– Kvinner er enten morsomme eller pene. Aldri begge deler

Noen ganger vrir virkeligheten seg til parodi. Som da en mann på min egen alder lente seg fram og sa: 

– Kvinner er enten morsomme eller pene. Aldri begge deler. 

– Hva sa du egentlig nå? 

– At morsomme kvinner aldri er pene. Pene kvinner trenger ikke å spille på humor, de kan spille på utseendet i stedet. 

– Tuller du nå? 

– Nei. 

Mannen overfor meg, som til da hadde virket både klok og sympatisk, så ut som om han snakket alvor. Jeg memorerte øyeblikkelig en lang liste med navn på morsomme kvinner, men skjønte heldigvis at jeg sto overfor en felle. Skulle jeg la meg lure over på defensiven ved å måtte ramse opp pene kvinner som i tillegg er slagferdige og morsomme og kanskje havne i diskusjon om hvem og hva som kommer inn under penhets-begrepet eller ikke? 

Å nei, så dum skulle jeg ikke være, jeg nøyde meg med å la avskjedsordene mine henge i lufta: 

– Pen er et litt for tafatt ord å koble til humor, synes du ikke? 

Vel hjemme så jeg rett på den gamle tegningen av Fredrik Stabel, med teksten: 

«Jeg har truffet mange nakne kvinner i mitt liv, men aldri noen som kunne spinne»

Den som ikke blir i godt humør av ordene til Dusteforbundets far, finnes det lite håp for. Det var også han som sa: 

«Jeg skal ha vært så nydelig som barn, men så kom noen fanter og forbyttet meg»

Inspirert av Stabel begynte jeg å spinne rundt på nettet (nei, jeg spant ikke naken). Der inne i dataverdenenes mylder, finnes det alt fra replikker til lange avhandlinger om kvinner og humor. Blikket falt på følgende bombastiske påstand: 

«Dere morsomme damer har ikke draget. Dere bruker bare humor i håp om å kompensere for at dere ikke er pene nok. Hilsen mann, 33.»

Hei, du dust på 33, du ser kanskje ikke ut som et fruktfat der du sitter og rangerer damer etter dumme kriterier, tenkte jeg og googlet Mae West. Du husker kanskje ikke hvem hun var? 

Den godeste Mae var komiker på 1930-tallet, et hett navn på Broadway, kjent for erotisk utstråling og dødsforakt. Det var hun som ble berømt for ordene «Du er aldri for gammel til å bli yngre!», fulgt opp av innrømmelsen om å ville unngå fristelser, men bare til det ikke lenger går an å motstå dem. Jeg lette etter flere kvinner som er begavet med evnen til å fremkalle latter, men ble stanset av en overskrift som slår fast at «Humor tilhører mannen». Under påstanden hevdes det at undersøkelser viser at kvinner vil ha menn med humor, mens menn vil ha kvinner som er omsorgsfulle, kloke, snille, sterke og sexy, men humoren vil de ha enerett på. 

Humoristiske kvinner tar nemlig for stor plass, de tør å spille på det stygge, og dette liker ikke menn. En sekstitalls-artikkel, lurer jeg, men nei, ordene er skrevet i 2020. Et øyeblikk fristes jeg til å la meg synke ned i gremmelse, noe som jo ikke særlig morsomt. 

Likevel slipper jeg ikke unna tanken på hvor mange ganger jeg som forfatter har fått høre av mannlige kolleger at jo mer morsomt det er å finne i en bok, jo lavere rangeres forfatteren av seriøse kritikere. Fri meg både fra penhetstyranniet og de gravalvorlige, tenker jeg og styrer mot bokhylla. Der finner jeg min Tove Ditlevsen. Jeg trekker ut boka «Min nekrolog og andre skumle tanker». Min danske navnesøster og kollega må ha vært i et spesielt humør – som jeg aldri slutter å takke for – da hun avvæpnet kritikerne med følgende ord om seg selv: 

«I går døde forfatterinnen T.D. i sin beste alder. Det er et navn som i dag ikke sier ungdommen noe, men eldre københavnere vil huske hennes sarte, åndeaktige skikkelse. --- Det var selve poesiens blå blomst som vandret gjennom gatene og spredde solskinn hos alle som så henne. --- T.D. rakk før sin altfor tidlige død å skrive et tyvetalls bøker, hvorav de betydeligste er hennes erindringer, der hun med skånselsløs ærlighet forteller om de menn hun delte bord og seng med av sitt ødsle, gavmilde hjerte. Dessverre forstod ikke samtiden å verdsette denne ærligheten. --- Dødsfallet er et stort tap for dansk litteratur, og man kan i dag undre seg over at denne geniale kvinne aldri fikk akademiets pris eller ble medlem av den høye forsamling.»