Hvem av disse blir Årets modigste kvinne 2020?

For 10. gang deler Tara ut prisen Årets modigste kvinne. I år har juryen bestått av skuespiller Mari Maurstad, næringslivsleder Anita Krohn Traaseth, Taras sjefredaktør Torunn Pettersen og Tara-journalist Lisbeth Skøelv – sammen har de plukket ut seks verdige finalister fra alle de innsendte forslagene fra leserne. Hver og en av finalistene har sin unike historie som beskriver stort mot. 

Hvem som stikker av med tittelen Årets modigste kvinne 2020 offentliggjøres under Tara-weekend på Vestlia på Geilo lørdag 24. oktober.

Ps. Alle finalistenes historier kan du lese om i Tara utover høsten og vinteren.

Her er de modige finalistene:

Henriette Vasstrand

Alder: 28.

Bor: På Ræge i Sola kommune. Opprinnelig fra Bergen.

Yrke: Jobber i miljøtjenesten.

Begrunnelse: Som barn opplevde Henriette at faren begikk selvmord. Selv flyktet hun inn i et tøft miljø med rus. Som 21-åring forsøkte hun å ta sitt eget liv. To uker senere ble Henriette påkjørt av en dobbeltdekker på 12 tonn i London, og fikk knust beinet, kraniet sprakk, hun fikk flere hjerneblødninger og indre skader. Ulykken og det langvarige sykehusoppholdet ble vendepunktet. Til tross for at flere leger aldri trodde hun kom til å gå igjen, kjempet hun en lang og tøff kamp for å komme seg på beina og ta livet sitt tilbake. Idretten ble medisinen hennes. Fem år etter ulykken ble innsatsen hennes kronet med seier: Da ble Henriette norgesmester i boksing!

Maud Angelica Behn

Alder: 17.

Bor: I Bærum.

Yrke: Skoleelev, går 2. klasse på kunstlinjen ved Oslo by steinerskole. 

Begrunnelse: 1. juledag tok Ari Behn sitt eget liv. Den eldste av Ari og prinsesse Märtha Louises tre døtre, Maud Angelica, rørte hele nasjonen da hun holdt en gripende minnetale for sin avdøde far under begravelsen i Oslo domkirke i januar. Med tv-kameraer og hele Norges oppmerksomhet rettet mot seg i et av sine vondeste øyeblikk, valgte den daværende 16-åringen i sin selvskrevne tale å ta opp viktigheten av å forebygge selvmord. Hun snakket direkte til dem som også sliter med psykisk sykdom, rett fra hjertet til en pårørende i sorg. Hun valgte å sette ord på smerten, men også formidle håpet. At det finnes hjelp. At det ikke trenger å gå så langt som med faren. For den viktige talen og åpenheten er Maud Angelica blitt unisont hyllet.

Julie Kolbeinsvik

Alder: 26.

Bor: I Bergen, er opprinnelig fra Austevoll.

Yrke: Maritim trafikkleder og navigatør.

Begrunnelse: Var Norges – og kanskje verdens – eneste kvinnelige styrmann på en reketråler. Å stå bak roret på «Northguider» betyr at hun ikke bare må navigere båten, men også ha kontroll på det 20 tonn tunge fiskeribruket som dras langs havbunnen. 28. desember 2018 forliste båten på dramatisk vis utenfor Svalbard, med full storm, effektive 44 kuldegrader ute, sultne isbjørner i nærheten, dårlig dekning på satellittelefonen og nærmeste båt 24 timer unna. Det var ingen tvil om at situasjonen var dramatisk. Nødanropet som Julie sendte ut fra det forliste skipet ble besvart først etter 40 lange minutter. Blant mannskapet trodde mange at deres siste time var kommet, for ingen visste om båten som allerede krenget ville gå rundt i neste sekund. Og ingen viste heller hvor langt unna hjelpen var. 1,5 timer tok det før første redningshelikopter var på plass og Julie og resten av det forfrosne mannskapet ble reddet i land. Opplevelsen satte en støkk i Julie, som måtte kjempe seg tilbake bak roret for å endelig kunne ta det høyeste sertifikatet som kaptein.

Laial Janet Ayoub

Alder: 35.

Bor: I Oslo, opprinnelig fra Libanon.

Yrke: Programkoordinator i KFUK/KFUM, lokalpolitiker og driver organisasjonen Nok.

Begrunnelse: Laial Janet Ayoub kom fra Libanon som fireåring og har brukt resten av livet på å bli fri. I hele oppveksten levde hun et dobbeltliv i krysspresset mellom ulike kulturer. Hun har opplevde både negativ sosial kontroll og æresvold, både fra sin egen familie og i ekteskapet, noe som har resultert i diagnosen Posttraumatisk stresslidelse. Alenemoren Laial har markert seg som samfunnsdebattant og lokalpolitiker, og har grunnlagt organisasjonen Nok, som informerer kvinner om deres rettigheter i Norge og om hvilke instanser de kan kontakte hvis de for eksempel opplever negativ sosial kontroll eller vold i ekteskapet. I høst ga hun ut boken «Min vei til frihet».

Vibeke Sefland

Alder: 47.

Bor: Delvis i en tømmerkoie på Elverum, delvis i en hytte i Eggedal, delvis i telt/hengekøye. Opprinnelig fra Kristiansand.

Yrke: Kaptein i Forsvaret. Spesialist og instruktør i kulde og høyde ved NATOs senter for kaldværsoperasjoner. En av verdens beste fjellklatrere.

Begrunnelse: Vibeke har deltatt i en rekke internasjonale operasjoner de siste 25 årene, både i Libanon, Kosovo, Tsjad, Irak, Syria, Afghanistan og Sør-Sudan. Hun er en av verdens mest erfarne kvinnelige fjellklatrere – hun har besteget fire fjell over 8000 meter og klatret Seven Summits, som er de høyeste fjellene på alle sju kontinenter. Vibeke bruker like mye på veldedighet som det ekspedisjonene koster, og har derfor bodd sju år i telt i skogen og levd på bare 200 kroner i uka. Hun var i Nepal og klatret da jordskjelvet inntraff i 2015. Da var hun med på å redde liv og ble igjen i over ett år for å hjelpe med gjenoppbyggingen. I Nepal startet hun også et barnehjem og en fabrikk der vanskeligstilte damer får utdanning, jobb og beskyttelse. I tillegg driver hun utviklingsprosjekter i Sør-Sudan.

Sonja Djønne

Alder: 51.

Bor: I Mo i Rana.

Yrke: Gründer og daglig leder for selskapet Heymat.

Begrunnelse: Sønnen Torgeir (24) ble rammet av en sjelden muskelsykdom som barn. Da han mistet evnen til å gå, spise og drikke ved egen hjelp, mistet han også viljen til å leve. Etter et mislykket selvmordsforsøk, tar han et dramatisk valg: han vil be om aktiv dødshjelp i Sveits, landet som tillater aktiv dødshjelp på utenlandske borgere, og ønsker at foreldrene skal støtte valget og bli med på hans siste reise. Sonja og ektemannen Thoralf tar det vanskeligste valget en forelder kan ta: De vil være til stede når sønnen avslutter livet. Et halvt år etter sønnens bortgang, valgte foreldrene å fortelle Torgeirs historie i håp om å få i gang en grundig diskusjon om aktiv dødshjelp her til lands. De stilte opp i både intervjuer og debattprogrammer for å belyse temaet.