Tove Nilsen: Kvinner som elsker kvinner

Det var en av de siste oktober­dag­ene med sol fra skyfri himmel. Dagen var mildest talt farge­sprakende, rød villvin på uthus­veggen, svarttrost i rognebærtreet og en branngul lønn som ennå ikke hadde mistet bladene.

De mørke regnværsdagene kommer tidsnok. Denne dagen er for fin til å sitte ved skrivemaskinen, bestemte jeg og suspenderte slavedriveren som bor inne i meg. Bakerst i skapet med henne! Fram med hun som ikke er redd for å skulke og som vet å nyte stjålen frihet og ubekymrete stunder.

Som sagt, så gjort. Jeg ville gå en lang skogstur, men først stakk jeg innom nærmeste handlesenter og kjøpte meg både leppestift og neglelakk. Kvinner 50 pluss gjør lurt i å sminke seg diskré, røde lepper kan få deg til å se eldre ut, leste jeg nylig. Bakerst i skapet med det rådet! Jeg testet øyeblikkelig kjøpet og gikk videre med knallrøde lepper og stigende humør. 

Livet er for kort til å bekymre seg om alt man ikke bør gjøre fordi man er en godt voksen kvinne, tenkte jeg og kjente hvor glad jeg er for å leve i Norge på 2000-tallet med den friheten det innebærer.

Mer rakk jeg ikke å tenke, før jeg passerte en ungdomsskole. Like ved skoleporten sto tre–fire unggutter, de mumlet noe etter en jevnaldrende jente. Hun svarte ikke og da kom ropet:

– Jekk deg ned, din jævla lesbe!

Jeg skulle ønske hun hadde snudd seg og takket for komplimentet, det gjorde hun ikke. Lesbisk kan brukes som en hedersbetegnelse, men jævla lesbe er maktspråk. Jeg så på de unge guttene, forhåpentligvis sine mødre og fedres stolthet. Hvor kommer språket deres fra? Det er et naivt spørsmål. Jeg er vokst opp med østkantspråk, jeg hadde også uttrykk jeg brukte ute, aldri inne. 

Jeg vet hvordan det er å tøffe seg for jevnald­rende, men innerst inne være en ålreit type. Det kan være mange motiver bak en tøff tone, alt fra skjult forelskelse til frykt for ikke å få henge med de kuleste. Dessuten er få mer homofobe enn de som får panikk ved å kjenne sine egne skeive sider, kanskje han som ropte var livredd for å bli kalt homo.

Jeg gikk videre, i et helt annet humør. Jeg lever, som mange av oss, i det jeg tenker på som et frisinnet miljø der alle er motstandere av undertrykking og de fleste støtter Thorbjørn Egners kardemommelov: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil». Likevel husker jeg alle gangene jeg har overhørt replikker som:

– Tror du hun kan være lesbisk? Hun ser jo ikke sånn ut, men ... (bekymret tonefall).

– Hun MÅ jo være lesbisk, sånn som hun ser ut (nedlatende tonefall).

– Det er greit at de lever annerledes, men de behøver vel ikke å demonstrere det (aggressivt tonefall).

– Man kan jo ikke noe for legningen sin (medlidende tonefall).

Som jeg skulle ønske at ordet legning kunne fjernes fra språket. Hva skal vi med et ord som skiller i stedet for å forene? Hva skal vi med et ord som vipper faretruende mot gamle dagers diagnoser? Uten bakteppet av fordommer, ingen vits i å snakke om legninger. 

Alle kommer vi i ulike og berikende varianter. Noe Pride-parader viser, men også blir angrepet for i ulike land. Det siste gjør at selv tilsyne­latende uskyldig tenåringsspråk om jævla lesber kan virke alarmerende.

Alt dette tenkte jeg på mens jeg fortsatte dagens skulketur innover i skogen.

Hjemme igjen, deilig sliten, åpnet jeg pc-en og googlet bøker om kvinner som elsker kvinner. Det var ikke vanskelig å finne titler, anbefalingene er mange og varierte. Blant annet har Skeiv.no en liste med skjønnlitteratur om problemfri homofili. På en annen liste fant jeg «Fargen bortenfor» av Alice Walker, utnevnt som en milepæl blant norske overset­telser. 

Boka handler om de to afroameri­kan­ske søstrene Celie og Nettie og deres livs­kamp i et samfunn som holder dem nede. «The color purple» er originaltitte­len, og det er en både fargerik og livsbejaende roman. Ikke minst handler den om hvordan kvinner kan forløse styrke og følelser hos hverandre. Og hvem trenger ikke det? 

Les også: Slik lærer du deg å takle du motgang!