märtha Louise bryter ut i latter: 

– Høy latter? Det var bra det ikke var det eneste du sa du hadde arvet fra meg, he-he. Altså, du er veldig empatisk allerede, jenta mi. Märtha Louise beskriver eldstedatteren som ekstremt empatisk og omsorgsfull. 

– Hun er et kjærlighetsbarn. Hun tenker alltid på andre, og sprer mye kjærlighet. Og så er hun veldig morsom. Jeg synes hun er moden for alderen – og dyp, hun skjønner mye og ser mye. Talen i begravelsen skrev hun helt selv. Jeg syntes det var kjempemodig at hun holdt talen, jeg var redd for at hun ikke skulle klare det. Jeg ville aldri greid det, sier hun, mens Maud bryter inn: 

– Det var så fint at du kunne stå ved siden av meg, det hjalp veldig. For det var skummelt å skulle holde talen helt alene. 

«Jeg bare kaster meg ut i nye ting – på den måten er jeg veldig uredd»

Märtha roser lærerne på steinerskolen for å være flinke til å lære barna å bli trygge på scenen. 

– Jeg var livredd for å holde tale da jeg var på hennes alder. Jeg ser at i forhold til andre som kommer fra andre skoler, så er mine barn de som rekker opp hånden og roper: «Unnskyld, jeg må bare spørre om noe ...», mens de andre bare sitter der stille og pyntelig. Ha-ha. Jeg synes også det var kjempehyggelig at hun ble kåret til Årets modigste kvinne, og jeg er skikkelig stolt av Maud. 

– Jeg er faktisk litt stolt av meg selv også, legger hovedpersonen til med et smil. 

På Instagram hyllet prinsessen datteren etter at hun mottok Tara-prisen: 

«Jeg er så stolt av deg, vennen min. Hvordan du alltid tenker på andre, selv i din mørkeste stund. Hvordan du alltid løfter alle rundt deg, ser de som trenger litt ekstra oppmerksomhet og bruker dine opplevelser i mørkets dal til å gjøre andre sterkere. Ja, du har reddet liv med talen din. Jeg er så glad for at du blir sett og setter fokus på at alle er modige i livet. Du har alltid vært der for alle som kan trenge det og skapt endring der det trengs. Og nå får du skinne i verden og spre det lyset i en større sirkel som trenger det. Takk for at jeg får lov å være moren din. Det er en stor glede hver eneste dag.» 

Det er lite offentligheten har visst om prinsessebarna, de har holdt en lav profil. Før Aris tragiske død var de lite å se i rampelyset. Så hvem er egentlig Maud Angelica – nummer fem i arverekken til Norges trone? 

– I venneflokken er jeg veldig høylytt, og jeg elsker å snakke. Hvis jeg skulle beskrevet meg selv, vil jeg si at jeg er fjern, glemsk og klumsete. Og høylytt, da. Men jeg er også veldig kjærlig, av og til nesten litt i overkant. Jeg elsker vennene mine! De tekster meg alltid og forteller hvilket rom vi skal møtes i eller at vi skal ha prøve i morgen, for de vet at jeg ikke får med meg noe, siden jeg er en som lett dagdrømmer. De passer på meg.  

Og hvem er hun i søskenflokken? 

– Jeg innehar garantert ikke storesøsterrollen, den er det Leah (15) som har. Hun er den ansvarlige, ryddige og den som har oversikt over alle planer og lager mat. Da vi gikk på samme skole, var det hun som skyndet på oss for at vi skulle komme oss av sted i tide. En gang hun var syk, ble vi alle for sene, ha-ha. Leah er den trendy fashionistaen, mye kulere enn meg. Jeg er ikke så trendy, jeg er mer rar, ha-ha. Men jeg liker ordet rar! Emma (12) er den ville, rampete, uredde og morsomme. Og dyreelskeren. Jeg irriterer begge to med å gi dem klemmer. Men vi er jo veldig glad i hverandre, smiler hun. Maud har kunstnerisk slekt på begge sider. Det er en kjent sak at dronning Sonja er kunstelskeren i kongefamilien. 

– Jeg har laget trykk med mormor, det er veldig hyggelig å dele interessen med noen som jeg kan lage kunst sammen med. Hun tar meg også med på mange kunstutstillinger. Ifølge moren kan 17-åringen sitte hele dagen og tegne. Hun omtaler også datteren som «en gammel sjel». 

– Det er sant, på noen måter er jeg som en liten kid og på andre måter er jeg som en bestemor som strikker mens jeg ser på tv eller hører på blues. Jeg går i lære som fremtidig bestemor. Hos begge bestemødrene mine lærer jeg forskjellige ting, vi har strikkeklubb, vi broderer, det er veldig koselig, ha-ha. 

Tegningen Maud tegnet til og av faren som hun hadde med i begravelsen, i tillegg til et annet symbolsk bilde av Aris favorittdyr, reven med en påfulgfjær i munnen, har de fått laget trykk av. 300 stykker av hver er trykket opp, nummerert og signert av Maud. Overskuddet av salget, som potensielt kan komme opp i flere hundre tusen kroner, donerer hun til organisasjonen LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Det samme gjorde hun med prispengene på 25 000 kroner fra Tara. 

– Jeg føler ikke press, jeg har selv lyst til det. Det føles fint å kunne hjelpe andre som er rammet av selvmord. Vi har det vanskelig, jeg skulle ønske vi kunne hjelpe folk med å unngå selvmord, så deres etterlatte slipper å gå gjennom den smerten som vi går gjennom, sier hun. 

Hva fremtiden bringer, vet hun lite om. Hun er bare 17 år. For tiden går hun på kunstlinjen ved Oslo by steinerskole.

 – Jeg har lyst til å gjøre mer for å hjelpe, spesielt innen mental helse. Jeg vet at jeg vil prøve å gjøre noe positivt for verden, å spre håp og kjærlighet, men jeg vet ikke helt ennå hvordan jeg skal gjøre det. Jeg tror kanskje jeg vil gjøre noe med kunst, lage tegneserier, animere eller noe slikt, eller gjøre noe meningsfullt, som å jobbe med mental helse, miljø, menneskerettigheter og slike viktige ting. Jeg håper uansett å gjøre verden til et litt bedre sted, avslutter Maud Angelica Behn – Årets modigste kvinne 2020.